Det tok cirka et brøkdel av et sekund fra verdens tøffeste mannlige jazzvokalist Gregory Porter inntok scena på Cosmopolite i Oslo til han hadde publikum i sin hule hånd. Han kom noe så voldsomt til sine egne og de tok svært vel i mot han.
Gregory Porter har mye mer enn den karakteristiske lua å fare med.
Foto: Tor Hammerø
Gregory Porter (44) har tatt den lange og ekte veien til jazzhimmelen. Porter, som hadde ei lovende fotballkarriere bak seg – amerikanske fotball må vite – jobba rundt på små klubber i New York etter at han hadde flytta dit fra California. Han kombinerte sangjobbinga med å være kokk på klubber han også sang på, men fra skivedebuten i 2010 så har pila pekt noe voldsomt rette veien og Porter har inntatt alle de store scenene verden rundt og i 2014 vant han like godt Grammy for beste mannlige jazzvokalist-album med "Liquid Spirit". Sjøl om han fortsatt holder beinhardt og kompromissløst på hvem han er og hvor han kommer fra, så har han også blitt booka på en av de største rockefestivalene på kloden, engelske Glastonbury.
Porter holder fast med bandet han jobba med før han blei kjent.
Foto: Tor Hammerø
Sjøl om Porter nå kan velge og vrake blant de aller hippeste jazzmusikantene hvor som helst, så har han valgt å stå støtt med det bandet han slo gjennom med og som han møtte på de små klubbene i New York. Det betyr et usedvanlig lojalt og tett band som har vært med i åresvis og der alle får plass til å vise seg frem. Det betyr Chip Crawford på piano, Emanuel Harrold på trommer, Aaron James på bass og Yosuke Sato på altsaksofon og fløyte. Bortsett fra surt fløytespill og litt masete saksofonspill ved enkelte anledninger, så leverte de alle på meget solid nivå.
Likevel er det Gregory Porter en konsert med Gregory Porter i stor grad handler om. Med en scenetilstedeværelse og en stemmeprakt av de sjeldne – fra det høyeste til det laveste på et elegant og aldri show offete vis – så framstår han som en historieforteller jazzen ikke har opplevd på svært lenge. I løpet av de knappe to timene, publikum hadde garantert tålt det dobbelte, ga han oss låter fra de fleste skivene sine, blant andre "No Love Dying", "Water Under Bridges", "Hey Laura" – et av mange høydepunkt -, "Free", "On My Way to Harlem" og "Take Me to the Alley". Det betyr hele spekteret fra de vareste ballader til heftige up tempo-saker og Porter er like hjemme overalt.
Gregory Porter er av typen artist jeg tror på – her er det ikke noe spill for galleriet (sjøl om jeg satt der). Publikum elska alt han hadde å melde og her var det både allsang og allklapp på det minste vink og med strålende lyd og en vakkert lyssatt scene, så ser ikke jeg noen grunn til å klage på noe som helst. Gregory Porter har benytta tida etter at han slo gjennom på verdensbasis på et ypperlig vis – det aller meste tilsier at han kommer til å værende på toppen i mange tiår framover.
Gregory Porter
Cosmopolite, Oslo – 16. oktober