Den polske altsaksofonisten Maciej Obara er på vei mot noe originalt – med svært god norsk hjelp.
Dominik Wania og Maciej Obara sammen med våre fremste menn, Ole Morten Vågan og Gard Nilssen. Det må nesten bli bra det!
Foto: Urszula Tarasiewicz
For noen år siden tok London Jazz Festival initiativ til et prosjekt som gikk under navnet Take Five: Europe. Målet var å koble ti av de mest interessante, unge utøverne og komponistene i fem europeiske land – to fra henholdsvis Frankrike, Nederland, Norge, Polen og Storbritannia. Prosjektet blei en suksess og ut av det vokste det spennende avleggere. Her møter vi kanskje den aller mest spennende.
I 2012 inviterte Obara med seg en annen landmann enn den som var med på prosjektet, pianisten Dominik Wania, og våre to utsendte, trommeslageren Gard Nilssen og bassisten Ole Morten Vågan. Vi som har fulgt de to sistnevnte godt og vel det siste tiåret er ikke overraska over at Obara, Chick Corea, eller hvem det enn måtte være, ønsker å ha akkurat de to med seg. Deres kreative evner, allsidighet, dyktighet og tydelige personligheter hører nemlig hjemme på aller øverste internasjonale nivå.
Dette er kvartettens debut for ECM. Tidligere har det kommet to skiver på et polsk selskap som har vært relativt hemmelige her hjemme. Det er åpenbart at de fire har jobba sammen over tid og de lyriske, av og til litt mørke utgangspunktene til Obara fungerer som utskytingsramper for det som Obara kaller komponering i sann tid.
Alt er skrevet av den ettertenksomme, men samtidig eksplosive Obara bortsett fra tittellåta. Den er komponert av den polske legenden Krzysztof Komeda og det er i forlengelsen av tonespråket Komeda, Tomasz Stanko & Co unnfanga på 60-tallet at vi også finner Obaras musikk og uttrykk.
Dette er vakker, sterk, melodisk og uhyre personlig jazzmusikk skapt av fire fremragende unge musikanter fra to spennende jazzland – Polen og Norge.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Maciej Obara Quartet
Unloved
ECM/Naxos Norway
