Ut fra det store intet dukka den finske pianisten Nikita Rafaelov opp og presenterte seg med sin solodebut.

Jeg har aldri verken hørt eller hørt om Nikita Rafaelov, som egentlig heter Nikita Naberukhin, men siden er jeg så heldig at en rekke plateselskaper rundt om på kloden har oppdaga Tor de Jazz, så kommer postmannen støtt og stadig med nye overraskelser. Nikita Rafaelov – en hel del tyder på at han har sine røtter enda lenger øst enn Finland – hører så avgjort med i den kategorien.

Jovisst er dette et soloalbum der den akustiske pianisten Rafaelov står i sentrum. I tillegg er det også mye mer. Rafaelov har ovedubba mye av musikken og har på et følsomt vis benytta seg av både studiomulighter og elektriske tangenter av ymse slag. Fra tid til annen kan Rafaelov faktisk minne om Pat Methenys gamle våpendrager, Lyle Mays.

All musikken er av Rafaelov. Han har latt seg inspirere av livshjulet der livet og naturen går hånd i hånd hvis vi ikke tukler for mye med den da. Det har ført til vakre, kontemplative melodier som gir oss rom til å reflektere. Dessuten benytter Rafaelov, fra skimetropolen Lahti, seg av repetitive virkemidler i sitt foredrag, noe som gjør at han drar oss inn i musikken på et mildt insisterende vis. Inn i mellom bryter han det hele opp med tre frie improvisasjoner.

»Spirit of Gaia» har et blitt et annerledes og spennende visittkort fra et helt nytt bekjentskap. Nikita Rafaelov er vel verdt å tilbringe tid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.