Rekka med strålende cubanske jazzpianister virker som den ikke har noen ende og hyggelig er jo det. Harold López-Nussa er foreløpig siste mann ut.
Harold López-Nussa er dyktig med tangenter i nærheten også.
Far og sønn Bebo og Chucho Valdés, Gonzalo Rubalcaba og David Virelles er kanskje de mest familiære pianonavna som har kommet ut av den musikalske øya de seineste tiåra. De har definitivt vært med å legge lista høyt og etablere en tradisjon som stadig nye stemmer kan gå videre fra og med. López-Nussa (35) fra Havanna er en slik forlenger.
Som de andre nevnt over så er også López-Nussa en virtuos – det virker ikke som det er noen tekniske begrensninger, men sammen med fyrrigheten og heftigheten så har han også evnen og kunnskapen til å benytte seg av en stor dynamisk palett som gjør at uttrykket hans er både nedpå og voldsomt – og alt mellom.
Med seg i trioen sin har han to landsmenn, bassisten Gaston Joya og sin egen bror, Ruy Adrian López-Nussa, på trommer og perkusjon. Dette er åpenbart en usedvanlig samspilt trio med masse empati både i forhold til hverandre og overfor musikken og uttrykket. Alle tre er ganske så ukjente her hjemme, men jeg kan love at her er det herrer med en sjelden instrumentbeherskelse kobla med en djup musikalitet.
Repertoaret består i stor grad av originalkomposisjoner, men med klare røtter til både cubansk musikk og amerikansk jazz. Hele veien er det den sterke og vakre melodien som står i sentrum og sjølsagt spiller det rytmiske ei sentral rolle som alltid når cubanske musikanter er involvert.
Harold López-Nussa og musikken hans er et nytt og særdeles hyggelig bekjentskap.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Harold López-Nussa
Un Día Cualquiera
Mack Avenue/MusikkLosen