2019 står på mange vis i Ketil Bjørnstads tegn. Det er 50 år siden han debuterte både som musiker og forfatter og det markeres behørig blant annet med disse to helt forskjellige plateutgivelsene.

Mangt og mye har vært sagt og skrevet om Ketil Bjørnstad og hans kunstnerskap. Med rundt 60 plateutgivelser og 40 bøker på samvittigheten, har han en produksjon bak seg både når det gjelder kvantitet og kvalitet som savner sidestykke i både norsk og internasjonal sammenheng.

«Rainbow Sessions», som sjølsagt har med det legendariske studioet som lydmaestro Jan Erik Kongshaug bygde opp flere ganger i Oslo, består av fire cder og nesten fem timer med solo pianomusikk. De tre første blei utgitt i et begrensa opplag i 2006 og består av en cd som var den siste som blei spilt inn i studioet i Christiesgate, en som var den første som blei spilt inn i Sandakerveien og en tredje som blei unnfanga da det nye Steinway D-flygelet blei innkjøpt til det nye studioet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I tillegg får vi også en helt ny og fjerde cd som består av opptak gjort sammen med Kongshaug på det som av de involverte med Rainbow kaller det tredje instrumentet. Opptakene er gjort mellom 2013 og 2017.

All denne musikken, som i all hovedsak består av Bjørnstad-komposisjoner, men også med noe av Brahms, Allegri, Halfdan Kjerulf, Harold Edwind Darke og Deng Yu-Hsian, forteller oss mye om både Kongshaug, Rainbow og ikke minst Bjørnstad.

Vi «vet» hvordan Bjørnstad låter – han skriver den «samme» låta hver gang, men på et helt nytt vis – og stemninga over disse fem timene er nesten sjølsagt av det vakre, romantiske og hele tida inderlige slaget som Bjørnstad har skapt i alle disse åra. «Rainbow Sessions» er en voldsom og mektig manifestasjon av hva Rainbow, Jan Erik Kongshaug og ikke minst Ketil Bjørnstad var og er.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad har flere jern i ilden samtidig. Boka om 2000-tallet i hans enorme serie om tiårene han har vært på Tellus, er rett rundt hjørnet og ventetida kan definitivt gjøres kortere med å avlegge «Hun som kjenner tristheten ved ting» ett eller aller helst flere besøk.

Tidligere har Bjørnstad tonesatt dikt av Harry Martinsson, Knut Hamsun, John Donne og Edvard Munch og nå seinest Lars Saabye Christensen på plata «A Suite of Poems» med Anneli Drecker på vokal.

Denne gangen er det dikt av Kjersti Annesdatter Skomsvold som har blitt møtt av av Bjørnstads unike univers. Som alltid makter han å løfte fram poesi som få andre. Han lar tekstene få skinne – han har absolutt ikke noe behov for å overdøve budskapet.

Når han så har «funnet» Stavanger-vokalisten Eva Bjerga Haugen (37), som jeg tidligere har hørt i en varm latinvariant med bandet Amigo Tom med Tom S. Lund, så har han funnet en som er i besittelse av bortimot den perfekte stemma til dette budskapet og uttrykket.

Bjerga Haugen, som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det hun har blitt til del så langt, synger med en overbevisning, med en trygghet og en personlighet som vi må tilbake til Kari Bremnes for å finne maken til.

Annesdatter Skomsvolds tekster er av slaget man sitter ytterst på stolkanten for  ikke å miste en eneste detalj av. Alt er ikke like lyst for å si det forsiktig, men så er da heller ikke livet slik. Uansett har tekstene til Annesdatter Skomsvold, musikken og pianospillet til Bjørnstad og den skjøre tekstformidlinga til Bjerga Haugen mye å si hverandre – og oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.