Eirik Hegdal er i mine ører en av de mest spennende, unike og allsidige musikalske visjonærene hvor jeg enn leter – på Tellus i alle fall. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Eirik Hegdal (48) har gjennom flere tiår vist oss i stadig større grad hvilken enorm kapasitet han er. For veldig mange har det vist seg spesielt gjennom hans lederskap av Trondheim Jazzorkester i perioden 2002 til 2017 der han blant annet sørga for musikalske omgivelser til Dave Holland, Pat Metheny og Joshua Redman de eller vi aldri har opplevd verken før eller seinere. Hegdal, som jobber i halv stilling ved jazzlinja i Trondheim, har i tillegg bidratt til en rekke unike konstellasjoner og her møter vi han sammen med to av disse

Alle som har støtt på Trondheim Voices de 20 åra de har eksistert, vet at det skjer noe ekstraordinært hver gang de møter opp. Denne gangen, med både musikk og tekster av Eirik Hegdal, er så avgjort intet unntak. Egentlig skulle dette dette vært et samarbeidsprosjekt mellom TV og Jo Strømgren Kompani, men pandemien sørga for at det blei utsatt. Da det skulle settes opp igjen, satte en streik bom stopp for det. Nå får vi heldigvis muligheten til å oppleve det i heimen og for en opplevelse det har blitt,

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Gjennom tekstene stiller Hegdal spørsmål mange av oss har blitt møtt med via spørreundersøkelser og som avgjort ikke går i dybden på noe som helst. Dette løfter TV, som består av Sissel Vera Pettersen, som også er TVs kunstneriske leder, Mia Marlen Berg, Siri Gjære, Kari Eskild Havenstrøm, Anita Kaasbøll og Heidi Skjerve, frem gjennom tekstene, men også ordløst improviserende på et vis de er helt aleine om som vokalensemble. Hegdal bidrar med trommemaskiner og synther og ikke minst komposisjoner som spenner over alt fra pop/funk til ettertenksomme samtidsmusikkflater. Hegdal skaper musikk, stemninger og budskap som sørger for refleksjoner og Trondheim Voices løfter alt dette til unike steder.

I 20 år har også Hegdal samarbeida med den sjangersprengende trioen Alpaca Ensemble bestående av Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Det fant de heldigvis ut at måtte markeres og jeg går ut i fra at Hegdal fikk frie hender til å gjøre hva han ville i forbindelse med komposisjonen.

Han inviterte med seg den mer enn lovende vokalisten Thea Ellingsen Grant, som mange kjenner fra bandet Juno, til både å skrive tekster og til å være med som vokalist. Hun synger på engelsk og improviserer ordløst og stortrives sammen med Alpaca Ensemble og Hegdals backingtracks, der vi får høre han både på saksofon og klarinett også.

Landskapene vi blir invitert inn i er så åpne og hegdalske som vel tenkelig og allsidigheten hans viser seg så tydelig som vel ønskelig. Pop, impro, samtidsmusikk og jazz er hovedingredienser i denne gryta og den er så smakfull som vi har blitt skjemt bort med. Alpaca Ensemble, Eirik Hegdal og Thea Ellingsen Grant er en ny vinnerkombo.

Eirik Hegdal, uansett hvor han dukker opp og uansett hva han gjør, viser at han er en unik musiker og komponist – en visjonær rett og slett.

Harald Bergersen har vært med på svært mye i norsk jazz helt siden slutten av 50-tallet. Her forteller han oss at han er fortsatt like musikalsk sprek og oppegående – 84 år ung.

Når vi snakker om levende legender i norsk jazz, så er det umulig å unngå og ta med Harald Bergersen. Ikke er det ønskelig å unngå det heller: Harald Bergersen har nemlig i hele min jazzlevetid vært en musiker jeg har satt umåtelig stor pris på med sin stilsikkerhet og ekthet.

Til tross for at Bergersen har vært svært aktiv i godt og vel 60 år, så har han ikke plaga cd-hylla mi i særlig grad som bandleder. Den eneste skiva jeg har med han er “Joy Spring” fra 1985 sammen med trompeteren og flygelhornisten Atle Hammer og med den i bakhodet er det lett å slå fast at Bergersen fortsatt er tro mot sine musikalske idealer.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Bergersen har spilt og spiller alle mulige saksofoner og klarinetter, men denne gangen er det barytonsaksofonen som får lov å spille hovedrolla. Bakgrunnen for innspillinga er at under coronaperioden tok ei gruppe “ungkalver” initiativet til private jammer for å holde seg sjøl i gang. Trommeslager Torstein Ellingsen, gitarist Bård Helgerud og bassist Fredrik Nilsen inviterte med seg Bergersen og med beviset både i hånda og i høyttalerne så er det det åpenbart at det både var hyggelig og at søt musikk oppstod.

Dette må det jo lages plate av blei det raskt slått fast og heldigvis var veien fra idé til Musikkloftet i Asker kort og i løpet av tre junidager i fjor blei ei Bergersen- og ei Helgerud-låt samt kjente og litt mindre kjente melodier fra standardskatten og dalstrøka bortenfor som “Undecided” og “Chelsea Bridge” og barytonheltene Lars Gullins “Merlin” og Gerry Mulligans “A Ballad” bevart for evigheten.

Det har ført til nesten 50 minutter med stilsikker og inderlig musikk med røtter i bebopuniverset. Her er det absolutt ingen aldersmotsetninger og alle fire stortrives åpenbart både i disse musikalske dalstrøkene og med hverandre. Her flyttes det ikke en eneste musikalsk merkestein; her skapes det utelukkende varm og ekte jazzmusikk med en klart definert ener og som det swinger av fra start til mål. Det holder mer enn lenge det.

Tubaisten, flugabonisten, komponisten og bandlederen Hermann Hestbek forteller at det skjer stadig nye og spennende jazzting fra den oppvoksende slekt.

Jeg mener sjøl jeg følger rimelig godt med i det som skjer på jazzfronten både utaskjærs og her hjemme. Likevel bryter jeg sammen i tilnærma krampegråt og tilstår at jeg aldri har hørt navnet Hermann Arntzen Hestbek tidligere. Heller ikke musikken han har skapt og bidratt til av forståelige årsaker.

Litt research forteller meg at Hestbek er 21 år ung, kommer fra Trondheim og går første året på Stiftstadens stolthet, Jazzlinja. Der ligger nok litt av forklaringa på min manglende kunnskap; Hestbek er så vidt i gang med si karriere. Som så mange andre så har også Hestbek gått på “førskolen” til jazzlinja, nemlig Sund Folkehøgskole. “Mørketid” har vært en del av Hestbeks stipendiatprosjekt på Sund og veldig mange i ensemblet møttes også der.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Hestbek markerer seg umiddelbart som en original og interessant komponist som vekker både nysgjerrighet og begeistring hos meg. Med spor av såkalt nordisk jazz, powerjazz, klassisk musikk og cubanske utflukter, har Arntzen Hestbek skapt landskap han er ganske så aleine om. Det blir forsterka av samples av polfarere, reinsdyr (!), en psykologsamtale og dikt-resitasjon. Alt dette kan kanskje oppfattes som en munnfull og vel så det, men Arntzen Hestbek har makta å porsjonere det ut på et elegant vis

Tittelen på verket sier det meste om tematikken i tekstuniverset som preger denne debuten. Hva gjør denne tida med oss? Dårlig med søvn, depresjon og kulde og er noe som hjemsøker mange, men langt i fra alle og musikken, som langt i fra er depressiv om noen skulle få slike tanker, gjør faktisk denne tida lettere å gå i møte – både nå og i åra som kommer.

Med seg har Arntzen Hestbek en rekke mer enn lovende talenter som har mer eller mindre samme bakgrunn som han sjøl og som jeg tipper befinner seg i den samme aldersgruppa – sånn cirka. Siv Aurlund på vokal, Børge Brustad på fiolin, Elias Alexander Green Baadsvik på trommer og perkusjon, Guro Kvåle på trombone, Tuva Viktoria Lundberg Olsson på trompet og Amund Stenøien på vibrafon kompletterer den originale besetninga og forteller oss at talentene fortsetter å stå i kø.

“Mørketid” og Hermann Hestbek Ensemble har blitt nok et prov på at det forsetter å skje veldig mye spennende og originalt i norsk jazz.

Den tyske gitaristen Dagobert Böhm har vært på dødens rand. Det kan føre noe fint med seg – blant annet vakker og positiv musikk.

Mitt kjennskap til Dagobert Böhm (62) er som sjef for plateselskapet Ozella Music der en rekke norske musikere og grupper også har gitt ut sin musikk. Jeg ante faktisk ikke at Böhm var musiker og det er da også hele 23 år siden han ga ut sin forrige plate. Nå følte han at det var på tide å fortelle verden at han var til stede igjen og det kan godt ha med å gjøre at han var vært gjennom livstruende sjukdom. Det har sjølsagt ført til refleksjon av det djupe slaget og i Böhms tilfelle også vakker og meditativ musikk.

Her har Böhm gjenskapt låter fra sin tidligere produksjon samt skrevet en hel del ny musikk. Alt dette fremfører han på diverse gitarer, stort sett akustiske. Ofte er gitarene stemt på “underlige” måter og enten møter vi Böhm aleine eller sammen med multitangentisten Carsten Mentzel og/eller våre egne Karl Seglem på tenorsaksofon og Knut Hem på dobro og islandske Ómar Guðjónsson på pedal steel og trommer.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Musikken er vakker og reflekterende og befinner seg i et melodiøst og nedpå landskap et sted mellom folk og jazz. Her skjer det ingenting revolusjonerende eller oppsiktsvekkende – her blir det kun skapt musikalsk velvære som kan gjøre godt for sjel og sinn. Det holder ofte lenge det.

Continue reading “Vakkert og høyst personlig”

Fred Hersch har sakte, men sikkert vokst inn i det aller ypperste sjiktet blant dagens jazzpianister i min bevissthet. Her kommer et nytt prov på hvorfor han hører hjemme akkurat der.

Til tross for at Fred Hersch (66) har vært aktiv, turnert og spilt inn skiver siden slutten av 70-tallet enten som leder eller ettertrakta sidemann, så har han av relativt uforståelige grunner aldri nådd opp til den ypperste popularitetstinde. Årsakene kan sikkert være mange, men Hersch sin nedpå og ettertenksomme måte å uttrykke seg på kan nok vær en av grunnene.

Heldigvis forsetter Hersch der han har stukket ut kursen hele veien, men denne gangen med en solid og flott vri. Den eneste gangen jeg har opplevd Hersch live var i Molde for noen få år siden med en utmerka trio bestående av John Hébert og Eric McPherson. Trioformatet holder Hersch fortsatt fast på, men denne gangen er det Drew Gress på bass og Jochen Reuckert på trommer som tonefølger sjefen og samtidig har han skrevet musikken for strykekvartett også – Crosby Street String Quartet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Musikken er gjort live i studio i løpet av to augustdager i fjor. Hersch, som har gjort mange streamingkonserter de par siste åra, vil nå ha ekte live-feeling på alt han gjør – her skulle det ikke komme inn en strykekvartett å overdubbe jazztrioen.

Hersch er sterkt opptatt av meditasjon og musikken han har skrevet her henter mye fra det universet både filosofisk og stemningsmessig. Hersch er en melodiker og lyriker av sjeldent kaliber og støtt og stadig går tankene i retning Bill Evans sjøl om Hersch har ei helt egen stemme. Vi blir invitert inn i en nydelig klangverden som inviterer til ettertanke og sikkert meditasjon for de som er der.

Gress, som har spilt med Hersch i vel tre tiår, tyske Reuckert, som har bodd i New York siden 1997, og strykekvartetten kler musikken, som henter mye fra Hersch sin klassiske oppvekst og fra hans jazzunivers sjølsagt, og hans intensjoner på et usedvanlig empatisk vis.

Hersch har kalt verket, som består av ni “satser”, og som blir avslutta med en hyllest til Robert Schumann, for “The Sati Suite” – en klar henvisning til meditasjonsuniverset. Dette er vakker, original og viktig musikk unnfanga av en av de store – Fred Hersch.

Det kommer ikke som noen bombe lenger at Ole André Farstad kan skape fascinerende musikk med allehånde strengeinstrumenter innen rekkevidde. Uansett er det veldig hyggelig.

For noen måneder siden hadde jeg gleden av å støte på multiinstrumentalisten Ole André Farstad (48) for første gang. Det var med bandene Odisea 4tet og Meelodi. Nå møter han opp mutters aleine og han greier seg utmerket i sitt eget selskap også.

Utstyrt med gudene vet hvor mange instrumenter med strenger på fra de fleste verdenshjørner, inntok Farstad et forsamlingshus på Sandøya på Romsdalskysten sammen med tekniker Iver Sandøy fire vakre sommerdager i august i fjor. Sjøl om Farstad er bosatt i Bergen og har reist mye rundt i verden, så er det i disse traktene han har sine røtter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Utstyrt med mer enn mange strengeinstrumenter, nemlig med et arsenal av låter med inspirasjon fra de fleste verdenshjørner og ideer til hvordan de kunne danderes og tolkes, satte Farstad i gang og det har ført til godt og vel 40 unike minutter.

Som alle musikanter så er Farstad også inspirert av mangt og mange, men han har makta å skape sitt eget uttrykk og sine egne landskap ut i fra dette. Han er en usedvanlig dyktig og fabulerende musikant som tør å ta seg god tid, og dermed gi oss på mottakersida også tid til å bli med på ferden. Det er en egenskap som er stadig viktigere i vår oppjagede tid.

Med diktsamlinga “Ute, langt der ute” tar Edvard Hoem oss med på noe som minner sterkt om en ferd gjennom livet hans – og til mange av oss andre også.

Edvard Hoem (72) har helt siden debuten på slutten av 60-tallet vært en av de store stemmene i norsk litteratur. For det store publikummet er det prosaforfatteren Hoem som står spesielt høyt i kurs og slektshistoria hans, med “Slåttekar i himmelen” i sentrum, har nok en gang løfta Hoem opp blant våre aller største dikterstemmer. Poeten Hoem har av ymse årsaker spilt ei mindre sentral rolle, men her viser han hvilken enorm poet han både har vært og er.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg ikke er noen stor diktleser. Likevel har jeg hatt enorm glede av å lese denne samlinga. Årsakene er sikkert både mange og sammensatte. Det kan ha noe med det å gjøre at jeg er født og oppvokst i bortimot det samme området som Hoem og som han beskriver slik at jeg føler hjemlengselen mange ganger underveis..

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Den andre hovedårsaken er den novellistiske måten Hoem skriver sine dikt på og som tiltaler meg veldig. Og som om ikke det er nok så er et jazz- og musikkavhengig menneske som meg veldig fascinert av den rytmiske og musikalske måten Hoem skriver på – det swinger enkelt og greit av han.

Det vi blir servert her er dikt som stammer fra begynnelsen av hans karriere, noe fra slutten av 70-tallet mens det meste er upubliserte dikt av til dels nyere dato. Alt holder mål også med 2022-briller og et av mange høydepunkt for meg er “Bassisten møter framande damer på Atlanterhavsvegen” – om en konsert under Moldejazz i 1989 med Maria João, Aki Takase og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Jeg var der og Edvard Hoem tar meg tilbake på et unikt vis.

Poeten Edvard Hoem er like glitrende som prosaforfatteren. Hoem er en komplett forfatter, sier Dag Solstad. Jeg er enig med sistnevnte taler.

Den svenske pianisten, komponisten og bandlederen Adam Forkelid bare visste da han satte sammen dette bandet at noe spennende var på gang. Det har han helt rett i.

Adam Forkelid (42) har jeg bare møtt en gang på plate tidligere og aldri live. I 2018 ga han oss trioskiva “Reminiscence” med kun egetskrevet materiale og med Jon Fält og ikonet Georg Riedel som reisefølge.. Det var intet mindre enn lovende og vel så det og forventningene var deretter når denne “oppfølgeren” inntok høyttalerne.

Her møter Forkelid oss med et helt nytt band bestående av Niklas Fernqvist på bass, Daniel Fredriksson på trommer og Carl Mörner Ringström på gitar. Bortsett fra Fredriksson er dette nye stemmer for meg, men det tar kun noen ytterst få runder i spilleren for å skjønne at både individuelt og kollektivt så befinner vi oss på et svært høyt nivå.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Alt falt på plass første gang han spilte med dette bandet sier Forkelid – en ekte stockholmare. Tanken om et fast band blei unnfanga umiddelbart og etter noen øvelser og noen jobber bar det rett i studio for innspilling av musikken til “1st Movement”.

Forkelid har skrevet åtte låter til debuten og her finnes det så “forskjellige” inspirasjonskilder som Satie, Chopin og ikke minst Chick Corea. Det er faktisk mye av Coreas livsbejaenhet i uttrykket til Forkelid og musikken hans. Det er en lekenhet i pianospillet som åpenbart smitter over på de tre andre – dette er et kollektiv som vil den samme veien og som stortrives i hverandres selskap.

Forkelid er en melodiker av rang og han inviterer oss inn i et vakkert og inspirerende landskap som gjør de mørke kveldene litt kortere. Inntil en oppegående arrangør/festival får invitert dette bandet over Kjølen, er “1st Movement” ei strålende erstatning.

Christian Reim, også kjent som Dr Streng, har det vært stille rundt de seineste åra. Her møter vi han i to trioer fra begynnelsen av 2000-tallet.

Pianisten, komponisten og bandlederen Christian Reim (76) var en sentral skikkelse rundt Club 7-miljøet i hovedstaden. Både i legendariske blues- og rocka og band som The Dream og Public Enemies var Reim sentral, men det var hele tida jazzmusikken som var utgangspunktet for Reims uttrykk. Spesielt var de mange konstellasjonene der han samarbeida med altsaksofonisten Calle Neumann viktige grunnpilarer for mye av det som skjedde i norsk jazz fra 70-tallet og utover.

Jazzarkeologen Fredrik Lavik har som vanlig dykka djupt ned i arkivene for å finne dokumentasjon på hvem og hva “glemte” musikere stod for. Når det gjelder Christian Reim så møter vi han med to trioer fra henholdsvis 2001 og 2003.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Her møter vi lyrikeren og melodikeren Reim sammen med andre musikere enn de han som oftest blir forbundet med. I 2001 er det ungkalvene Harald Johnsen på bass, som dessverre gikk bort allerede i 2011 bare vel 40 år ung, og Jarle Vespestad på trommer – begge fra Tord Gustavsen Trio på den tida. To år seinere er det Ingebrigt Håker Flaten på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer som har tatt over hjemme i stua til Reim der innspillingene er gjort. Vi snakker altså om fire av de aller beste “unge” musikantene til den prisen her til lands – og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også.

De to trioene tolker i all hovedsak Reims låter, men herlige versjoner av “Ja, vi elsker”, som Reim gjorde ved flere anledninger og som førte til storm, “O jul med din glede” og Ennio Moricones “Once Upon a Time in America” har også funnet plass.

Disse møtene forteller oss hvilken særegen og herlig pianist Reim er på sitt beste. Han er tydelig inspirert av unggutta og det er åpenbart gjensidig. Et herlig gjenhør som Lavik skal ha all slags ære for å ha gravd frem.