En herlig miks

Tom Harrell, Dagfinn Nordbø og Tonbruket. Tre helt forskjellige uttrykk – like bra på hvert sitt vis.

Tom Harrell, Ugonna Okegwo, Mark Turner og Adam Cruz – en meget bra kvartett.

Foto: Tor Hammerø

Tirsdagen under Oslo Jazzfestival blei nesten som å forsyne seg fra et koldtbord – et varmt sådant. Det heile starta med den glitrende amerikanske trompeteren og flügelhornisten Tom Harrell og hans band Trip.

Harrell har slitt med en alvorlig psykisk lidelse i flere tiår og har vært og er tungt medisinert. Det er tydelig å se når han inntar scena og når han står bortimot uten noen form for bevegelse når han ikke spiller. Når han spiller, derimot, er det som han er i en annen verden.

Med sitt utmerkede band Trip, bestående av Adam Cruz på trommer, Ugonna Okegwo på bass og Mark Turner på tenorsaksofon, tar Harrell med sin inderlige, vakre og varme tone og sitt helt spesielle uttrykk, oss med på ei kammermusikalsk jazzreise uten noe fjas og tull. Her er det musikken som snakker – ikke noe eller noen andre.

Vi har med fire strålende solister å gjøre og akkordinstrumentet savnes ikke et eneste sekund. Turner, en av USAs mest interessante saksofonister de seineste åra, har mye av ideverdenen til coolideologen Warne Marsh i seg og kler Harrell perfekt. Bedre reisefølge enn Cruz, hvilken musikalsk trommeslager, og Okegwo er heller ikke mulig å oppdrive. En perfekt start på tirsdagskvelden.

Vigleik og Gaute Storaas og Dagfinn Nordbø – en egen sjanger.

Foto: Tor Hammerø

Neste stopp blei aldri så lite mer utadvendt kan man trygt si. Satirikeren og humoristen Dagfinn Nordbø har aldri sett noen grunn til å legge skjul på sin jazztilhørighet og avhengighet og sammen med brødrene Gaute på bass og Vigleik Storaas på piano – et perfekt tonefølge, hadde han laga ei godt og vel times lang forestilling de hadde kalt "Sier det som det var".

Nordbø er en av de morsomste, skarpeste, mest observante, sjølironiske og tøffeste pennene og stemmene jeg vet om, og denne settingen passer han bortimot perfekt. I løpet av minutter, nei forresten sekunder, hadde han publikum i sine hule hender med sine underfundige og skape betraktninger til både sinnets forlystelse og ikke minst til ettertanke.

Her blei introdusert for alt fra en monogam fugleart på Borneo, Nordbøs tro på Coltrane og ikke noe annet, hans tilbakeblikk på sin ikke spesielt vellykka ungdomsskoletid, grekerne som var født gamle, Judas – hvis onkel gjorde det bra i myrrabransjen – og som har vært bad guy i flere tusen år, på guttetur med Tor Jonsson , "renessansemennesket" Petter Pilgaard, alt om Luther på fem minutter, om det å være levemann, en alternativ salme som utrolig nok blei refusert i et slags "Kristen-Grand Prix" – "Stol på Satan – han er best i storm og blest".

Jeg stoler på Dagfinn Nordbø – han er best både i storm og blest – og garantert til fest!

Tonbruket – noe av det beste broderfolket har å by på.

Maratonkvelden blei avslutta med en time sammen med det svenske superlaget Tonbruket. Vi snakker forresten om stort sett de samme musikantene som Ane Brun har satt sammen som sitt band og hun har definitivt valgt på øverste hylle. Med Dan Berglund på bass, Martin Hederos på tangenter og fele, Johan Lindström på gitarer og Andreas Werliin på trommer blei vi presentert for et helt unikt lydbilde med Hederos´utrolige lydarsenal og Lindströms pedal steel-gitar som viktige premissleverandører.

Dette er musikanter som kommer fra alle typer bakgrunn og de tar med seg ingredienser fra rock, folk, prog, jazz og gudene vet hva til noe som har blitt unikt Tonbruket. En perfekt avslutning på en flott kveld. Ute regna, men det gjorde ingenting!

Oslo Jazzfestival

Nasjonal Jazzscene Victoria og Chat Noir

15. august 2017

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg