Med Terje Rypdals nye band Conspiracy, en herlig konsert med stjernelaget Woman to Woman og en unik duokonsert med Vijay Iyer og Craig Taborn, blei tirsdagen som åpningsdagen under Moldejazz: strålende!
Terje Rypdal viste med all tydelighet at han stortrivdes med sitt nye band.
Foto: Bjørn Brunvoll – Romsdals Budstikke
Majesteten
I min verden er det noen få musikanter på verdensbasis som har noe majestetisk over seg i sin måte å formidle musikk på. Terje Rypdal har vært og er en av dem.
Av Tor Hammerø
Det er ti år siden Terje Rypdal, en av de fire store i norsk jazz ved siden av Arild Andersen, Jon Christensen og Jan Garbarek, var Artist in Residence på Moldejazz. I forbindelse med sjøsettinga av sitt nye band Conspiracy innleda han heldigvis markeringa av sin 70 års dag ved nok en gang å ta turen av over fjorden fra Tresfjorden til Molde. Det å møte Rypdal og hans musikk, tone og uttrykk har alltid vært forbundet med høytid for meg og slik var det heldigvis også denne gangen.
Landskapsmaleren
Norsk malerkunst hadde sine Tidemand og Gude. For meg er Terje Rypdal moderne musikks svar på disse herrene. Jeg vet ikke om noen som er i stand gjennom sin magiske, lengtende, søkende og unike tone til å skape stemninger, drømmer, tanker om fjell, fjorder, mørke bakgater, vidder som Rypdal – jeg skjønner godt at filmmakere tiltrekkes veldig av hans musikk.
Høyt
Som alltid så spilte Rypdal høyt – veldig høyt. Lydmagiker Sven Persson er med på det, men sammen skaper de et voldsomt og majestetisk lydbilde som når man blir vant til det faktisk er herlig og monumentalt. Lyden er så klar, så ren som mann alltid har blitt vant til fra de to og den er med på å ta lytteren inn i en annen sfære – den Rypdalske.
Nytt band
Med seg i sitt nye band hadde Rypdal musikanter fra tre generasjoner. Yngstemann Nikolai Hængsle Eilertsen fra jazzmetrpolen Skotselv i Buskerud kjenner mange fra rockeband som Bigbang og National Bank, men de seineste åra har han også markert seg kraftig i en tøff rocka jazzsammenheng i bandet Elephant9. Der stortrives han også sammen med Dombås store jazzsønn, organisten Ståle Storløkken – en magiker bak tangentene. Denne gangen hadde Rypdal også invitert med seg sin gamle våpendrager Pål Thowsen fra Lillestrøm på trommer. Thowsen, som debuterte i Molde som tenåring med Arild Andersen på 70-tallet, viste raskt at han fortsatt har Det – med stor D.
Smilet
Terje Rypdal, som ikke snakka fra scena, viste med blikket og smilet at han var tilbake der han trives aller best: i et musikalsk landskap der musikken var henta både fra den rocka Chasers-perioden, blanda med nydelige, drømmende ballader og nytt stoff.
I høst kommer en rekke gitarkolleger fra inn- og utland med en hyllest av Rypdal. Det sier ganske mye om hvilken anseelse Rypdal nyter over hele kloden. Heldige er vi som har han rett over fjorden – bare en fergetur unna. Ser vi over fjorden nære vi kommer ut av konsertlokalet i Bjørnsonhuset så ser vi de majestetiske fjella. Dit trekker majesteten seg tilbake så raskt siste tone er spilt for denne gang.
Anmeldelsen er basert på konsertens første 65 minutter
Craig Taborn og Vijay Iyer utfordra både seg sjøl og hverandre.
Foto: Tor Hammerø
Tirsdagen starta for min del med et sjeldent møte mellom to av samtidsjazzens mest ettertrakta og spennende pianister, Artist in Residence Vijay Iyer og Craig Taborn. Begge er for hver seg usedvanlig uttrykksfulle tangentbehandlere, men med hvert sitt store Steinway-flygel, blei dette sjølsagt noe helt annet.
Konserten de to bød på var av det helt åpne og frie slaget – som ei slags akustisk utgave av Supersilent. Jeg tror neppe noe som helst var avtalt på forhånd – her gikk de til verket i trygg forvissning om at deres kunnskaper, intuisjon og respekt for hverandre ville føre dem og oss til uante steder. Og du verden som det gjorde det.
De to førte eleverte samtaler i bortimot 90 minutter og den første "praten" varte i rundt tre kvarter. De to er utstyrt med voldsomme referansebanker og enorme ører – dette er musikanter som er langt framskredne i kunsten å lytte.
Det er spenninger og dynamikk i disse konversasjonene der vi blir tatt med fra det mest nedpå til crescendoer a la Cecil Taylor ganger to som jeg aldri har opplevd tidligere i en slik setting. Det har sjølsagt sammenheng med herrenes personlige stemmer, enorme teknikk og evne til å kommunisere.
Vijay Iyer og Craig Taborn spilte til det ikke var mer musikk igjen. Samtalene hadde kommet til en naturlig slutt slik det gjør mellom gode venner.
Iyer og Taborn bytta flygel underveis.
Foto: Tor Hammerø
Woman to Woman – et superlag som leverte.
Foto: Tor Hammerø
Kvelden blei avslutta sammen med et sjukvinners superband som hadde all grunn til å være slitne, men som ikke var det. Etter tre ukers Europa-turné og lang reise fra Nice til Molde der de landa én time før konsertstart, kunne man kanskje tro at det var en gjeng som var klar for å komme seg hjem vi møtte. Det var derimot en gjeng som var så spillesugne og så glade i hverandre, i musikken – og oss – at den fullsatte salen møtte dem på samme måte.
Septetten med Melissa Aldana fra Chile på tenorsaksofon, Anat Cohen fra Israel på klarinett, Ingrid Jensen fra Canada på trompet, Allison Miller fra USA på trommer, bandets musikalske leder Renee Rosnes fra Canada – med far fra Hareid på Sunnmøre!!! – på piano, Cécile McLorin Salvant fra Frankrike/USA på vokal og Noriko Ueda fra Japan på bass – alle bosatt i eller rundt New York – kunne man kanskje frykte var av typen sammensatt av eller annen agent som ville tjene lette penger, var så absolutt ikke det.
Med et knippe standardlåter som "Never Will I Marry", "The Peacocks", Yesterdays" og "So Easy to Love" i bagasjen, arrangert spesielt for septetten, blei dette enkelt og greit en fest. Empatien på scena – det er så mye kjærlighet blant oss sa en tydelig rørt Cohen for å takke de andre for turneen – smitta over på det begeistra publikummet.
Alle er solister i toppklasse og viste det gjennom hele konserten. Mine personlige favoritter var Rosnes, McLorin Salvant, Jensen, nei forresten alle sammen. Både individuelt og kollektivt var dette nemlig en hyllest av og til hverandre, musikken og oss som man bare måtte bli varm om hjertet av.
En herlig slutt på en stor dag i Molde. I dag venter Herbie Hancock, som var ovebegeistra publikummer på Woman to Woman, Pat Metheny som har øvd med Arild Andersen, Gard Nilssen og Jaga Jazzist i flere dager og er klar som blekk. Hvor skal dette ende????
Renee Rosnes & Co takka for seg. Det er vi som skal takke.
Foto: Tor Hammerø
