Svenske Magnus Broo er en av mine absolutte favoritt-trompetere. Her kommer tre bekreftelser på det – alle med god norsk assistanse.

Magnus Broo (53) har, etter at han returnerte til Sverige på 90-tallet etter studier over there, etablert seg som en av de viktigste og bokstavelig talt mest toneangivende trompeterne på verdensbasis. Det har vi blant annet vært så heldige å få opppleve via det svorske superlaget Atomic gjennom et par tiår. Det skal vi komme tilbake til, men aller først skal vi avlegge Broos ferske soloalbum en visitt.

Broo har gjort flere skiver under eget navn, men på «Rules» fokuserer han for aller første gang på standardlåter. Det er jo et landskap de fleste jazzmusikanter har et sterkt forhold til, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke så et slikt album komme fra Broo.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sammen med to av våre beste menn, hans Atomic-kollega Ingebrigt Håker Flaten på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, tar han med sin sprø, spenstige og uhyre personlige trompettone oss med på en ekskursjon med  blant annet «If I Should Lose You», «You´ve Changed» og «Don´t Explain» som utgangspunkt.  Ballader er det et klart flertall av og uten akkordinstrument så har de tre masse frihet til å ta dette tidløse materiellet til steder det aldri har vært før. Og du verden som de benytter mulighetene som ligger der. Modent, personlig og uhyre originalt.

Så er heldigvis Atomic tilbake igjen også. Helt siden starten i 2000 har kvintetten bestått av Broo og landsmann Fredrik Ljungkvist på saksofon og klarinett, nevnte Håker Flaten og pianist Håvard Wiik samt Paal Nilssen-Love på trommer fram til 2014 som deretter blei erstatta av Hans Hulbækmo. I stor grad har de spilt materiale skrevet av Ljungkvist og Wiik.

Her har bandet, som på sett og vis blei ei motstemme til ECM-musikken som dominerte her i Skandinavia mot slutten av det forrige århundret, tatt en låtmessig u-sving.

De har gått i studio med et knippe favorittlåter fra kilder så forskjellige som Beach Boys´ Brian Wilson og Olivier Messiaen. Når så Steve Lacy, Carla Bley, Edgar Varese, Jimmy Guiffre og Jan Garbarek med en pre-ECM komposisjon, «Karin´s Mode» fra «Esoteric Circle», også er representert, så skjønner man raskt at dette låter annerledes, men fortsatt veldig Atomic.

Atomic er et band med fem strålende solister, men som først og fremst for meg har et bandsound de er helt aleine om hvor man enn leiter på kloden. Her forteller de oss at det gjelder også når materialet er henta fra andre kilder enn deres egne. Dessuten er det overvettes fint å slå fast at Atomic fortsetter å utvikle seg sjøl om de har vært «sammen» siden 2000. For et band!

Som om ikke det er nok så fant saksofonist Hanna Paulsberg ut at hennes Concept-band ville ha godt av å få en ekstra inspirasjonspille etter at de hadde spilt sammen siden begynnelsen av dette tiåret og gitt ut fire plater sammen.

Bandet, med Trygve Waldemar Fiske på bass, Oscar Grönberg på piano og Hans Hulbækmo på trommer, er særdeles samspilt og vet hvor de vil, men med Broo som gjest så åpna det seg en del nye dører.

Med unntak for en Fiske-komposisjon, så har Paulsberg skrevet all musikken. Den har, som Atomic, røtter i amerikansk jazz mer enn i ECM-skolen, men spor etter sør-afrikansk townshipjazz er også hjertelig tilstede.

Paulsberg har tatt kvantesprang de seineste åra og er nå en solist i aller fremste rekke med ei retning og en dybde i spillet sitt som er sjelden. Når hun så har fått Broo til å utfordre seg til å ta enda noen steg, samtidig som bandet også fortsetter i samme retning, så har «Daughter of the Sun» blitt hennes og bandets aller beste melding så langt. Du verden så bra – du verden så lovende for det som skal komme videre.

Gi forresten ikke opp etter spor 6 – den som venter vil bli rikt belønna.

Bedre prov på hva og hvem Magnus Broo er anno 2018/19 er ikke mulig å ønske seg. Han hører hjemme i Eliteserien/Allsvenskan/Premier League – på toppen over alt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.