Homo ludens betyr fritt oversatt det lekende mennesket. Bedre eksempel på det enn det 73 år unge pianogeniet Chick Corea finnes knapt.

Chick Corea godt fornøyd med de to konsertene i løpte av få timer på Kongsberg.?Foto: Irene Lislien@kongsbergjazz

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter å ha samarbeida i vel 40 år, virka det som om Corea og superbassist Stanley Clarke synes det er like morsomt å spille sammen som den aller første gangen. Det vi fikk være med på i vakre og fullsatte Kongsberg kirke var en reise gjennom de tos musikalske liv sammen og for et liv det har vært. ?Dette var den første konserten på en lengre Europa-turné og mer cool innfallsvinkel til en konsert skal man lete lenge etter. Her var lite eller ingenting avtalt på forhånd bortsette fra at de ville ta oss med ei rundreise i hva de har holdt på med.

Corea og Clarke – hyggeligere og bedre kan det knapt gjøres.?Foto: Tor Hammerø – Tor de Jazz

Jeg kan love dere at de knappe to timene med disse mestrene var usedvanlig mye mer fokusert og skarpe enn det jeg greide å fange med mitt mobilkamera, men siden det var fotoforbud i kirka, så får vi leve med det.?Ballet starta med “Some Time Ago” fra den aller første Return to Forever-skiva og etter hvert fulgte blant annet “La Fiesta”, “Romantic Warrior”, Clarkes vakre hyllest til sin kone “La Cancion de Sofia” – hvilken soloprestasjon!, Bill Evans´ “Waltz for Debby” før evigvakre “Spain” avslutta festen.

Den store mannen Stanley Clarke med den store fela. Stor musikk blei det også.?Foto: @kongsbergjazz

Låtene varte alle i rundt i 15 minutter, men de virka mye kortere. Grunnen er nok at de to hadde så mye musikalsk, og verbalt for den saks skyld mellom låtene, på hjertet at tida fløy. Vi snakker om to musikanter i den ypperste verdensklasse og med så mye empati for både hverandre, for oss som hadde inntatt plassene og ikke minst for musikken, at absolutt ingen som fikk den ære å være blant de utvalgte i kirka noensinne kommer til å glemme denne musikalske messa.

Chick Corea og Stanley Clarke – nå også i skarp utgave. Vakrere og varmere blir sjelden musikk.?Foto: @kongsbergjazz

Etter et par timers pause, var det lekende mennesket Chick Corea klar for konsert nummer to for kvelden – og det bare noen timer etter ankomst fra USA, men uten det minste tegn på jetlag.?Trommeslager Håkon Mjåset Johansen blie tildelt Kongsberg-festivalens store musikerpris i fjor og i statuttene står det at prisvinneren skal takke med en konsert det påfølgende året. Trondheims store trommesønn er ingen bandleder i tradisjonell forstand, men takka sjølsagt ja og valgte en original måte å sette sammen sitt takkeband på.

Chick Corea og Håkon Mjåset Johansen – sjelsfrender fra forskjellige generasjoner.?Foto: Irene Lislien@kongsbergjazz

Mjåset Johansens ønske for konserten var enkelt og greit å spæll litt. Hvordan gjør man så det? Jo, man inviterer sine mest travle venner slik at det blir lite eller ingen tid til øving – rett på med andre ord. Når så disse vennene er Chick Corea – utvilsomt en av verdens beste pianister med et usedvanlig varmt og vinnende vesen – bassisten Ingebrigt Håker Flaten fra Oppdal, men bosatt i Austin, Texas og den svenske tenorsaksofonstjerna Jonas Kullhammar, så måtte det nesten gå bra og det gjorde det da også. ?Steve Swallows “Eiderdown”, via Coltrane-låter både på mobiltelefon (!) og live og “La Fiesta” som dessert var noe av det vi fikk til nattmat av denne i utgangspunktet once in a lifetime-kvartetten som møttes for første gang bak scena. Søt musikk oppstod er en klsijé, men her passer den uansett.?

Ingebrigt Håker Flaten, Jonas Kullhammar og Håkon Mjåset Johansen serverte musikalsk hygge til nattmat.?Foto: @kongsbergjazz

I dags spiller Chick Corea i Danmark og Håkon Mjåset Johansen er på plass for konserter i Sør-Afrika. Heldige er de som får oppleve disse to usedvanlige musikantene i andre land også. Vi fikk mer enn vi hadde fortjent på Kongsberg i går.??Tor Hammerø

Det er ikke hvert år man feirer 50 års jubileum på Kongsberg Jazzfestival. Derfor blir det markert kraftig allerede fra åpningsdagen med et voldsomt spenn fra Christian Wallumrød til Frode Alnæs – ispedd Mari Boine, Åge Aleksandersen og Jonas Fjeld.

Christian Wallumrød

Foto: Stein Hofve@kongsbergjazz

En av Kongsbergs aller største musikksønner, Christian Wallumrød, hadde blitt tildelt æren av å åpne ballet med et bestillingsverk. Mer musikalsk familie er det nesten ikke mulig å oppdrive, trommeslager Fredrik og stemmekunstner Susanna er søsken og tangentmannen David er nevø av Christian, og retninga den 43 år gamle “veteranen” i klanen har valgt helt siden han dukka opp for et større publikum i Airamero på 90-tallet, har vært original og usedvanlig spennende å følge.
Som så mange andre framtredende norske improviserende musikanter så har også Wallumrød sin formelle bakgrunn fra den etterhvert så berømte jazzlinja i Trondheim. Der har mange fått impulser til å gå sine egne veier og sammen med en helt ny utgave av Trondheim Jazzorkester ga Wallumrød oss nok en ny kurs med det timelange verket sitt.
Musikken tok utgangpunkt i en vakker, melodisk og rytmisk figur som Wallumrød etablerte gjennom mange repetisjoner med små variasjoner på piano. Det satte en usedvanlig intens, dempa og meditativ stemning. Publikum fikk raskt opplevelsen av at Wallumrød ville gi oss saaaakte musikk som skulle få til å utvikle seg og synke inn – og slik blei det – nesten.

Med et unikt kremlag bestående av Lars Ove Fossheim og Ivar Grydeland på gitarer, Anja Lauvdal på tangenter, Espen Reinertsen på tenorsaksofon, Eivind Lønning på trompet, Heida K.J. Mobeck på tuba, bror Fredrik og Siv Øyunn Kjenstad på trommer, Michael Duch på bass og ikke minst Tor Breivik på lyd og Kyrer Heldal Karlsen på lys, så tok Wallumrød oss etterhvert på ei reise som førte oss fra den himmelske freds plass til mer heftige lydlandskap der mange fikk plass til å uttrykke mest kollektivt for her var det lite av tradisjonelle soli.
Christian Wallumrød og Trondheim Jazz Orkester spente ut et stort lerret og brukte de fleste farger for å skape et vakkert og storslagent bilde. Ei vakker og unik åpning av årets jubileumsfestival.

Christian Wallumrød og Trondheim Jazz Orkester

Foto: Stein Hofve@kongsbergjazz

Frode Alnæs

Foto: Mats Even Omberg@kongsbergjazz

Etter litt elevert hygge med Hot Club de Norvège, Mari Boine og Åge Aleksandersen, blei kvelden avslutta med en meget opplagt Frode Alnæs og hans triovenner Rune Arnesen på trommer og Per Mathisen på bass. -Men ere jazz spurte Arnesen før de satte i gang på den hyggelige utescena på Christians kjeller. I mine ører er svaret ja og Alnæs er en sterkt undervurdert improvisator. Det viste han allerede på åpningslåta som var den eneste coverlåta underveis og som vare henta fra Dave Hollands låtskatt med den legendariske trioen Gateway med John Abercrombie på gitar. Etterhvert ga den upretensiøse Alnæs oss smakebiter fra store deler av sitt heftige repertoar, og med den beste assistanse tenkelig fra Arnesen og Mathisen – her snakker vi virtuoser uansett sjanger, så blei dette en perfekt avslutning på åpningsdagen av årets Kongsberg-festival.
For vår del tok vi natt med en av de vakreste låtene i den moderne norske toneskatten, Alnæs´ egen “Vitae Lux”. Det var liksom ikke grunn til å be om så mye mer da.

Tor Hammerø

Frode Alnæs Trio

Foto: Mats Even Omberg@kongsbergjazz

Stadig nye og spennende norske jazzutøvere tar ansvar for sin egen framtid. Her møter vi tre ferske band på eget og nesten like ferskt plateselskap.

Mye og mangt har vært sagt og skrevet om jazzlinja i Trondheim. Og det med rette. Siden linja så dagens lys i 1979, så har den hatt en fantastisk betydning for utviklinga av norsk jazz og norske jazzmusikere. Internasjonalt har utdanningsinstitusjonen også vakt betydelig oppmerksomhet og navn som Tore Brunborg, Nils Petter Molvær, Erlend Skomsvoll, Frode Alnæs, Maria Kannegaard, Ola Kvernberg, Kristin Asbjørnsen har alle mye av sine fundament fra jazzlinja og Trondheim. Det aller morsomste nå er at det kommer stadig nye generasjoner og de tidligere nevnte har “fortalt” dem hvor lista skal ligge – høyt!
De tre cdene som blir omtalt her kommer alle fra band som har oppstått i området rundt det fallerte fotballaget Rosenborg og alle er trioer, men ganske så forskjellige.

Caffeine Patrol
Nosejob
Just For The Records/Musikkoperatørene

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Caffeine Patrol består av bassisten Fredrik Gundersen fra Lambertseter i Oslo, trommeslageren Martin Sandvik fra Bømlo og ikke minst gitaristen Gudmund Bolstad Skjær fra Lærdal. Sistnevnte har skrevet all musikken og den blei spilt inn i hans hjembygd for vel to år siden. Den har tålt tidas tann svært godt og det er unik musikk med impulser fra en rekke kilder vi møter.

Hva låter så Caffeine Patrol som? Sjøl bruker de referanser som Marc Ribot, Bill Frisell, Lars Håvard Haugen, John Paul Jones, Tortoise og Jim Keltner – som man vil skjønne så er det åpne sanser og fritt fram her. Dette er så avgjort like mye rockebasert som jazzinfluert, men det er heldigvis der vi ofte finner unge musikere av i dag – de er sjangerutslettende og de trives i alle slags grenseland. Som alle som kommer ut av jazzlinja så er de dyktige instrumentalister og her finnes det potensiale til å ta mange, nye og originale steg.

Caffeine Patrol

Null
Null
Just For The Records/Musikkoperatørene

Med Aksel Jensen fra Skjetten på bass, Stian Lundberg fra Trondheim på trommer og Viktor Wilhelmsen fra Kistrand i Finnmark på gitar tar bandet Null oss med på ei reise som som først ser bakover før den ser framover.

Ikonene Miles Davis og Jimi Hendrix snakka en del om å lage musikk sammen, men det rakk de aldri før Hendrix forlot oss. Hvordan det hadde blitt kan vi bare drømme om – og det har også gutta i Null gjort. Musikken, som de har skapt kollektivt, er en herlig fusjon mellom jazz og rock, men likevel så langt unna det negativt lada fusionbegrepet som vel mulig.

Null låter tøft, rått og ekte – som en slags improvisert rockemusikk. Dette er åpenbart et sterkt kollektiv med masse empati og med en musikalsk stå på-vilje som tyter ut av høytalerne. Hipt – Null har tatt fortida med til framtida!

Null

The Sticks
The Sticks
Just For The Records/Musikkoperatørene

Nok en trio, The Sticks, men nå med piano og ikke gitar, avslutter dette første møtet med det mer enn lovende selskapet Just For The Records. Svenske Oscar Grönberg har også studert på jazzlinja og er en meget ekspressiv og original pianist. Nok en gang treffer vi på Skjettens store bass-sønn, Aksel Jensen, denne gangen på den store akustiske utgava og bak trommene, en av denne verdensdelens hippeste trommeslagere, Håkon Mjåset Johansen. Hvis du ikke stoler på meg når det gjelder vurderinga av Mjåset Johansen, så er det bare å spørre Chick Corea. På torsdag er giganten faktisk gjest i bandet til Mjåset Johansen på Kongsberg og Corea er ikke blant dem som er i beit for tilbud for å si det sånn.

Musikken her er unnfanga av de tre i felleskap og har et voldsomt spenn i seg. Vi får alt fra det lyriske og vare, via det heftige og rytmisk spennende til det åpne og frie. De tre snakker alle språka flytende og har skapt både en trio og en musikk de er aleine om samtidig som de har et solid grep på hele den moderne jazztradisjonen.

The Sticks

Just For The Records har med disse tre utgivelsene med all ønskelig tydelighet fortalt oss at det spirer og gror noe vederstyggelig fortsatt i norsk jazz. Det var vi forsåvidt ikke i tvil om, men det skader absolutt ikke med slike bekreftelser heller.

Tor Hammerø

PS I morra starter Kongsberg-festivalen og her på bloggen blir det daglige oppdateringer fra jubileumsfestivalen som virkelig slår på stortromma i forbindelse med 50 års feiringa. Tusen takk for mange og hyggelige tilbakemeldinger forresten i forbindelse med sjøsettinga av bloggen – det inspirerer!