Åge Aleksandersen er intet mindre enn et ikon. Mitt første møte med han og hans univers på mange år sørga for all den bekreftelse som trenges for å slå fast akkurat det.
Åge Aleksandersen og Sambandet – for en mann, for et band, for ett univers.
Foto: Tor Hammerø
Artisten Åge Aleksandersen (69) har vært en helt spesiell størrelse i bortimot 50 år. De godt og vel to timene på Rockefeller i Oslo – jeg fikk med meg den andre av to dager av denne tradisjonen som blei etablert i 2003 med Åge-konserter i Oslo akkurat denne helga – var en voldsom manifestasjon av hva og hvem denne usedvanlige mannen er og hvor han er anno 2018. Han er enkelt og greit på sitt aller beste sted.
Med et band som har vært med han i mange, mange år bestående av Steinar Krokstad på trommer – og flott og inderlig vokal på ei låt, Gunnar Pedersen på gitar og alt annet med strenger, Bjørn Røstad på saksofoner, tamburin og perkusjon, Skjalg Raaen på gitar, Morten Skaget på elbass og Terje Tranaas på tangenter, så tar far oss med på ei reise gjennom en skatt av bortimot utrolige proporsjoner. Det som er aller mest imponerende er at han og de gjør med en ekthet, inderlighet og livsbejaenhet som skulle tyde på at akkurat denne konserten var den aller viktigste i bandets historie. Når så Sambandet var forsterka med den utmerkede blåserekka Jens Petter Antonsen på trompet og flygelhorn, Christian Aftret Eriksen på trombone og Kåre Kolve på saksofon og fløyte, så var det ikke så spesielt mye å utsette på lydbildet for på si det sånn.
De godt og vel to timene gikk unna i ett sett uten ei eneste pause mellom låtene. Om det blei slitsomt ikke å få ta seg inn i igjen? På ingen måte: når Aleksandersen og hans sjelsfrender på alle slags vis er i stand til å holde dette tempoet, så skulle det bare mangle om ikke vi på mottakersida var i stand til å fikse det. Det usedvanlige empatiske publikummet, bestående av mennesker fra mange generasjoner, så ikke ut å plages nevneverdig for å si det slik.
Det hele begynte og slutta med «Levva livet» og når så folket fikk blant annet «4 pils», «Norge mitt Norge», «Dekksgutten», «Fremmed Fugl» – for ei låt, for en tekst, «Rosalita», «Lys og varme», «Dains med dæ», «Rio de Janeiro» og «Levva livet» kobla med «Min dag» til slutt, da var det både julaften og 17. mai for et publikum som fikk akkurat det de kom for – og litt til.
Åge Aleksandersen er akkurat så ekte, så jordnær og så til stede som han alltid har vært og når han leverer på dette nivået så var det en sann fryd og et herlig påfyll å ta med deg inn i høsten.
PS Dessuten var koreografien og trinna til blåserekka og tamburinspillet til Bjørn Røstad et ekstra krydder denne kvelden.
Åge Aleksandersen – for en artist, for en personlighet. Respekt!
Foto: Tor Hammerø
Rockefeller, Oslo 15. september 2018