Ola Kvernbergs nye storverk «Steamdome» blei sjøsatt under Jazzfest og Moldejazz i fjor – i hans to «hjembyer» Trondheim og Molde. Nå får alle kloden rundt muligheten til å skjønne hvor langt Kvernberg har kommet i sitt musikalske liv.
Ola Kvernberg i spissen for Steamdome – vi snakker bandet sitt!
Det begynner etterhvert å bli ei stund siden Frænas store musikksønn stod i Storgata under Moldejazz sammen med en kamerat og fikk folk til å stoppe opp. Her var det noe….
Det er ikke fullt ut så lenge siden en beskjeden unggutt stod på scena i Idrettens Hus sammen med Philip Catherine og Niels-Henning Ørsted Pedersen uten å bli tatt helt på alvor av de store.
Det skulle de ha gjort, for det Ola Kvernberg har gjort siden forteller oss om et megatalent med en allsidig tilnærming til det å skape minneverdig musikk som er sjelden – svært sjelden.
De av oss som har vært så heldig å få følge Kvernbergs utvikling, har sett, og ikke minst hørt, en formidabel progresjon. Helt fra stringswing-starten, via mer moderne uttrykk, «popmusikk» sammen med Kjersti Huke og Erik Nylander til fantastiske samarbeid ikke minst med Joshua Redman – den duoen MÅ ut i verden – og Kvernbergs egne prosjekter som «Liarbird» og «The Mechanical Fair», har gutten med fela og den karakteristiske sleiken – har den noe med Fræna å gjøre forresten? – vist oss at han er en musikant, komponist og, jeg vil også driste meg til å si, visjonær med kvaliteter i verdensklasse.
De som fikk med seg liveversjonene av «Steamdome», har garantert venta lenge på å få en versjon de kan hygge seg med i heimen – i tillegg til minnene. Har Kvernberg & Co makta å overføre magien fra scene til fonogram? I den grad det er mulig, så mener jeg han/de har greid det.
I dette perkusjonsdrevne energisamfunnet – vi snakker om tre av kongerikets aller heftigste unge trommeslagere med Børge Fjordheim, Hans Hulbækmo og Erik Nylander – samtidig!!! – som «Steamdome» er, får Kvernberg utløp for nok ei side av seg sjøl: den rocka, groovete, heftige, tøffe, svette og livsbejaende – det er han forsåvidt i alle andre sammenhenger også – der han forteller oss at hans musikk kan snakke til mange også langt utenfor jazzmenigheta.
Med Øyvind Blomstrøm, Nikolai Hængsle Eilertsen og Daniel Buner Formo som groovearbeidere, har Kvernberg funnet fram til helt riktig mannskap. Du verden så tøft det låter!
Det Kvernberg gir oss med denne ofte voldsomme utblåsninga, er en maktdemonstrasjon – nesten som et tog eller trailer som er umulig å stoppe. Kvernberg henter mer enn noen gang før inspirasjon fra et kreativt rockemiljø – han «bor» jo rett i nærheten av Motorpsycho blant annet. Det er en type energi i «Steamdome» som jeg tror Kvernberg aldri har vært i nærheten av før – ikke denne typen energi i alle fall. Lydbildet er stoooort, nesten brutalt fra tid til annen.
Hva med fiolinisten Kvernberg? Sjølsagt er han tilstede som bare det, men med den strålende «veggen» av lyd han har rundt seg hele tida, så blir han ikke så fremtredende som han ofte er. Her blir han mer en del av det totale bandet og det føler han seg åpenbart mer enn tilfreds med. Han er langt forbi det punktet i karriera og livet sitt der han har noe å bevise – nå gjør han det likevel og som den naturligste del av livet og musikken.
Mer makt – mye mer makt – til Ola Kvernberg!
PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.
Ola Kvernberg
Steamdome
Grappa/Musikkoperatørene
