Hanna Paulsberg er en musikant som vokser for hver gang jeg hører henne. Med bandet Gurls viste hun nok ei side av seg sjøl.
Hanna Paulsberg, Rohey Taalah og Ellen Andrea Wang i Gurls. Veldig annerledes og bra.
Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz
Dag to av årets MaiJazz bød også på flere oppturer og en del "ny" musikk. Jeg hygga meg egentlig fra start til mål, men høydepunktet blei mitt første møte med gruppa Gurls bestående av sjefen Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, vokal og rap (!), Rohey Taalah på vokal og Ellen Andrea Wang på bass og vokal. Trioen var for anledninga også forsterka med Henrik Lødøen på trommer.
Bandet har eksistert siden 2013, først med Emilie Nicolas Kongshavn på vokal. Vi kan vel si det slik at Paulsberg ikke akkurat inviterer vokalister fra det lavere sjikt!!!! Nå er det altså min nye vokalfavoritt Rohey Taalah som har overtatt og du verden for en utstråling, for en it-faktor hun er utstyrt med.
Det gjelder forsåvidt for hele Gurls-bandet og Paulsberg, som for den store flokk er kjent som saksofonist med sitt eget band Concept eller i en rekke utgaver av Trondheim Jazzorkester med et solid slektskap til Stan Getz i tonen, forteller oss med musikken til Gurls at hun har mye mer å fare med også.
Her er det humor, musikalitet, empati, dynamikk, techno (!), rap, sjølironi, pop, soul, jazz, tekster på norsk og engelsk med snert og med tre av landets aller beste unge musikanter med ditto utstråling, blei dette en hyggestund av de sjeldne.
Når ballet blei avslutta med at åtte unge jenter til, både vokalister og instrumentalister, inntok scena blei Gurl power forsterka på nok et ypperlig vis. Det er med andre ord bare rett og rimelig at Hanna Paulsberg er årets postergurl for MaiJazz.
Gurl power x 11
Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz
Al Di Meola er en åpenbart en gitarist langt forbi de fleste.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz
Den utsolgte konserten med Al D Meola Trio blei også mitt første møte live med den sagnomsuste gitaristen som slo gjennom som "guttunge" med Return to forever. Ryktet har fortalt at Di Meola ikke er den enkleste å ha med å gjøre, en gjenforening av RTF blei blant annet svært kortvarig, men med sin internasjonale trio bestående av italienske Fausto Beccalossi på trekkspill og ungarske Peter Kaszas på trommer, ga amerikanske Di Meola oss et svært så sympatisk inntrykk.
De to settene inneholdt musikk fra store deler av Di Meolas karriere samt musikk henta blant annet fra Astor Piazzolla og Beatles. Med sin akustiske gitar og sobre bruk av effekter, sitt latinske temperament og sin nesten usannsynlige teknikk, er det nesten umulig ikke å bli imponert over Al Di Meola. Noen vil kanskje oppleve en konsert med Di Meola som en idrettsprestasjon – raskest i vesten hvis du skjønner. Litt slik blei det kanskje for meg også, men i stor grad blei det uansett en flott opplevelse med masse temperament, enorm musikalitet og et gitarspill han er helt aleine om. Når så spesielt Beccalossi utfylte og utfordra sjefen på et personlig vis, så framstod hele trioen som et band med noe eget å melde.
Al Di Meola Trio – heftige saker.
Foto: Johnny Prøis/MaiJazz
Kvelden blei avslutta med et koselig møte mellom studentbandet ved universitet i Stavanger, Very Early, som hadde blitt plukka ut til å få møte sin musikalske helt, trompeteren Tore Johansen. Dette er en strålende idé fra gudene vet hvem sin side og en åpenbar inspirasjonskilde for de unge og fremadstormende.
Repertoaret denne kvelden bestod stort sett av Bill Evans-låter eller musikk sterkt inspirert av mesteren. Johansen gikk elegant inn i bandet uten å dominere på noe slags vis, men sammen med tenorsaksofonist Erlend Furuset Jenssen – et spennende talent – leverte han sjølsagt de modneste korene.
Bakom skyene skinner alltid sola – vi er klar for dag tre av MaiJazz 2017 blant annet med sensasjonen Jacob Collier. Det gledes!
Very Early med sin helt Tore Johansen.
Foto: Ieva Kvaselytè/MaiJazz
