Eyolf Dales Wolf Valley og Torun Eriksen omkransa Halles Komet på flott vis under torsdagen på Oslo Jazzfestival.
Eyolf Dale Wolf Valley – nesten hele i alle fall.
Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival
De tre konsertene jeg fikk med meg av torsdagens Oslo Jazzfestival viste et lite tverrsnitt av hva som skjer i norsk jazz og dalstrøka innafor. Det hele begynte med et herlig gjenhør av pianisten, komponisten og bandlederen Eyolf Dales Wolf Valley-prosjekt. Fjoråret ga oss både ei flott debutskive med bandet og en ditto konsert under Moldejazz.
Nok en gang hadde han med seg sitt superlag bestående av Kristoffer Kompen (trombone), Gard Nilssen (trommer), Hayden Powell (trompet), André Roligheten (tenorsaksofon, klarinett), Rob Waring (vibrafon), Adrian Løseth Waade (fiolin) og Per Zanussi (bass) og repertoaret var en blanding av materiale fra skiva pluss en hel del nytt.
Dale har skrevet nydelige arrangement for ei spesiell besetning og dette var nok en bekreftelse på at det Dale & Co holder på med er moderne, melodisk jazzmusikk på internasjonalt meget høyt nivå. Musikken er frisk, spennende og annerledes sjøl om den har med seg impulser fra en rekke kilder. Det er bortimot unødvendig å si at solistisk var det øverste hylle som var representert tvers gjennom, jeg velger likevel å gi en ekstra liten imaginær blomst til Adrian Løseth Waade som vokser kraftig for hver gang jeg hører han. Og så er det temposkiftene til Gard Nilssen da – makaløst!
Halles Komet feirer 10 års jubileum og vel så det.
Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival
For godt og vel ti år siden traff Edvard Askeland (bass), Morten Halle (saksofoner og fløyte) og Torstein Lofthus (trommer) på pianisten Andre Petersen da de turnerte med det legendariske bandet Søyr i Sør-Afrika. Det har ført til et varmt, godt og langvarig vennskap både menneskelig og musikalsk. Det har ført til flere turneer og to skiver og i forbindelse med konserten på Herr Nilsen var også trompeteren og flügelhornisten Feya Faku invitert med fra den andre sida av jordkloden.
Den eneste setninga Petersen har lært seg på norsk er "Lukke døra etter deg", men musikalsk har både han og alle de andre involverte lært mye av hverandre.
Bortsett fra en vakker duoversjon av Billy Strayhorn-låta "Daydream" var alt materialet skrevet av herrene i bandet. Vi snakker melodisk, moderne jazzmusikk med tydelige spor av afrikanske impulser. De som for eksempel har et nært forhold til musikken til Abdullah Ibrahim, fant mye å glede seg over i løpet av denne timen også.
Blant høydepunktene trekker jeg gjerne frem duellen mellom Lofthus og Petersen og den "motrytmiske" soloen til Lofthus til slutt forteller alt om hvilken perkusjonist han er – uansett sjanger.
Halles Komet ga oss en varm og herlig time på intime og fullsatte Herr Nilsen.
En festivalsjef må slappe av noen ganger også – her representert ved Edvard Askeland.
Foto: Tor Hammerø
Torun Eriksen har alltid mye på hjertet.
Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival
Kvelden blei avslutta med en time av konserten med Torun Eriksen og hennes utmerkede band bestående av Andreas Bye (trommer), Kjetil Dalland (elbass, gitar) og Jørn Øien (tangenter) samt gjest Ole Jørn Myklebust (trompet). Det kan enkelt og greit ikke gå gæernt – Torun Eriksen & Co er nemlig så talentfulle at det er umulig. Konserten, som forresten var døvetolka, blei likevel som en liten reprisetime av de seineste konsertene jeg har hørt med bandet – bortsett fra den unike stemma til Myklebust da.
Den nye låta, som vi fikk servert på duo med Eriksen og Dalland, tyda uansett på at mye nytt er på gang og jeg gleder meg allerede til hvor jeg skal få møte Torun Eriksen neste gang. Hun har overraska meg mange ganger før og gjør det sikkert igjen.
Ole Jørn Myklebust gjorde en strålende gjesteopptreden med Torun Eriksen.
Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival