Verdens beste

  •   

I følge DownBeat, verdens ledende jazzmagasin, er Vijay Iyer både årets beste jazzartist og leder av verdens beste jazzgruppe. Det skulle han gi oss prov på her i Molde.

En fornøyd Vijay Iyer etter konserten i Molde.

Foto: Tor Hammerø

Det er kritikere fra hele verden som en gang i året stemmer på sine favoritter i en rekke kategorier. Og i august-utgava av amerikanske DownBeat, som allerede er på gata, så er det 43 år gamle Iyer som pryder forsida etter å ha vunnet to av de gjeveste kategoriene.

For de som har fulgt godt med i internasjonal jazz de siste 10 åra var dette om ikke forventa, så i alle fall ikke noen bombe. Allerede da Iyer besøkte Molde for første gang for åtte år siden sammen med altsaksofonisten Rudresh Mahantappa – begge amerikanere med indiske røtter forøvrig – så var det åpenbart at ei stor karriere var rett rundt hjørnet. Mahantappa vant forøvrig kategorien for årets beste plate med sin “Bird Calls”.

Årsaken til Iyers popularitet er en hans originalitet både som pianist, komponist og bandleder. Han byr oss ei intellektuell utfordring, noe som ikke betyr at musikken er utilgjengelig, men den er krevende. Musikken er søkende og ideene flyter sakte inn og ut av hverandre. Iyer er fullstendig avhengig av empatiske medmusikanter og bassist Stephan Crump og trommeslager Marcus Gilmore, forøvrig barnebarn av trommelegenden Roy Haynes som fortsatt er still going strong også etter at han har runda 90, har jobba med Iyer lenge og denne trioen fungerer mer eller mindre på et telepatisk nivå.

Iyer valgte ikke å snakke med publikum før de nærmet seg slutten av konserten med begrunnelsen at musikken snakka bedre enn ord og etter å ha tilbragt en og en halv time sammen med de tre, har jeg full forståelse for det.

Vijay Iyer er en teknisk bortimot fullkommen pianist som likevel ikke briljerer eller flasher sin teknikk. Crump er på mange måter limet i trioen og Gilmore, med et originalt oppsett med ett cymbal og to hi-hater, er en fantastisk trommeslager som går i sin farfars fotspor, men som har flytta musikken inn i vår tid også.

Iyer henter mye inspirasjon fra moderne klassisk musikk, mens den indiske innflytelsen ikke er så gjenkjennbar i denne trioen. Det som er gjenkjennbart er Vijay Iyers unike bumerke og vi skjønner jazzkritikerne fra de fleste verdenshjørner: Vijay Iyer og hans trio er verdensklasse.

Ikke bare gull til Mats Northug

Noen av oss er opptatt av både musikk og sport. Noen gjør noe med det – ikke minst Artist in Residence Mats Gustafsson.

Noe av det første Mats Gustafsson tenkte på da han fikk forespørselen om å bli årets festivalartist, var å lage en hyllest til et av sine aller største sportsidol – Petter Northug. Årsaken var todelt: Gustafsson mener dypt og inderlig at Northug er den aller største og at måten han oppnår sine suksesser på er imponerende. Den andre årsaken er at svenske Gustafsson synes at måten Northug erter svensker på er usedvanlig stor humor!

Ikke akkurat A4

De som har møtt på Gustafsson og hans musikk enten denne uka i Molde eller tidligere, vil skjønne at dette ikke kom til å bli en hyllest av typen A4 – altså helt i Northugs ånd. Denne timen – delt i fire til ære for hvert av gullene Northug tok under VM i Falun sist vinter – var en musikalsk reise eller mer performance som aldri verken kan eller vil bli gjentatt. Det var noe så voldsomt der og da – slik Northugs opptredener/konkurranser også er det.

Lydspor fra virkeligheten

Med lydspor fra både TV 2, SVT og NRK fra gull-løpene til Mosvikas aller største sønn og referater fra kommentatorene lest/resitert av vokalistene Sofia Jernberg og Stine Janvind Motland, dramatiserte Gustafsson ved hjelp av et uhyre spesielt ensemble bestående av den franske sekkepipespilleren og trompeteren Erwan Keravec, perkusjonisten Raymond Strid, Frode Haltli på akkordeon, Dieb 13 på platespillere og Leif Elggren som Leif Elggren – det vil blant annet si diverse blikkbokser og to barbermaskiner – en stemt og en ustemt!, disse fire gull-løpene.

Ja, vi elsker

Bakveggen var dekorert med Northug-bilder da han gikk i mål på de fire løpene og “Ja, vi elsker” ble tolka på måter som den aldri har blitt tolka på før og neppe senere heller – sekkepipe og trekkspill. Skjønner? Det var en dramaturgisk oppbygging til målgang og medaljene ble båret frem til premiebordet av seremonimestrene Elggren og Janvind Motland, men for mitt mottakerapparat ble det hele ganske likt for de fire gullene.

Inderlig

Dette var på alle måter en dyp og inderlig hyllest til Petter Northug og hans kunst, særhet og individualisme fremført av saksofonist Gustafsson, som besitter mange av de samme kvalitetene på sitt felt, og med mye humor.

Positiv galskap og masse kreativitet preger både Petter Northug og Mats Gustafsson og det var som det skulle være da det hele ble avslutta med bare den tunge pusten etter en opptreden av Northug/Gustafsson og hans Tribute Unit der alt blir tatt ut.

Petter Northug Tribute Unit inkludert medaljeutdeling!

Foto: Petter W. Sele og Trym Schade Warloe

Og så kom den store nedturen med avlysninga av D´Angelo-konserten. Men i dag håpes det likevel på en pangavslutning og at sola kommer og hilser på – kanskje……

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg