Det er liksom ingen overraskelse lenger at Rohey, bestående av tangentist og låtskriver Ivan Blomqvist från Sverige, men heldigvis bosatt i Nårje, elbassist Kristina B. Jacobsen fra Bodø – på hjemmebane der altså, Henrik Lødøen fra Brattvåg på Sunnmøre på trommer og Rohey Taalah fra Lindeberg i Oslo, på vokal, gjør strålende konserter.
Egentlig lenge før bandets debutskive «A Million Things» kom i fjor mer enn ante vi som hadde hatt gleden av å oppleve bandet live, at her lå det skjult en skatt som kunne nå uante høyder. Med sin personlige miks av funk, soul, r&b, jazz og gudene vet hva fortalte de oss de hadde all mulig grunn til å ha store ambisjoner.
Nå, etter masse jobber og mye erfaring i både inn- og utland, er Rohey klar for det neste steget. Konserten i Bodø ga oss flere eksempler på materialet til oppfølgerskiva som jeg skjønte ikke er så langt unna og det er mer av det samme egentlig – og takk for det.
I Rohey Taalah har kongeriket nå en vokalist med en personlighet, et trøkk, en energi og en utstråling som er intet mindre enn sjelden og som scener langt utenfor Harald og Sonjas grenser kommer til å juble over i tida og åra som kommer. Hun har alt og hun fremstår som ydmyk og med en livsbejaenhet og sult som kan ta henne, bandet og musikken langt.
Når Rohey så er befolka med tre likesinnede herrer med store talenter og som tydeligvis stortrives sammen, så er mulighetene for at Rohey kan ta nye enorme steg så avgjort til stede. Resten er egentlig opp til dem sjøl, samt store porsjoner flaks må vite. Potensialet er det ikke noe feil med i alle fall. Tøft!
Hvis noen går rundt og tror at Sverre Indris Joner holder på med Hovedøen Social Club og ikke noe annet, så er dette en utmerket mulighet til å få gjort noe med den villfarelsen. Med «Con Cierto Toque de Tango», som betyr med et visst snev av tango, forteller han oss om sin voldsomme allsidighet og sin evne til å sette også tangomusikken inn i en større sammenheng.
I perioden 19. til 22. januar for to år siden gikk nok en liten, eller kanskje stor, drøm i oppfyllelse for multitalentet Joner som har en nesten leksikal oversikt over alt som finnes av latinsk musikk. Han hadde nemlig fått i oppdrag både å skrive og arrangere musikk for kvartetten med det logiske navnet Tango for 3, fiolinsolist Henning Kraggerud og sjølveste KORK, og i løpet av denne januarhelga blei altså drømmen en realitet og nå kan alle vi andre også få ta del i den.
Både som komponist, arrangør og pianist framstår Joner som en voldsom autoritet innenfor dette feltet. Jeg skal ile til å innrømme at dette ikke er det musikkuttrykket jeg kan mest om, men for mitt sanseapparat låter og klinger det så tangosk og så respektfullt overfor tradisjonen som vel mulig, samtidig som Joner har satt sitt eget bumerke på sluttresultatet.
Det har han sjølsagt fått utmerket hjelp til fra blant andre bandoneonist Per Arne Glorvigen, fiolinistene Odd Hannisdal og Henning Kraggerud og ikke minst uslåelige og allsidige KORK til å lose i mål.
Et visst snev av tango er altså den norske oversettelsen av tittelen. For meg er det mye mer enn et snev – det er tango i mange former og utgaver og med Sverre Indris Joners umiskjennelige klo over det hele. Flott, sterkt og originalt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sverre Indris Joner & Tango For 3 – Henning Kraggerud – The Norwegian Radio Orchestra
En svært innholdsrik fredag på Bodø Jazz Open inneholdt alt fra Bodil Niska med England Brooks, Broen og Nypan Trio til Procol Harum. Noe for de fleste smaker vil jeg mene.
Marianna S. A. Røe i Broen – der skjer det mye!
Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open
Broen er et fyrverkeri live.
Foto: Tor Hammerø
Broen har blitt hypa kraftig i det siste – og det med veldig god grunn. Den timen de delte med publikum i Bodø var mitt første møte med bandet og jeg var egentlig forberedt på at musikken kunne gå i alle mulige retninger. Det gitarist Lars Ove Fossheim, trommeslager Hans Hulbækmo – for et oppkomme, for en motor!, synthsjef Anja Lauvdal, tubaist Heida Karine Jóhannesdottir Mobeck og vokalist Marianna S. A. Røe ga oss i en herlig blanding r&b, rap, jazz, impro, psykedelia, dub, elektronikk, støy – og sikkert mye annet – er altså popmusikk anno 2018, så hip at de fleste sikkert ikke vil få den med seg. Samtidig er den så tøff, moderne, unik, spennende og original at den bør ha et stort potensial både her hjemme og ikke minst internasjonalt hos musikkelskere som vil bli utfordra og som vil utvide horisonten sin. Beintøft – enkelt og greit!
Bodil Niska sammen med et nydelig lag med dyktige musikanter og England Brooks på vokal som gjest.
Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open og Tor Hammerø
I den helt andre enden av jazzskalaen fant vi litt tidligere på kvelden tenorsaksofonist Bodil Niska sammen med Magne Arnesen på piano, Hans Backenroth på bass og Roger Johansen på trommer. I et herlig standardlandskap med alt fra «Danny Boy» til «Sometime Ago» – alt enten i ballade- eller maks medium tempo – ga Niska oss sine tolkninger av dette tidløse materialet som man bare kunne lene seg tilbake å kose seg med.
Niska gir seg ikke ut for å være noe annet enn den hun er – en saksofonist i Ben Webster-skolen med en stor og varm tone med masse luft og vibrato som gjør det hun elsker så godt hun kan – og det holder mer enn lenge det! Når hun så fikk besøk på slutten av sin god venn England Brooks, bosatt i Bodø, som blant annet sang «On a Clear Day» og Gregory Porters «Water under Bridges» i en vakker duett med Arnesen, så fikk den fullsatte salen akkurat det de hadde kommet for: En herlig rundreise i jazzens tidløse repertoar fremført på et inderlig vis av et dyktig og empatisk lag.
Procol Harum – still going strong etter vel 50 år. «Stemma» helt venstre.
Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open
Procol Harum, det legendariske bandet som blei oppkalt etter katten til manageren for godt og vel 50 år siden, hadde samla fullt hus i Bodø storstue, Stormen. Stemma – Gary Brooker – er den eneste gjenværende fra starten, men du verden som han holder det hele i gang fortsatt. Han låter slik han alltid har gjort med sin ru, litt slitne og høyst personlige røst og de nye medlemmene holder også bra standard.
Procol Harum anno 2018 bød på godt og vel to timer med «greatest hits», og det har vært en del av dem, men jeg har likevel en mistanke om at stordelen av publikum var kommet av en eneste grunn: «A Whiter Shade of Pale». Det er en den mest spilte låta i Storbritannia etter andre verdenskrig – vi snakker ikonisk, ikke mindre. Den kom – helt til slutt, må vite.
Sjøl om jeg ikke har noe voldsomt sterkt forhold til Procol Harum, så var det likevel en stor opplevelse å få høre giganthiten i levende live – sjøl om ventetida blei i lengste laget for meg.
Nypan Trio spilte Bodøfolket inn i natta.
Foto: Tor Hammerø
Den lange kvelden blei ekstra lang for dem som fylte det fine restauranthuset Hundholmen Brygghus til ut i de bittesmå timer. Der spilte to band i to etasjer om hverandre til avisbudene sikkert var i gang med dagens jobb.
Det settet jeg fikk med med meg med Nypan Trio, bestående av Daniel Buner Formo på orgel, Truls Rønning på trommer og sjefen sjøl Øyvind Nypan på gitar, bekrefta at her har landet en orgeljazztrio som holder meget høyt nivå med sitt originalskrevne materiale. Det groover og det swinger akkurat slik sånn musikk skal låte og da var det lett å ta kvelden på opptur.
Saksofonisten, komponisten og bandlederen Julian Costello har så vidt jeg vet ingenting med Elvis å gjøre. Det er like greit: Julian Costello står fjellstøtt på egne bein.
Julian Costello, nummer to fra venstre, har all grunn til å være hoppende glad sammen med sin kvartett.
Når postmenn, og/eller kvinner, gjør jobben sin på begge sider av Nordsjøen, så kan det ofte føre noe godt med seg. I dette tilfellet har de sørga for at jeg har fått stifte bekjentskap med den 52 år unge engelskmannen Julian Costello og hans musikk for første gang. Det har vært en udelt positiv opplevelse.
Sammen med den russiske bassisten Yuri Goloubev, den polske gitaristen, både elektrisk og klassisk, Maciek Pysz og den engelske trommeslageren og perkusjonisten Adam Teixeira, inviterer Costello, som spiller både tenor- og sopransaksofon, oss inn i en deilig, melodisk og rytmisk verden som han har skapt fundamentet for gjennom 13 egne komposisjoner.
Costello er en saksofonist som har latt seg inspirere av vår egen Jan Garbarek tidlig i hans karriere og, som Garbarek, så skaper han musikk med sterk identitet sjøl. Det er en varme og nærhet i budskapet til Costello og hans empatiske følgesmenn som det er lett å bli glad i og la seg fascinere av.
Dette er åpenbart en kvartett som liker hverandre godt og som har spilt mye sammen. Låtene henter sin inspirasjon fra en rekke kilder, men en type ECM-klang kombinert med et lett latinsk islett hører så avgjort med og sørger for musikalsk varme hele veien. Når så Julian Costello er en saksofonist med en fin og personlig tone i horna sine, så betyr det at «Transitions» definitivt er verdt å bruke tid sammen med.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Billy Cobham – bare det å smake på navnet lukter musikkhistorie. For mange blei det også både et godt gjensyn og gjenhør med musikken de vokste opp med. Torsdagen under Bodø Jazz Open bød også på det grenseløse bandet Ánnásuolo og den spennende oppvoksende slekt med Juno – med fire jenter og en gutt i bandet!
Trommeikonet Billy Cobham (73) er intet mindre enn en levende legende. Etter at han var med Miles Davis, Mahavishnu Orchestra og skapte egen musikk, blant annet med det legendariske albumet «Spectrum», blei han sett på som en innovatør med sitt enorme trommeoppsett med to basstrommer. Han blir også kåra til verdens raskeste trommeslager! På oppdrag fra festivalen blei jeg spurt om å intervjue Cobham live foran publikum – en særdeles hyggelig opplevelse som man kan se på hjemmesida til Bodø Jazz Open eller på Facebook-side mi.
Når det er sagt så må jeg ile til å innrømme at jeg aldri har vært superfan av trommespillet til Cobham. Imponert ja, men sjelden berørt. Det blei jeg heller ikke denne gangen. Sammen med et empatisk lag med franskmennene Jean-Marie Ecay på gitar og Camélia Ben Naceur på tangenter, det chilenske elbassfantomet Christian Galvez og engelske Junior Gill på perkusjon, tok Cobham, iført skjorte med nasjonalfargene til sitt hjemland Panama og med sitt varemerke pannebåndet, oss med på ei rundreise i det meste av det han har holdt på med fra rundt 1970 og frem til i dag.
For meg har Cobhams musikk alltid vært ganske så forutsigbar og det er den dag i dag også. Både melodisk og rytmisk er han og bandet hans sjølsagt veldig på plass med sitt fusion- eller jazzrock-uttrykk, men musikken tar meg altså ikke med til spennende steder. Uansett var et stort å få høre Billy Cobham i levende live – faktisk for første gang.
Billy Cobham ga folket akkurat det de kunne forvente – en rundreise i hans musikalske historie.
Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open
Med sin høyst personlige miks av jazz, pop, elektronika og ikke minst samisk musikk, herlig dekorert av live video/stillsbilder på stor skjerm bak bandet, makta Ánnásuolo å gjenskape, og vel så det, stemningene de ga oss da bandets debutskive kom for et års tid siden. Tangentisten Eirik Fjelde, trommeslageren Jakop Janssønn, vokalisten Marianne Pentha og elbassisten Svein Schultz, er det perfekte reisefølge for komponist, gitarist og bandleder John-Kåre Hansen.
Med tekster av Nils-Aslak Valkeapää, flott framført av Pentha som ikke er noen improvisator, men straight tekstformidler, danderte den empatiske kvartetten de melodiske utgangspunktene til Hansen på et fint vis og skapte nydelige, vakre og vare stemninger.
Ánnásuolo tok oss med til steder de færreste av oss har vært på før.
Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open
Kvelden blei avslutta sammen med kvintetten Juno. De er alle andreårs studenter ved jazzlinja i Trondheim og det er veldig hyggelig å se at kjønnsbalansen, i alle fall i dette tilfellet, er snudd fullstendig på hodet også i jazzens verden.
Med Georgia Wartel Collins fra Sverige på bass, Thea Ellingsen Grant, fra Gvarv i Telemark, og Malin Dahl Ødegård fra Åndalsnes på vokal, Mona Krogstad fra Trondheim på tenorsaksofon og Ingvald Vassbø fra Egersund på trommer, tok Juno oss inn i en verden der de miksa jazz, pop, hip hop, impro, humor og seriøsitet på et flott vis i kun eget materiale.
I en slik akustisk og tørr setting er det lite å gjemme seg bak og det trenger da heller ikke Ellingsen Grant og Dahl Ødegård som har stemmer som klinger fint sammen og som ofte fullfører hverandres setninger på et inderlig vis.
Og de som lurer på hvordan det kan gå når ambassadøren på Cuba byr på fri bar, bør lytte til Juno ved første og beste anledning.
For ordens skyld: Jeg er invitert til festivalen av Bodø Jazz Open. Så er det sagt.
Juno, fra jazzlinja i Trondheim, fortalte oss at framtida er i de beste struper og hender.
Et strålende samarbeid mellom Bjørn Bolstad Skjelbred, Nordic Voices og Nils Petter Molvær kan gjøre en forskjell.
Jeg blir på ingen måte overraska over at den sjangersprengende trompetsjef Nils Petter Molvær dukker opp i unike og spennende konstellasjoner. Hans gjesteinnsats på «The Bee Madrigals» føyer seg dermed elegant inn i rekka over musikalske møter han har vært med på å løfte.
Utgangspunktet her er samtidskomponisten Bjørn Bolstad Skjelbreds verk over seks satser for vokalsekstetten Nordic Voices. Bolstad Skjelbred har tatt tak i en tematikk som kanskje er relativt ukjent for de fleste av oss – i alle fall for meg, nemlig at deler av bierasen kan være uttryddingstrua. Gjennom tekstene her blir vi bevisstgjort dette faktumet – nok et eksempel på hva den menneskeskapte miljøforsøplinga kan føre til og hvilke konsekvenser det kan få.
Nordic Voices er et meget anerkjent norsk vokalensemble med hele verden som scene og de er åpenbart klare til å utfordre både seg sjøl og oss i et landskap der både talekor og tradisjonell korsang benyttes.
Molvær er med på å åpne ballet der avslutningssatsen også blir åpningssatsen. Hans umiskjennelige trompettone skaper som alltid ekstra oppmerksomhet rundt ethvert musikalsk budskap – han er enkelt og greit ei stemme som gjør noe med deg.
Med «The Bee Madrigals» har Bjørn Bolstad Skjelbred åpna opp nye dører. Han gjør det på et spennende og personlig vis og Nordic Voices og Nils Petter Molvær er flotte budbærere.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Bjørn Bolstad Skjelbred – Nordic Voices – Nils Petter Molvær
Med Nils Petter Molvær, Blood Sweat & Tears og The Real Thing på programmet blei Bodø Jazz Open så definitivt blåst i gang.
Jeg har hatt gleden av å følge Nils Petter Molværs karriere nesten helt fra han spilte i Limbandet helt tilbake i det forrige årtusenet. Det har vært en udelt glede og spennende reise gjennom Masqualero, Jon Eberson, Chipahua og masse annet til han virkelig stod på egne bein med «Khmer» i 1997. Da etablerte Molvær seg så definitivt med et eget uttrykk og siden har han vært retningsgivende i større eller mindre grad med et totalt sjangerfritt og molværsk tonelandskap.
Det er til å begripe at Molvær har fått et stort navn også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Det Molvær har formidla og formidler nå er nemlig så unikt, så personlig og så døråpnende for alle med store ører og ditto sanseapparat, at det er en sann og spennende fryd å være med han på reisa. Folk langt utenfor jazzmenigheta, og spesielt rockefolket, finner mye utfordrende i Molværs musikk anno 2018.
Når så lydmann Johnny Skalleberg makta å videreformidle dette universet på et strålende vis, og med et lysfølge som var akkurat det musikken ba om, så er trommeslager Erland Dahlen, bassist Jo Berger Myhre og strengealtmuligmann Geir Sundstøl på en prikk det trompeter og visjonær Nils Petter Molvær, og vi, kan ønske oss. Det er et trøkk, en retning og et mål i musikken til Nils Petter Molvær han er helt aleine om.
I dag venter to utsolgte hus på Ronnie Scott´s i London. De der borte på fotballøya har mye å glede seg til.
Sjelden har jeg hørt Nils Petter Molvær tøffere – og jeg har hørt han mye!
Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open
Legendariske Blood Sweat & Tears åpna onsdagsfesten i Bodø. Sjøl om det som reiser rundt som BST i 2018 mannskapsmessig ikke har noe med originalbandet å gjøre, så gjorde de ni på scena absolutt ikke skam på opphavet.
Her blir det ikke gjort noe forsøk på å gjøre noe nytt – det skal låte så nært opp til originalen som vel mulig og det fiksa de stort sett. Vokalist Bo Bice er absolutt ingen David Clayton Thomas, men han gjorde godt fra seg uansett. Slik kunne vi vel fortsatt om de åtte andre også, men de er utmerkede musikanter som tar vare på arva på et fint vis.
Blåserekka er liksom sentrum i BST og det lått så tett, fint og heftig som det må låte for at det skal være BST. Kompet likeså og trommeoppvisninga til Dylan Elise imponerte på alle slags vis.
Vi fikk alt fra «Go Down Gambling», via «Lucretia MacEvil», «Hi-De-Ho», «And When I Die», «I Love You More Than You´ll Ever Know», «God Bless the Child» til «Spinning Wheel» og det godt voksne publikummet var såre fornøyd. De ville ha ønskekonsert og det fikk de.
Blood Sweat & Tears ga folket det folket ville ha – full ønskekonsert.
Foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open
The Real Thing gir seg ikke – heldigvis!
Foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open
Kvelden blei avslutta sammen med bandet som aldri går av scena i tørr smoking, The Real Thing. De har gitt jernet siden 1992 med noen års pause etter at Sigurd Køhn gikk bort under tsunamien i 2004. Nå er de veldig i gang igjen og ute med sin tiende cd, «Oh No! Not….The Real Thing…Again!».
Med den Oslo-bosatte engelskmannen Dave Edge på tenorsaksofon og fløyte, den allestedsnærværende og meget dyktige trommeslageren Hermund Nygård og de gode gamle Paul «Palle» Wagnberg på orgel og Staffan William-Olsson på gitar i startoppstillinga, er The Real Thing akkurat så bra som de nesten alltid har vært.
Det swinger og det groover på et ekte og kompromissløst vis og de som gikk ut i Bodø-natta uten et smil rundt munnen, bør snarest oppsøke hjelp.
Vinden slo meg midt i fleisen da jeg forlot The Real Thing på baren Dama Di. Det gjorde likevel ingenting. Jeg hadde nemlig fått mer enn nok påfyll i løpet av kvelden til å stå han av.
Phil Collins har gjennom flere tiår bekrefta at han hører hjemme i det ypperste tetsjiktet når det gjelder popmusikanter. Både som låtskriver, sanger og trommeslager er fyren et unikum og bedre stadfestelse enn gjennom denne boksen med hans åtte solo-utgivelser er det ikke mulig å få.
Philip David Charles Collins runda 67 i går og kan skue tilbake på ei karriere i rocke-, pop- og tildels jazzverdenen som er helt spesiell. Helt siden han slo gjennom som trommeslager i supergruppa Genesis rundt 1970, har Phil, blant venner, Collins vært ei superstjerne og har i stadig større grad blitt det i kraft av seg sjøl.
Etter at han blei «forfremma» til vokalist i Genesis etter at Peter Gabriel takka for seg og etter at Jahn Teigen og en rekke andre hadde vært på audition uten å komme seg gjennom nåløyet, så skjønte jo en hel verden at den meget dyktige trommeslageren hadde andre kvaliteter også. Genesis-perioden varte fram til 1998, men Collins var så avgjort i stand til å stå på egne bein også. Ei strålende solokarriere var raskt i gang.
Mellom 1981 og 2010 ga han ut åtte skiver med den ene hiten større enn den andre. «Face Value», «Hello, I Must Be Going», «No Jacket Required», «…but Seriously», «Both Sides», «Dance Into The Light», «Testify» and «The Essential: Going Back» blei alle storselgere. Årsaken var at Collins viste seg gang etter gang å snekre sammen hitlåter, framføre dem med noe særegent og hele tida gjøre det med et kvalitetsstempel som lå langt foran de fleste av hans kolleger.
I 2011 meldte Collins at han la turnering på hylla, men for et par år siden ombestemte han seg heldigvis. Noe forteller meg at han neppe har slakka av på kvalitetskrava verken til seg sjøl eller sine omgivelser, men de av oss som ikke har vært så heldige å få oppleve Phil Collins i levende live så langt, kan i alle fall hygge oss med disse remastra klassikerne som fortsatt er strålende kvalitetspop/rock – tidløse er de enkelt og greit.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
De fleste av oss har vel et klart bilde av hvem Åge Sten Nilsen er som artist. Med «Smooth Seas (Don´t Make Good Sailors)» gir han oss ei ny side av seg sjøl.
Velkommen til den akustiske og mjuke Åge Sten Nilsen.
Jeg må innrømme at jeg ikke så denne komme – at jeg skulle anmelde ei skive med Åge Sten Nilsen mener jeg. Etter at hans seineste fonogram dukka opp i postkassa bestemte jeg meg likevel for å utfordre meg sjøl og gi den en sjanse: kanskje hadde han noe annet å by på enn Queen-tolkninger med voldsomme utslag etter nedslaget?
Det har jeg ikke angra på. Den Åge Sten Nilsen, som har skrevet alt av både tekst og musikk her, vi møter her er nemlig en mye mer dempa og ettertenksom artist og sanger enn den jeg har bare vært sånn passe begeistra for tidligere.
Denne akustiske utgava av Nilsen, der produsent og multiinstrumentalist Freddy Holm har vært viktig i arrangementsarbeidet med flotte strykere også, har henta inspirasjon fra både roots, country, pop og rock og de ti sangene forteller oss om en artist og sanger som i tillegg til Freddie Mercury også slekter på både David Bowie og Rod Stewart – ikke det verste slektskapet det. Høydepunktet for meg er den fine duetten hans synger med Linda Kvam, «Mediterranean Sky».
Som de fleste av oss så viser Åge Sten Nilsen også at han har flere sider. Jeg synes absolutt mest om denne «nye» sida hans.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Roswell Rudd rakk usedvanlig mye i løpet av sine 82 år her på Tellus. Han starta som dixielandmusikant i college-åra, men i løpet av 60-tallet så oppdaga avantgardejazzen han og ikke minst vice versa. Raskt blei han oppdaga av likesinnede som Cecil Taylor, Archie Shepp, John Tchicai, Don Cherry og ikke minst Steve Lacy som Rudd samarbeida med i flere tiår. Carla Bley blei etterhvert også en nær musikalsk kjenning.
Rudd forsvant fra det store bildet i en del år, men på 2000-tallet og fram til sin bortgang var han så definitivt på plass igjen. I tillegg til å jobbe med flere amerikanske konstellasjoner, ofte uten trommeslager, så fant han også nye utfordringer med musikanter fra Mali og Benin i Afrika samt tradisjonsmusikanter fra Mongolia. For to år siden møtte vi Rudd også i en ganske så fri setting sammen med blant andre pianisten Jamie Saft.
Allsidighet og bortimot full oversikt over jazztradisjonen var en av Rudds store styrker og på det som skulle vise seg å bli hans siste innspilling, som kom ut bare et par måneder før han la ned hornet, så er det deler av jazzens standardrepertoar som står på programmet.
Det er lett å høre at Rudd stammer fra tradjazzen samtidig som han har hele historia med seg og med sin røffe og høyst personlige tone så skaper han noe helt eget med dette materialet også.
Her snakker vi blant anna om Strayhorn/Ellingtons «Something to Live For», Mingus-klassikeren «Goodbye Pork Pie Hat», «House of the Rising Sun» og kanskje en av Rudds største favoritter Thelonious Monks «Pannonica» og sammen med et band bestående av bassisten Ken Filiano, pianisten Lafayette Harris og den fine vokalisten Fay Victor, med ett klart slektskap til Betty Carter, skaper Rudd et et spennende univers av dette stoffet også.
Roswell Rudd etterlater seg ei betydelig arv og bedre måte å takke av på er vanskelig å tenke seg.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Roswell Rudd – Fay Victor – Lafayette Harris – Ken Filiano
