Så ekte, så vakkert

Når Tord Gustavsen og Trygve Seim gir oss ny musikk, så mer enn aner vi hvor det bærer hen. Det fører til inderlighet, ekthet og mye varme.

Tord Gustavsen tar oss nok en gang med til underskjønne steder.

Trygve Seim søker og finner det vakre for oss.

Samarbeidet de to har hatt med sjefideolog i ECM, Manfred Eicher, har vært med å løfte de to og deres musikk til nye høyder. Eicher har utvilsomt og beviselig vært i besittelse av denne evnen siden ECM kom til rundt 1970 og heldigvis har Norge og norske musikere stått i en spesiell stilling hos ECM og Eicher hele tida.

Det er 15 år siden Gustavsen og Eicher starta samarbeidet med "Changing Places" – en trio med salige Harald Johnsen på bass og Jarle Vespestad på trommer. Nå har denne ekskursjonen, som forhåpentligvis har evigheten som mål, ført til åtte skiver i ymse konstellasjoner.

Etter Johnsens bortgang i 2011 har trioen ikke spilt ei så sentral rolle lenger. Nå har heldigvis Gustavsen funnet fram til en mer enn en verdig arvtaker i Sigurd Hole og sjølsagt er Vespestad, som vel Gustavsen har et slags telepatisk musikalsk forhold til, fortsatt med.

Trioen byr på et repertoar bestående av mye Gustavsen-materiale, men i like stor grad sanger henta fra Gustavsens oppvekst rundt kirka i Hurdal. Mange salmer med andre ord i fantastiske arrangement av sjefen og det samme med tre melodier av en J.S. Bach.

"The Other Side" har enkelt og greit blitt en enorm manifestasjon av at Tord Gustavsen musikalske, melodiske og empatiske rike er vakrere og sterkere enn noen gang – med utsøkt reisefølge i Hole og Vespestad.

Gustavsen omringa av Vespestad og Hole – det må nesten gå bra.

Tenor- og sopransaksofonisten, komponisten og bandlederen Trygve Seim (47) har bidratt på godt vel 20 ECM-innspillinger så langt – både egne og andres. Et spesielt trekk ved mange av dem er at Finland, finske musikere eller en eller annen finsk forbindelse er involvert – blant annet sammen med Sinikka Langeland, Iro Haarla og Edward Vesala.

Med sin relativt ferske kvartett bestående av Mats Eilertsen på bass, den finske trommeslageren Markku Ounaskari og den estiske pianisten Kristjan Randalu, gir Seim oss elleve nye originalkomposisjoner stort sett skrevet, tro det eller ei, i Helsinki.

Seims usedvanlig melodiske åre møtte vi seinest sammen med Tora Augestad, Frode Haltli og Svante Henryson i "Rumi Songs" og "Helsinki Songs" er på sett og vis en forlengelse, men likevel helt forskjellig.

Estetikken, den musikalske empatien og søkenen etter det vakre, ofte ikledd en melankolsk åre og hele tida med Seims urvakre saksofontone, avgjort i slekt med Jan Garbarek sin, er hele tida fundamentet for det musikalske uttrykket til Seim og kvartetten hans – som har skjønt på en prikk hvor Seim vil hen med budskapet sitt.

Den fantastiske ECM-historia begynte i stor grad med de fire store norske: Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. De la lista for stadig nye generasjoner som i de fires ånd har søkt sitt eget uttrykk. Tord Gustavsen og Trygve Seim er to av dem har tatt stafettpinnen videre og du verden så godt det gjør å befinne seg i deres selskap. Det er både vakkert, viktig og riktig å være der.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.