Christian Reim, også kjent som Dr Streng, har det vært stille rundt de seineste åra. Her møter vi han i to trioer fra begynnelsen av 2000-tallet.

Pianisten, komponisten og bandlederen Christian Reim (76) var en sentral skikkelse rundt Club 7-miljøet i hovedstaden. Både i legendariske blues- og rocka og band som The Dream og Public Enemies var Reim sentral, men det var hele tida jazzmusikken som var utgangspunktet for Reims uttrykk. Spesielt var de mange konstellasjonene der han samarbeida med altsaksofonisten Calle Neumann viktige grunnpilarer for mye av det som skjedde i norsk jazz fra 70-tallet og utover.

Jazzarkeologen Fredrik Lavik har som vanlig dykka djupt ned i arkivene for å finne dokumentasjon på hvem og hva “glemte” musikere stod for. Når det gjelder Christian Reim så møter vi han med to trioer fra henholdsvis 2001 og 2003.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her møter vi lyrikeren og melodikeren Reim sammen med andre musikere enn de han som oftest blir forbundet med. I 2001 er det ungkalvene Harald Johnsen på bass, som dessverre gikk bort allerede i 2011 bare vel 40 år ung, og Jarle Vespestad på trommer – begge fra Tord Gustavsen Trio på den tida. To år seinere er det Ingebrigt Håker Flaten på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer som har tatt over hjemme i stua til Reim der innspillingene er gjort. Vi snakker altså om fire av de aller beste “unge” musikantene til den prisen her til lands – og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også.

De to trioene tolker i all hovedsak Reims låter, men herlige versjoner av “Ja, vi elsker”, som Reim gjorde ved flere anledninger og som førte til storm, “O jul med din glede” og Ennio Moricones “Once Upon a Time in America” har også funnet plass.

Disse møtene forteller oss hvilken særegen og herlig pianist Reim er på sitt beste. Han er tydelig inspirert av unggutta og det er åpenbart gjensidig. Et herlig gjenhør som Lavik skal ha all slags ære for å ha gravd frem.

Russisk jazz er ikke det vi støter på daglig. Desto hyggeligere er det å høre at jazzens superstjerne der øst, Igor Butman, leverer på høyt nivå.

Saksofonisten Igor Butman (60) har bodd i USA i mange år, men har, så vidt jeg har skjønt, flytta tilbake til Russland. Han har dobbelt statsborgerskap og trives tydeligvis i et amerikansk jazzlandskap. Grover Washington, Jr. og Wynton Marsalis har vært viktige støttespillere for Butman gjennom hans karriere og det høres at han slekter på arva etter begge de to.

Både tidligere president Bill Clinton, som skal ha Butman som sin favorittsaksofonist, og Putin skal være store Butman-tilhengere og i tillegg til sin utøvende karriere, driver også Butman jazzklubber i hjemlandet. Om der et kvalitetsstempel at de to presidentene heier på han, stiller jeg meg dog tvilende til.

Her møter vi Butman i ei innspilling gjort i New York med et amerikansk/russisk topplag. På bass møter vi enten Matt Brewer eller Eddie Gomez og på trommer Antonio Sanchez og fra Russland pianisten, og vokalisten på ett spor, Oleg Akkuratov og gitaristen Evgeniy Pobozhiy. De tre første vet vi holder toppklasse og russerne skjemmer seg på ingen måte ut heller i dette selskapet.

Butman er utstyrt med en stor og varm tenortone og det swinger av spillet hans – han har åpenbart hele den moderne jazztradisjonen inne. Det får han vist oss i alle slags tempi i stort sett egne komposisjoner med unntak av en Marsalis/McFerrin-låt og Steve Swallows klassiker “Falling Grace”.

Igor Butman sprenger ikke ei eneste grense her, men han gir oss et fint prov på at han er en saksofonist som hører hjemme langt der fremme. Om jeg synes om coveret? Ikke veldig…..

Ole “Fessor” Lindgreen er intet mindre enn en legende i dansk jazzliv. Nå har hans liv også kommet mellom to permer og for et jazzliv han har levd!

Ole Lindgreen blei født inn i en strengt kristent hjem på Amager i København i 1938. Det var absolutt ingenting som tyda på at det skulle bli jazzmusiker av gutten som vokste opp i den danske hovedstaden under krigen, men vår mann ville det annerledes. Fessor, som de fleste dansker kjenner han som, og som har fått tilnavnet fordi han allerede som guttunge brukte briller og ikke fordi han har noen form for akademisk bakgrunn. Det har han nemlig ikke; Fessor er en sjøllært musikant som gjennom 65 år har skapt musikalske glede både i Danmark og i en rekke andre land kloden rundt.

Til tross for en delvis lammelse i deler av ansiktet for noe år siden, så har Fessor fortsatt sitt livsverk: å spre jazz og livsglede så ofte og så mye han bare greier. Denne biografien forteller oss hvilket enormt jazzmenneske vi fortsatt har med oss og hvilken enorm anseelse han nyter over store deler av jazzkloden.

Fessor falt i jazzgryta som ung. Sammen med en skolekamerat hørte han “Walkin´and Talkin´Boogie” med Sammy Price og Vic Dickenson på Voice of America og da var det gjort. Livsløpet var lagt! Boka, propert ført i pennen av musikeren Søren Frost og forfatteren Thomas Vilhelm, tar oss på et lettlest vis gjennom Fessors spennende musikalske og personlige livsløp.

Trombonisten, eller basunisten som det heter på dansk, Fessor har spilt med “alle” og “alle” har spilt med han. Han har vært åpen for en rekke sjangre etter at han begynte med den tradisjonelle jazzen. New Orleans, som han har besøkt mange ganger og spilt mye i, har betydd veldig mye. Second line, rhythm and blues – der banjoen blei et fremmedelement, kom raskt inn i bildet og modernister som Ray Anderson og Steven Bernstein har Fessor også fungert helt utmerket sammen med. Fessor har også jobba mye med popmusikere, blant andre Kim Larsen og Gasolin´.

Boka er full av historier og anekdoter og sier mye om hvordan Fessor blir møtt og oppfatta både av medmusikere og av publikum: som en historieforteller både gjennom sitt instrument og verbalt. Dessuten er familie og venner intervjuet i tillegg til at en rekke både danske og internasjonale kolleger kommer med sine personlige hilsener.

Boka er rikt illustrert med bilder fra store deler av Fessors liv og karriere pluss en rikholdig diskografi med innspillinger fra 1956 til 2021.

For et liv Ole “Fessor” Lindgreen har levd og hvilken musikalsk gledesspreder han har vært. Gammel dansk har aldri smakt bedre – og det har alltid smakt godt.

For vel to år siden møtte jeg Falkevik som soloartist for første gang. Jeg blei begeistra og vel  så det. Nå er jeg enda mer begeistra faktisk!

Låtskriver, tangentist, vokalist og bandleder Julie Falkevik Tungevåg har rukket å bli 34 år ung siden sist. Hun har rukket veldig mye mer også. Blant annet har hun inntatt folkeheimen på fredagskvelden som en del av Beat for Beat-bandet og så har hun underholdt onga med det herlige bandet Du og jeg og vi 2-3-4. Dessuten har hun tatt nye, store steg med Falkevik og så har hun blitt faktisk blitt hytteeier også!

Veldig mye av dette har hun gjort sammen med bassist Ellen Brekken, som mange kjenner best fra Hedvig Mollestad Trio. I denne livsbejaende trioen har trommeslager og perkusjonist Marius Trøan Hansen tatt over akkurat den plassen siden sist og det har han gjort på et framifrå vis – som det sikkert heter på deknepollsk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Falkevik Tungevåg framstår som en singer/songwriter med et stort spenn når det gjelder innfallsvinkler til sitt musikalske univers. Her finner vi pop, rock og jazz – og sikkert en hel del annet også – i skjønn forening. Når hun skriver tekster, på både engelsk og nynorsk, om ting som betyr noe, så betyr det at har hun kommet veldig langt på vei.

Når så sjefen er en sanger med ei flott og inderlig stemme og samtidig er utstyrt med tangentistiske kvaliteter langt over gjennomsnittet, så har “New Constellations” blitt nok en bekreftelse på at Falkevik har det meste i seg til å nå langt.

Den italienske trompeteren og flygelhornisten Enrico Rava har vært og er intet mindre enn en gigant. Her kommer nok en bekreftelse fra en konsert i Belgia i 2019.

Enrico Rava har rukket å bli 82 år. I tiår etter tiår har han vist oss hvilken original stemme han er og har. Han har samarbeida med mange storheter på begge sider av Atlanterhavet, blant andre vår egen legende Jon Christensen.

Manfred Eicher og ECM har ikke vært veldig tilhenger av å gi ut radio/TV-opptak som de ikke har vært involvert i sjøl. Det finnes unntak, blant annet “Molde Concert” med Arild Andersen. “Edizione Speciale” fra Jazz Middelheim i Antwerpen den 18. august 2019 er et annet og det er mulig å skjønne hvorfor Eicher og ECM gjør et nytt unntak.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Her møter vi Rava, kun ikledd sitt flygelhorn, med sin høyst kapable italienske sekstett bestående av tenorsaksofonisten Francesco Bearzatti, gitaristen Francesco Diodati, bassisten Gabriele Evangelista, pianisten Giovanni Guidi og trommeslageren Enrico Morello. Noen kjente navn, spesielt Guidi med egne ECM-utgivelser, men alle holder særdeles høyt nivå og synes åpenbart det er stor stas å leke sammen.

Med et repertoar bestående i stor grad av Rava-komposisjoner pluss Michel Legrands “Once Upon a Summertime” og sjølvaste “Quizás, Quizás, Quizás” av cubanske Osvaldo Farrés, som blant andre Andrea Bocelli og Jennifer Lopez har gjort en duett av, som avslutning, får vi være med på en særdeles vellykka konsert i Antwerpen.

Enrico Rava er en usedvanlig uttrykksfull musikant med ei helt særegen stemme. Det er masse humor og varme både i spillet og musikken hans, noe som kommer spesielt godt frem i “ekstranummeret” – noe jubelen i salen sier mye om.

Siden det er vanskelig å komme seg på konsert om dagen, så er denne liveinnspillinga med Enrico Rava i et melodisk modernistisk landskap et svært godt alternativ.

Den høyst unike gruppa Music for a while har eksistert siden 2004 Bandets fjerde løypemelding forteller oss at de er minst like unike nå som de var da platedebuten kom i 2007.

Navnet på dette bandet er henta fra barokk-komponisten Henry Purcells kjente sang. I teksten sies det at “musikk kan, for et øyeblikk, fordrive alle dine bekymringer”. Med det i bakhodet når jeg lytter til “Essays” kan jeg bekrefte at slik er det faktisk.

Helt siden denne truppen presenterte seg for første gang med sine høyst personlige Kurt Weill-tolkninger, har jeg vært usedvanlig begeistra for å bli invitert inn i dette spesielle og spennende universet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Med den klassiske fundamenterte Tora Augestad som naturlig midtpunkt med sin usedvanlige stemmeprakt og ditto formidlingsevne og utstråling, har dette stjernelaget tatt oss med på stadig nye ekskursjoner til “steder” vi – i alle jeg – ikke forventa. Slik er det også denne gangen.

Augestad, som også har produsert herligheten, har gjennom si karriere på de store operascenene rundt om i verden tilegna seg et enormt repertoar og det er noe av dette vi får stifte bekjentskap med her – på Music for a whiles helt spesielle vis, må vite.

Her får vi møte musikk av blant andre Elgar, Schumann, Brahms, Monteverdi, Fauré og Grieg. Augestad synger med en usedvanlig personlighet på en rekke språk og på Monteverdis “Pur ti miro” møter vi henne også i en duett med tenoren Magnus Rommetveit Staveland.

Når så Augestad er omkransa av “nykommeren” Trygve Brøske på piano og pumpeorgel, Stian Carstensen på trekkspill, pedal steel gitar og banjo, Mathias Eick på trompet, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Martin Taxt på tuba, med alle de sjangerinnfallsvinkler og til dels virtuose uttrykk de har i bagasjen, så ligger det nok en gang i korta at Music for a while tar oss med til steder som både overrasker, imponerer og begeistrer. “Essays” viser oss Tora Augestad og Music for a while på sitt mest uttrykksfulle og unike. Det sier ikke reint lite.

Tora Augestads far, komponisten Geir Johnson, har skrevet en flott tekst til cd-utgivelsen. Han gikk bort like før plata blei gitt ut og gjør dette til en helt spesiell utgivelse på nok et plan.

Knappe to år etter debuten kommer Andreas Røysum Ensemble tilbake med oppfølgeren “Fredsfanatisme”.  Jeg kan ikke tenke meg bedre måte å starte 2022 på.

Andreas Røysum (30) har jeg aldri opplevd live, men basert på de to platene som har kommet min vei, så opplever jeg han som en musikant, komponist og bandleder som bare MÅ formidle musikken som bor i han. Han har liksom ikke noe valg og du verden så flott det er.

Vel 75 minutter varer fanatismen som Røysum har skapt sammen med sin ni manns/kvinners trupp. Sjøl spiller han klarinett, bassklarinett og kontrabassklarinett, men krever på ingen måte mer rampelys enn de andre og spesielt kollektivet. Dette oppleves på sett og vis som en musikalsk visjon der alle de involverte har skjønt intensjonen til Røysum helt inn til kjernen av hva han har ønska å formidle.

To av låtene er tilegna to viktige skikkelser innen den moderne amerikanske jazzen, nemlig fiolinisten Leroy Jenkins og saksofonisten Joseph Jarman fra ikoniske Art Ensemble of Chicago. Sistnevnte band kan gjerne være en slags indikasjon på hva og hvor Røysum vil med ekskursjonen sin.

Han har henta Inspirasjon fra en rekke kilder i en rekke verdenskroker, stilretninger og epoker, det være seg østensk, frijazz, kollektiv improvisasjon, sterke melodier og med “norsk” krydder – og mye, mye mer – som gjør dette til en gumbo Andreas Røysum er helt aleine om.

Det er en inderlighet, helhet, ekthet og kompromissløshet over musikken som gjør at jeg ikke tviler et sekund på at dette er viktig, ja bortimot livsnødvendig for Røysum. Det er slike tilfeller musikk blir så mye mer enn bare musikk, hvis du skjønner.

Når han nok en gang har alliert seg med Ivar Myrset Asheim på trommer og perkusjon, Henriette Eilertsen på fløyte, Signe Emmeluth på altsaksofon, Hans P. Kjorstad på fiolin, Marthe Lea på tenorsaksofon, Joel Ring på cello og bass, Christian Meaas Svendsen og John Andrew Wilhite-Hannisdal på bass – det vil si at den eneste som ikke er med siden debuten er Sanskriti Shrestha på tablas -, så er det et ensemble som har utvikla språket og kommunikasjonen sin over tid og du verden som det høres og føles.

Andreas Røysum er utvilsomt en kar med visjoner og med evner til å sette dem ut i livet. Det er viktigere enn non gang med slike folk og slik musikk. Veldig bra start på 2022 med andre ord!

Martin Wind er en tysk bassist og bandleder som inntok New York for 25 år siden og som har blitt værende. Det trives tydeligvis både han og New York godt med.

“If you can make it there, you can make it anywhere”, heter det i teksten til “New York, New York” som avslutter denne plata. Det passer utmerka på den 53 år gamle Martin Wind fra Flensburg i Tyskland. På seinsommeren 1996 satte han seg på flyet til The Big Apple med en bass og ikke plagsomt mye bagasje. Han skulle studere musikk og sjekke ut scena – det førte altså til at han har blitt værende. Det er bare de beste som kommer gjennom New York-nåløyet.

Før Wind satte kursen over fjorden, hadde han allerede møtt pianisten Bill Mays på North Sea Jazzfestival i Rotterdam og Mays skjønte raskt at her var det talent utenom det vanlige som burde få bryne seg på seg på New York-miljøet. De holdt kontakten og dagen etter ankomsten til NY, inviterte Mays og frue den nyankomne ut på middag. Med var også en kollega av fruen. Wind og kollegaen “traff” hverandre noe voldsomt og er fortsatt lykkelig gift og har fått tre barn.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det at Martin Wind blant mye annet har jobba titt og ofte i Vanguard Jazz Orchestra på ikoniske Village Vanguard , er den beste indikasjonen på at han er akseptert i det ypperste sjiktet i jazzhovedstaden. Med denne markeringa av hans 25 år over there så er ikke det vanskelig å forstå.

Sammen med tre av de musikantene og vennene Wind har tilbragt mest tid sammen med i denne perioden, den utrolige multiinstrumentalisten Scott Robinson på tenor- og bass-saksofon, klarinett og trompet – han er også i besittelse av blant annet en kontrabass-saksofon om det skulle være behov for det -, trommeslageren Matt Wilson og sjølsagt Bill Mays, så serveres det straight Jazz-musikk med stor J med røtter i hardbopen og tilliggende herligheter.

Her blir vi servert NY-minner som Thad Jones´ “Mean What You Say”, “There´s a Boat that´s Leaving Soon for New York” og “New York, New York” på duo med Wilson. Ellers er det mye flott originalmateriale både i ballade- og uptempo og alle fire hører så voldsomt hjemme i dette landskapet. Wind har skapt en stor og varm tone i bassen sin, Mays og Wilson er melodiske og lyttende empatikere fra øverste hylle og Robinson imponerer voldsomt både som saksofonist og trompetist – en kombinasjon jeg ikke tror jeg har hørt siden Ira Sullivans velmaktsdager.

Martin Wind har så definitivt made it there!

Det tyske plateselskapet ACT er både produktivt og leverer samtidig kvalitet. Denne oppsummeringa av 2021-utgivelsene bekrefter det.

Mange kjenner til mye av det som har kommet ut på ACT gjennom året, og dette er ikke samlinga for komplettistene. For de som som vil ha en liten smakebit og som som kanskje/sikkert vil bli frista til å sjekke ut mer, så er dette en fin nyttårspresang.

Det er ACT-sjefen sjøl, Siggi Loch, som har kuratert denne samlinga og han har hatt mye flott musikk å plukke fra. Det har ført til 16 spor og knappe 72 minutter med musikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mye av dette kjenner jeg godt til fra før og har skrevet om gjennom 2021. Blant de hører den spanske pianisten Daniel Garcia, Lars Danielsson Libretto med vår egen Arve Henriksen som gjest på sporet som er med her, vokalisten og cellisten Nesrine, bandet KUU!, Nils Landgren Funk Unit, Ida Sand og Lundgren, Parisien og Danielsson.

For min del kommer det herlig påfyll og ny inspirasjon fra i stor grad tyske artister som vokalisten Birgit Minichmayr, en nydelig versjon av Stings “Fragile” med trioen Willeitner, Breinschmid & Jenner og ikke minst pianistene Johanna Summer og Joachim Kühn.

Noe for de fleste smaker med andre ord i denne samlinga og noe forteller meg at det kommer mye mer fra ACT også i 2022.

Jeg vil også benytta anledninga til å takke for alle tilbakemeldingene som kommer både her og både der. Det setter jeg stor pris og er mer enn nok inspirasjon til at det kommer mange nye anmeldelser både i Nettavisen og på Tor de Jazz-bloggen også neste år. Godt nytt år alle sammen – i 2022 må det bli en orden på sakene!

Sarah Camille er et nytt bekjentskap for meg, men det tar ikke veldig lang tid å innse at henne er det vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med. Mye og ofte.

Sarah Camille, som sikkert reagerer hvis noen føyer til Ramin Osmundsen også, har brukt sin 30 år her på Tellus på et svært godt vis. Hun har i alle fall tenkt gode og empatiske tanker og basert på “Vingeslag” så evner hun å formidle dem på et vis som går rett hjem til hjerter som er åpent for slikt. De bør det være mange av.

Sarah Camille vant Spellemannpris i barneplateklassen i fjor. Det mer enn antyder kvalitet og hennes debut på voksenfronten bekrefter det så tydelig som vel ønskelig. Det er svært sjelden jeg blir sittende så fjetret å lytte og lese tekstheftet – i alle hovedsak på norsk, men også litt fransk – og la meg varme av musikken som i dette tilfellet. Sarah Camille er nemlig en sterk historieforteller som fortjener å bli lytta til – ofte og lenge.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Temaer som bevegelse, nærhet, avstand og tilhørighet er bare noe av det Sarah Camille berører i den og vel én time lange ekskursjonen hun tar oss med på – enten syngende eller resiterende. Erik Hillestad har heldigvis produsert henne så langt fram i lydbildet at hver en tanke kommer over til oss. Det er bra nå hun har så mye klokt å melde. Historia om ungdommene på asylmottaket på Dikemark tar bolig og gjør noe med meg – forhåpentligvis lenge.

Musikalsk hører Sarah Camille hjemme i grenseland som har visesang, folk, verdensmusikk og jazz i seg – det vil si at hun har skapt sitt eget lille univers. Når hun så har fått med seg Jørn Erik Ahlsen Alkanger på bass og gitar, Selma French Bolstad på fele og Sidiki Camara på perkusjon og n´goni, så betyr det et empatisk reisefølge som skaper lydlandskap som både kler henne og budskapet og som er helt unikt – instrumenteringa mer enn antyder det.

Sarah Camille er et flott, nytt bekjentskap som jeg gleder meg til å møte igjen – og igjen.