Pat Metheny og Herbie Hancock som to hovedretter etter at Daniel Herskedal hadde servert en nydelig forrett. Da er det rett og slett verken behov eller plass til dessert.
En historisk trio: Pat Metheny, Gard Nilssen og Arild Andersen.
Foto: Tor Hammerø
En magisk kveld
Samtlige jazzfestivaler, på denne kloden i alle fall, ville ha sprengt banken for å få trioen med Pat Metheny, Arild Andersen og Gard Nilssen på plakaten. Moldejazz er den eneste som klarte det. Stort større fjær i hatten er det nesten umulig å få.
Pat Metheny (62) er enkelt og greit jazzens superstjerne. Han kan velge og vrake når det gjelder hvilke jobber han ønsker å gjøre og hvilke musikanter han vil spille sammen med. Denne sommeren, som egentlig er en friperiode for amerikaneren med solide norske røtter – bestefaren heter Bjorn Hansen, valgte han likevel å gjøre tre jobber – alle i Molde og alle med norske musikanter. Det er faktisk ikke til å tro!
Åpningsballet
Den første av de tre bød på et gjensyn med en av de fire store i norsk jazz fra 60-tallet, bassisten Arild Andersen. De to spilte sammen for første gang i 2001, da Metheny var Artist in Residence. På den lille scena Forum møttes de to sammen med trommeslageren Paal Nilssen-Love og de som var til stede vil aldri glemme magien som oppstod.
Nå var de to 16 år eldre, men like spillesugne, energiske, nysgjerrige og livsbejaende. Noe av grunnen var sikkert inspirasjonen de fikk fra den 34 år unge trommeslageren Gard Nilssen. Han hadde forberedt seg lenge og godt og smilet som kom frem etter to sekunder på scena fortalte alt om hvilken opplevelse han var i ferd med å få. En ny trioopplevelse for evigheten var i ferd med å bli skapt.
Sko og skjorte
Iført sine svarte «scenejoggesko» og sin umiskjennelige stripete skjorte, et varemerke for Metheny gjennom store deler av karriera hans, starta ballet med gitaristens «Soul Cowboy». Deretter fulgte noe som likna mistenkelig på en ønskekonsert med Ornette Colemans «Police People», den nydelige balladen «This Belongs to You», klassikeren «Question & Answer», en av klodens vakreste låter, «Travels», og «What Do You Want» og ekstranummeret «Song for Bilbao» fra Methenys enorme bank og ikke minst Andersens «Mira» og «Science».
Metheny benytta seg denne gangen av tre gitarer; den lyse hollowbody-gitaren som vel må sies å være hans favoritt, en bortimot akustisk gitar og gitarsynthen med en sound fra en annen verden.
Enorm variasjon
De knappe to timene bød på et enormt spenn fra de vakreste ballader til en uptempo-maktdemonstrasjon, først med Metheny og Nilssen i et ras som det kan utstedes fartsbot for, og etterpå Andersen der han bekrefter at sultnere og yngre 71-åring neppe er å oppdrive. Når han tar et skritt bakover og krummer ryggen da er det alvor på gang!
Teknisk sett er sjølsagt Metheny jeg vil påstå fullkommen – nesten i alle fall – men likevel dreide dette seg om å skape noe der og da og du verden som de gjorde det. Empatien og respekten lyste ut av de tre og vi som var de lykkelige som fikk plass visste at vi hadde vært med på nok en historisk konsert. Gard Nilssen fra Skien, som er «født og oppvokst» med «Travels» og «Question & Answer, er jeg sikker på kunne ha ofra tre Odd-poeng for denne opplevelsen og han fortalte oss på alle slags vis at han nå er en trommeslager i verdensklasse – intet mindre.
Når så David Solheim, lydmagikeren fra nord, var med på å formidle dette på et så ypperlig vis som vel tenkelig, så var det ikke så mye mer å ønske seg.
Jeg vet at de tre også hadde øvd inn nok en klassisk Metheny-låt, «Phase Dance», men den blei liggende på kjøl. Da er det bare å håpe på at dette ikke var en engangsforeteelse og at det skal bli mulig å oppleve den også med denne utrolige trioen.
Musikk kan være vakker, sterk og viktig. Det var den denne kvelden. Onsdag 19. juli 2017. En dato som allerede står spikra i musikk- og Moldejazz-historia.
En meget levende legende – Herbie Hancock.
Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke
Den smilende legenden
Så var han her igjen – for sjuende gang i Molde. En av jazzens aller største nålevende legender – Herbie Hancock.
Hancock (76) besøkte Molde for første gang i 1971. Da var han allerede ei stor stjerne på jazzhimmelen – eller musikkhimmelen – etter å ha debutert med Miles Davis tidlig på 60-tallet. Siden har hans stjerne skint like klart og tydelig og han har skapt sjangersprengende musikk gjennom 50 år.
Like energisk
Det er nesten et privilegium å kunne melde at Hancock er like energisk og livsbejaende i dag som han har vært hele tida. Mannen som er UNESCO-ambassadør og International Jazz Day´s store beskytter, har fortsatt den samme lysten til å skape og til å formidle musikk og ikke minst til å spre glede som han alltid har hatt.
Kom så og…
Hancock inntok Bjørnsonhusets store sal fullpakka av både folk og forventninger et kvarter over tida, men etter å ha smilt, vinka og «fortalt» oss at han var klar, var han mer enn tilgitt. Etter den løse og åpne introen, bar det rett inn i jazzfunkland – et land som Hancock meir eller mindre har vært med på å «finne opp». Det var så lekent, så smart, så livsbejaende og så funky det brygget Hancock serverte oss, at det hjertet som var uberørt av dette trenger kardiolog så snart som mulig. Her snakker vi hjemmeseier på bortebane.
Stjernelag
Hancock er blant dem her på Tellus som kan få med seg akkurat de han vil til å leke. Denne gangen betydde det trommeslager i ultraklassen når det gjelder musikk i jazzfunkland, Vinnie Colaiuta. Alle fra Frank Zappa via Sting til Chick Corea har benytta seg av Colaiutas tjenester og han passer som hånd i hanske til Hancocks univers.
Elbassist for anledninga, han spiller nesten sjølsagt også akustisk som en gud, James Genus, snakker til bassen mens han spiller og du verden som fem-strengeren hans svarer!
Gitaristen Lionel Loueke fra det lille afrikanske landet Benin, har vi opplevd i Molde tidligere med sin egen trio. Nå spiller han også sammen med Sissel Vera Pettersen som vi hørte med Espen Berg på mandag.
Loueke både synger og spiller gitar på et helt unikt vis – han synger som en slags clicksanger og han frembringer lyder og stemninger som er av en annen verden.
Sistemann, og yngstemann, Terrace Martin på altsaksofon, vocoder og vokal, er nok et bevis på at Hancock skuer stadig videre.
Martin er en av sjefene for den nye bølgen fra Los Angeles – vi snakker om mannen som har produsert og spiller på Kendrick Lamars suksessalbum «To Pimp a Butterfly». Intet mindre!
Respekt
De fem stortrivdes sammen på scena og respekten og empatien var så tydelig å se og føle. Hancock spilte i løpet av timen jeg fikk med meg både gammelt og nytt og en nydelig versjon av Coltranes klassiker «Naima» – tilegna flycrewet som hadde bragt de til Molde – kom også som en overraskelse.
Dette var altså sjuende gangen Herbie Hacock gjesta Molde – nok en gang til en enorm mottakelse og det fortjent som alltid. Det er bare å håpe at Hancock, som kom med sola og sommeren til Molde, er tilbake mange, mange ganger også i åra som kommer. Yngre 76-åring finnes ikke nemlig.
Herbie Hancock og hans stjernelag. Herlig!
All fotos: Tor Hammerø
En av Moldes store sønner, Daniel Herskedal, kom, så og vant.
Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke
Onsdagens forrett stod Daniel Herskedal for. Det hevdes jo at det er vanskelig, ja kanskje umulig å bli profet i egen by, men Herskedal kom til sine egne og han blei svært så godt tatt i mot – og det vel fortjent.
Med et repertoar i all hovedsak basert på musikken fra hans siste album, "The Roc", tok Herskedal (35) oss nesten bokstavelig talt med på ei reise over flere kontinenter. Bakgrunnen for at musikken har henta mange impulser fra både Midt-Østen og Balkan er at Herskedal har jobba en hel del i disse områdene og både melodisk og rytmisk har han makta å inkorporere elementer derfra inn komposisjonene sine på et vakkert og elegant vis.
Med et håndplukka lag, som har vært med tubaist og basstrompetist Herskedal ei stund nå, bestående av pianist Eyolf Dale, cellist John Ehde, perkusjonist Helge Andreas Norbakken og bratsjist Bergmund Skaslien, skapte de et helt eget lydlandskap med sin unike instrumentering.
Solistisk sett var det mye å glede seg over og spesielt sjefen sjøl, Dale og ikke minst Skaslien imponerte og som fargelegger er Norbakken – også kalt landsbyen med sitt spesielle perkoppsett med blant annet bilfelg i "instrumentparken", uovertruffen.
Herskedal takka publikum for at de hadde trossa det fine været og trukket innendørs. Sola skinte i enda større grad da vi kom ut!
Pat Metheny og Gard Nilssen fant hverandre noe så voldsomt.
Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke