Det hevdes at blir man først bitt av jazzbasillen, så er det ingen vei ut. Den svenske veteranen Leif Kronlund – 87 – er et ypperlig eksempel på det.

Det finnes veteraner og det finnes veteraner. Det spørs likevel om noen befinner seg i den samme sfæren som den svenske orkesterlderen Leif Kronlund. Uten stans siden freden senka seg over Europa har Kronlund holdt i gang med sitt storband og han er like aktiv nå som for over 70 år siden!

Det er sjølsagt en prestasjon som avtvinger den aller største respekt og og med denne innspillinga, gjort i like legendariske Atlantis studio i Stockholm i februar i fjor, kan også et større publikum her hjemme få opp ørene for denne livsbejaende og tidløse musikken.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Ukentlig på sommerstid, hver mandag i følge godt informert hold, spiller fortsatt Kronlunds storband med vokalisten Anita Berggren til dans på Skansen i Stockholm – også et sted med legendarisk sus.

Det Kronlund, som heldigvis la økonomiutdannelsen sin på hylla til fordel for musikken, har gitt broderfolket hele veien er storbandmusikk som swinger og som det er mulig å danse til – og vel så det: den skal danses til!

Dette er ballroom-musikk av ypperste klasse og sjøl om det helt sikkert finnes både bedre storband og bedre solister rundt om på kloden, så er det altså en ekthet og inderlighet i det Kronlund & Co gir folket som ikke kan erstattes av noe eller noen som helst.

Her får vi servert 21 låter, tre av dem er spilt inn mellom 1983 og 2009, og med en rekke solister både vokalt og instrumentalt så sørger låter som «Caldonia», «Flamingo», «In a Mellow Tone» og «Sweet Home Chicago» for at det tidløse aspektet er tilstede fra start til mål.

Leif Kronlund er intet mindre enn et ikon i svensk musikkliv, som blant annet har spilt med Frank Sinatra, forteller oss like før han runder 88 at han fortsatt har dette helt spesielle som har fulgt han siden 1945. Imponerende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det spirer og gror over alt i norsk musikkliv og det unge bandet Dark Roast forteller oss at også innen soul-pop-jazz-sjangeren er det meste under full kontroll.

I 2016 fant vokalisten Johan Helland fra Konnerud ved Drammen og tangentisten Audun Haave Reknes fra Tromsø, begge bosatt i Oslo, ut at de ville forlenge soularven fra 70-tallet. De satte i gang å skrive låter og etablerte bandet Dark Roast som etter hvert har blitt et seksmanns band med Adrian B. Andresen på trompet, Bård J. Berg på trommer og perkusjon, Daniel Deltchev på saksofon og Markus H. Gundersen på bass.

Noe forteller meg at flere av de unge herrene har sterke bånd til Musikkhøgskolen. De har i alle fall en felles dragning mot musikken som blant andre James Brown og Marvin Gaye skapte lenge før noen av dem var påtenkt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De har tatt med seg tradisjonen derfra og flytta den elegant inn i vår egen tid. Hovedkomponistene Helland og Haave Raknes har med seg impulser fra både soul, rhythm and blues, pop, funk, gospel og jazz og med de ti låtene forteller de oss at til tross for relativt få år på Tellus så har de tilegna seg både modenhet og store doser dyktighet på horna sine – dette gjelder ikke minst vokalist Helland som følger elegant i fotspora til blant andre Odd René Andersen.

Mitt lille ankepunkt når det gjelder denne fine debuten er at de biter over for mye – de skal liksom innom alt. Det er forståelig, men neste gang ønsker jeg meg et mer fokusert uttrykk.

Dark Roast har veldig mye flott å fare med allerede ut fra startblokkene – noe forteller meg at brygget blir enda sterkere og bedre neste gang.

PS Dessuten håper jeg at Trump blir avsatt så snart som mulig.

Svenske Magnus Broo er en av mine absolutte favoritt-trompetere. Her kommer tre bekreftelser på det – alle med god norsk assistanse.

Magnus Broo (53) har, etter at han returnerte til Sverige på 90-tallet etter studier over there, etablert seg som en av de viktigste og bokstavelig talt mest toneangivende trompeterne på verdensbasis. Det har vi blant annet vært så heldige å få opppleve via det svorske superlaget Atomic gjennom et par tiår. Det skal vi komme tilbake til, men aller først skal vi avlegge Broos ferske soloalbum en visitt.

Broo har gjort flere skiver under eget navn, men på «Rules» fokuserer han for aller første gang på standardlåter. Det er jo et landskap de fleste jazzmusikanter har et sterkt forhold til, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke så et slikt album komme fra Broo.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Sammen med to av våre beste menn, hans Atomic-kollega Ingebrigt Håker Flaten på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, tar han med sin sprø, spenstige og uhyre personlige trompettone oss med på en ekskursjon med  blant annet «If I Should Lose You», «You´ve Changed» og «Don´t Explain» som utgangspunkt.  Ballader er det et klart flertall av og uten akkordinstrument så har de tre masse frihet til å ta dette tidløse materiellet til steder det aldri har vært før. Og du verden som de benytter mulighetene som ligger der. Modent, personlig og uhyre originalt.

Så er heldigvis Atomic tilbake igjen også. Helt siden starten i 2000 har kvintetten bestått av Broo og landsmann Fredrik Ljungkvist på saksofon og klarinett, nevnte Håker Flaten og pianist Håvard Wiik samt Paal Nilssen-Love på trommer fram til 2014 som deretter blei erstatta av Hans Hulbækmo. I stor grad har de spilt materiale skrevet av Ljungkvist og Wiik.

Her har bandet, som på sett og vis blei ei motstemme til ECM-musikken som dominerte her i Skandinavia mot slutten av det forrige århundret, tatt en låtmessig u-sving.

De har gått i studio med et knippe favorittlåter fra kilder så forskjellige som Beach Boys´ Brian Wilson og Olivier Messiaen. Når så Steve Lacy, Carla Bley, Edgar Varese, Jimmy Guiffre og Jan Garbarek med en pre-ECM komposisjon, «Karin´s Mode» fra «Esoteric Circle», også er representert, så skjønner man raskt at dette låter annerledes, men fortsatt veldig Atomic.

Atomic er et band med fem strålende solister, men som først og fremst for meg har et bandsound de er helt aleine om hvor man enn leiter på kloden. Her forteller de oss at det gjelder også når materialet er henta fra andre kilder enn deres egne. Dessuten er det overvettes fint å slå fast at Atomic fortsetter å utvikle seg sjøl om de har vært «sammen» siden 2000. For et band!

Som om ikke det er nok så fant saksofonist Hanna Paulsberg ut at hennes Concept-band ville ha godt av å få en ekstra inspirasjonspille etter at de hadde spilt sammen siden begynnelsen av dette tiåret og gitt ut fire plater sammen.

Bandet, med Trygve Waldemar Fiske på bass, Oscar Grönberg på piano og Hans Hulbækmo på trommer, er særdeles samspilt og vet hvor de vil, men med Broo som gjest så åpna det seg en del nye dører.

Med unntak for en Fiske-komposisjon, så har Paulsberg skrevet all musikken. Den har, som Atomic, røtter i amerikansk jazz mer enn i ECM-skolen, men spor etter sør-afrikansk townshipjazz er også hjertelig tilstede.

Paulsberg har tatt kvantesprang de seineste åra og er nå en solist i aller fremste rekke med ei retning og en dybde i spillet sitt som er sjelden. Når hun så har fått Broo til å utfordre seg til å ta enda noen steg, samtidig som bandet også fortsetter i samme retning, så har «Daughter of the Sun» blitt hennes og bandets aller beste melding så langt. Du verden så bra – du verden så lovende for det som skal komme videre.

Gi forresten ikke opp etter spor 6 – den som venter vil bli rikt belønna.

Bedre prov på hva og hvem Magnus Broo er anno 2018/19 er ikke mulig å ønske seg. Han hører hjemme i Eliteserien/Allsvenskan/Premier League – på toppen over alt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den norsk-indiske fiolinisten Harpreet Bansal viser oss nok en gang at hun åpner stadig nye musikalske dører.

Mange blei oppmerksom på Bansal da hun i spissen for Bansal Trio ga oss «Chandra» i 2015. Der hadde hun med seg Andreas Bratlie på tablas og perkusjon og tsjekkiske Vojtech Prochazka på piano.

Begge de to er fortsatt med, men nå trakterer Prochazka det indiske tradisjonsinstrumentet harmonium. Ellers er bandet utvida med Adrian Fiskum Myhr på bass og iranske Javid Afsari Rad på santur – en iransk «vibrafon». Ellers dukker Nils-Olav Johansen på gitar, stemme og mye annet og Sanskriti Shrestha på tablas opp med sitt krydder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det betyr at Bansal har med seg musikanter med røtter i alt fra nord-indisk klassisk tradisjon via vestlig klassisk musikk, jazz, persisk musikk – og garantert mye annet. Halvparten av materialet har Bansal komponert og Johansen har bidratt på to spor mens den siste er henta «utenfra».

Det betyr igjen at Bansal har skapt en fusjon med base i ragaer som har stor dynamikk, masse temperament og mye virtuositet i seg.  Hun har med dette flotte ensemblet vist oss hva et åpent og raust samfunn kan frembringe – akkurat det motsatte av hva vi ser av nasjonalistisk og brun framvekst kloden rundt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange her hjemme kjenner Ivo Neame fra samarbeid med Marius Neset og i trioen Phronesis. Han har mye å melde på egen hånd også.

Neame (37) er en viktig del av generasjonen borte på fotballøya som har løfta fram og viktiggjort engelsk jazz det siste tiåret. De er mange som har gitt viktige bidrag i denne oppblomstringa og plateselskapet Edition Records, med pianisten Dave Stapleton i spissen, har definitivt vært viktige fødeselshjelpere også.

Ivo Neame med sin nye kvartett.

Neame har i tillegg til viktige sidemannjobber også gitt ut to soloskiver tidligere på Edition – i 2009 og 2012. Der har det vært den akustiske Neame vi har fått møte. Nå, etter mye turnering de siste ti åra og med et nytt band bestående av George Crowley på tenorsaksofon, Tom Farmer på bass og James Maddren på trommer, treffer vi Neame med et på mange måter nytt sound.

De elektriske tangentinstrumentene er sentrale i det ofte groovy uttrykket til Neame. Det er rytmisk spennende, har masse dynamikk i seg og det nye bandet – med ukjente folk for meg – passer Neames intensjoner på et veldig bra vis. Tøft – veldig tøft er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det virker som det er ingen ende på etterveksten av de som skal føre jazzstafetten videre her til lands. Morten Stai er et utmerket bevis på det.

Det har blitt sagt og skrevet mye om utdanningsinstitusjonene på jazzområdet i kongeriket. Det som har skjedd på det området de siste tiårene – og hva det har ført til – må ha overgått forhåpningene til sjøl de aller største optimistene.

Kvartetten til bassist og komponist Stai fra Trondheim har sitt utgangspunkt i kanskje den mest navngjetne av dem alle, nemlig jazzlinja i stiftsstaden. Med seg har han medstudentene Åsmund Mattias Smidt, også han fra Trondheim, på trommer, pianisten Ingrid Øygard Steinkopf fra Stanghelle ved Bergen og Lukas Zabulionis fra Sandefjord på saksofoner.

Med Stais utgangspunkt, åtte låter som har personer og steder som har betydd mye for han, tolker de fire vennene – slik de låter sammen, så må de være det – dette melodiske og vakre materialet på et empatisk og personlig vis.

Både den norske fjellheimen og ørkenlandskap i Midtøsten finnes i dette uttrykket og de fire trives åpenbart like godt overalt. Av de fire kjenner kjenner jeg kun Zabulionis fra før og du verden for et uttrykksfullt saksofontalent i forlengelsen av blant andre Tore Brunborg vi har med å gjøre. De tre andre holder også meget solid klasse, de er allerede utmerkede lyttere og skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

Morten Stais debut, med musikk med et voldsomt spenn i seg både når det gjelder temperament og intensitet, er en melodisk gave det er flott å møte det nye året med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi skrur klokka 25 år tilbake og blir med to glitrende gitarister på bar og jazzklubb i det hippeste av det hippe i København.

Sabines var og er en bar midt i det hippeste utelivs- og kunstnermiljøet i København. Der skjedde det åpenbart mye – nesten døgnet rundt. Det aller meste som foregikk der var det sjølsagt kun de som var tilstede som fikk oppleve, men heldigvis hadde en en nylig avdød dansk jazzkjenner, Ib Skovgaard, vett til å ta opp denne konserten den 6. juli 1993. Nylig blei tapen funnet og heldigvis får alle vi andre også muligheten til å bli med og oppleve den tidløse musikken.

Amerikanske Doug Raney (1956-2016) og russiske Nicolai Gromin (1938-2017) hadde flytta til Margrethes by og var begge sentrale i det som skjedde i bebop-landskapet som alltid har hatt svært gode vekstvilkår i Danmark.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her møter vi de to – og kun de to – i en avslappa setting der de tar for seg seks standardlåter, blant andre «My Funny Valentine», «Nardis» og «Cherokee» og en originallåt fra hver av dem. De veksler hele tida på å være solist og kompist og vi snakker høyt nivå hele veien. For meg er Raney den som er rytmisk mest elegant av de to, men Gromin – som jeg aldri har hørt før – er absolutt vel verdt å tilbringe tid sammen med også.

Det er altså 25 år siden musikken blei unnfanga og begge har forlatt tida. Musikken de skapte derimot er av den tidløse og svært så elegante sorten og egner seg like godt i dag og om 25 år.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Universet Skadedyr bekrefter med sin tredje utgivelse at vi har med en totalt unik organisme å gjøre.

Med «Kongekrabbe» og «Culturen», fra 2013 og 2016, etablerte Skadedyr seg aller øverst på pallen der spennende, annerledes og totalt personlige større ensembler befinner seg. Bandet, med et navn både på seg sjøl og sine utgivelser som står i stil med hvor originale de er og har ambisjoner om å være, er så langt fra et tradisjonelt storband som vel tenkelig sjøl om antallet innbyggere ikke er så langt unna.

Fredrik Luhr Dietrichson på basser, Lars Ove Stene Fossheim på gitar og gitarsynth, Ida Løvli Hidle på trekkspill, Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og recorder, Marius Hirth Klovning på lapsteelgitar og dobro, Torstein Lavik Larsen på trompet, Anja Lauvdal på piano og synther, Heida Mobeck på tuba, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone, Ina Sagstuen på stemme og effekter, Øystein Aarnes Vik på trommer og perkusjon og Adrian Løseth Waade på fiolin – alle nevnt og ingen glemt – har skapt landskap som Hulbækmo har skapt grunnlaget for i fire av seks tilfeller, mens de siste er mer eller mindre kollektive bidrag.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hvor finner vi så disse unike landskapene til Skadedyr? Det er faktisk ikke så enkelt å si med få ord. Grunnen er at her er det henta impulser fra gud hjelpe meg nesten hva som helst på Tellus. Her finnes spor etter fortida og nåtida som hele tida skuer inn i framtida og jeg ser at navn som Alice Coltrane, Carlos Santana. Pharoah Sanders, Sun Ra, Willem Breuker, John Zorn og Jaga Jazzist blir nevnt. Sikkert riktig alt det der, men først og fremst så har Skadedyr makta å skape sitt eget brygg – si egen retning.

Her er det på ingen måte snakk om noe tradisjonelt komp-solist oppsett – her glir alle elegant inn og ut av rollene sine og med den høyst spesielle besetninga så låter det sjølsagt også ulikt alt annet.

Skadedyr er nok en bekreftelse på at det det skjer voldsomt mye spennende og originalt hos de oppvoksende generasjoner norske jazzmusikanter. Skadedyr er noe av det aller mest spennende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg har utfordra meg sjøl de seineste åra for å finne ut om countrymusikk er noe for meg. Av og til er det det, men det gjelder ikke Pistol Annies.

Trioen, bestående av Miranda Lambert, Ashley Monroe og Angaleena Presley, har eksistert siden 2011 og gir oss her sitt tredje visittkort. På sett og vis framstår de tre som The American Dream – både visuelt og musikalsk.

Også innen denne sjangeren, lener jeg meg på Duke Ellingtons legendariske postulat: det er bare to typer musikk – god og dårlig.

Denne country-pop trioen har jeg skjønt har fått et godt navn i tradisjonelle country kretser. Det er så absolutt mulig å forstå: de synger bra og de tuller ikke med country-utgangspunktet.

For meg blir det uansett kjedelig og særdeles forutsigbart. Her dukker det ikke opp en eneste overraskelse underveis – det er plankekjøring fra start til mål sjøl om de tre omgir seg med kompetente musikanter.

De med en dragning mot snill og grei countrypop finner sikkert mye å glede seg over – jeg er altså ikke blant dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Perkusjonisten Kjell Tore Innervik tar for seg ikoniske verk av to av samtidsmusikkens giganter. Spennende og originalt.

Innervik (44), opprinnelig fra Narvik, er en klassisk perkusjonist som på ingen måte har valgt den letteste veien. Han har derimot valgt å utfordre både seg sjøl og oss og det gjør han på et framifrå vis med denne soloskiva.

Det vi blir servert her er to versjoner av den greske komponisten Iannis Xenakis´ «Psappha» og en runde med den amerikanske komponisten Morton Feldmans «The King of Denmark».

Innervik har åpenbart satt seg meget godt inn i partiturene og i tillegg har han satt sammen sitt arsenal av perkusjonsinstrumenter etter eget hode – komponistene har ikke lagt noen føringer når det gjelder hva det skal spilles på.

Dette er et univers jeg ikke kjenner spesielt godt til, men Innerviks måte å tolke disse to ganske så forskjellige verkene på fascinerer veldig. Der Xenakis tildels er voldsom i uttrykket, er Feldman mye mer ettertenksom og nedpå og Innervik trives åpenbart i begge «verdener». Innerviks voldsomme oversikt, dynamiske mesterskap og virtuositet gjør dette til en spennende og fascinerende ekskursjon.

Når så Morten Lindberg plukker fram sine helt spesielle evner som lydmaker og vi får ei meget fin innføring i alt om denne innspillinga i den omfattende og pedagogiske coverhefteteksten, så har «Utopias» blitt et visittkort mange også langt utenfor samtidsmusikk-menigheta kan glede seg over.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.