Åpner nye dører

Bak bandnavnet Borderlands Trio skjuler tre av den moderne New York-jazzens mest interessante musikanter seg.

Stephan Crump, Kris Davis og Eric McPherson – Borderlands Trio – vi snakker noe ganske spesielt.

Mange kjenner bassisten Stephan Crump fra Vijay Iyer Trio, pianisten Kris Davis fra en rekke egne prosjekter i alt fra solo til større grupper og trommeslageren Eric McPherson blant annet fra samarbeid med Andrew Hill og Fred Hersch. De er enkelt og greit tre av de mest ettertrakta musikantene på sine instrumenter over there på den moderne, søkende scena.

For et par år siden fant de tre sammen i Borderlands Trio og etter bare et håndfull jobber skjønte de at kjemien og viljen til å gå den samme veien var tilstede i voldsom grad.

Her får vi være med på trioens debut-cd spilt inn i desember i fjor i New York. Repertoaret bestående av seks låter, som varer fra vel to til godt og vel 26 minutter, basert på kollektive ideer. Som Crump sier: i denne gruppa så skjer absolutt alt i nuet – fullstendig improvisert. Han kan overhodet ikke se for seg å skrive noe for bandet, da det ville føre til at de ville oppleve å bli påført håndjern!

Det betyr altså at dette er fri, åpen musikk der den ene ideen tar den andre. Blant annet bidrar Davis med en rekke alternative metoder å benytte pianoet på – innvendig som utvendig – og det trigget tydelig mye hos Crump og McPherson. Om det er frijazz? Mja, det er jo det, men samtidig er det både melodisk og rytmisk spennende og interessant å følge. Borderlands Trio har noe spesielt å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Boderlands Trio

Asteroidea

Intakt Records/Naxos Norge

Hvilken reise!

Med «Rigels øyne» har Roy Jacobsens Ingrid kommet mange steg videre på sin reise. Jeg var fra meg av begeistring etter den forrige turen, «Hvitt hav», og forventningene har blitt innfridd og vel så det nok en gang.

Roy Jacobsen er en historieforteller på det aller høyeste nivået.

Både når det gjelder musikk og litteratur så er det noen kunstnere jeg alltid ser fram til å møte. To av dem kommer fra Årvoll i Oslo – like ved Bjerkebanen – og heter Jan Garbarek og Roy Jacobsen. Nå kommer de nesten sammen.

Roy Jacobsen (62) tilhører en litt yngre generasjon enn Garbarek (70). Det betyr at Jacobsen kan «hente» fra Garbareks «oppvekst» og det gjør han da også på et svært elegant og flott vis. Det er uansett et lite sidespor, som jeg skal komme tilbake til.

«Rigels øyne» er altså tredje bind i serien om Ingrid Barrøy. «De usynlige» og «Hvitt hav» er forgjengerne – jeg har bare lest den siste av de to – og, sjøl om det er en fordel, så er det absolutt ikke noen forutsetning å ha lest de to første for å ha en stor opplevelse med «Rigels øyne».

Vi er nok en gang tilbake på Helgelandskysten og etter at «Hvitt hav» handla om livet til Ingrid, og mange andre, på slutten av andre verdenskrig, så handler «Rigels øyne» om det første fredsåret. Og la det være klart med en gang: gjennom Jacobsens innsikt, penn, kunnskap og store historiefortellerevner så er det like spennende å følge Ingrid & Co også etter at freden har kommet til Barrøy, Helgeland og resten av Norge.

Jacobsen lar oss få bli med på Ingrids leiting etter sin store kjærlighet, russiske Alexander som hun har fått dattera Kaja med. Ingrid – og Kaja – følger alle sannsynlige og usannsynlige spor etter Alexander og Jacobsen gjør det med et så livgivende språk og en så naturtro beskrivelse at vi som lesere blir en del av leitinga.

De to ender til slutt opp på ei flyktningeleir på Mysen i Østfold der bitene etterhvert (kanskje) faller på plass for Ingrid. Der får hun også møte på Czeslaw og Kari Garbarek som er viktige for at puslespillet til Ingrid blir, i alle fall nesten, fullstendig.

De to gigantene i norsk og internasjonalt kulturliv, som altså kommer fra Årvoll, kjenner ikke hverandre – har jeg fra svært godt informert hold, men Jacobsen har behandla familien Garbareks historie på et varmt og flott vis.

Uansett er «Rigels øyne» nok en bekreftelse på at Årvoll har frembragt to av landets aller største historiefortellere gjennom alle tider.

Roy Jacobsen

Rigels øyne

Cappelen Damm

Tøft og personlig

Natalie Sandtorv overbeviste voldsomt under årets Moldejazz da hun sjøsatte sin «Freedom Nation». Her kommer bekreftelsen på hvor tøff og original musikk hun har skapt og hvor tøff og unik vokalist hun er.

Natalie Sandtorv er en vokalist og låtskriver som kan nå langt – svært langt.

Et av de beste bevisene på det er Ålesundsjenta Hedvig Mollestad Thomassen, med solide Molderøtter må det tillegges, som etter å ha fått utmerkelsen i 2009, har etablert ei karriere både innen- og utenlands på svært så høyt nivå. I fjor fikk nok en Ålesundsartist, 29 år unge Natalie Sandtorv, den samme utmerkelsen. Det førte til at hun fikk muligheten til å skrive musikk til årets Moldejazz og sette sammen et drømmeband til å framføre det.

Vi som var så heldige å få være tilstede på konserten under festivalens åpningsdag visste underveis og ikke minst etterpå at vi hadde vært med på noe spesielt. Nå får vi muligheten til neste å gjenoppleve det hele – og alle andre får også sjansen til å besøke Sandtorvs spennende univers. I løpet av ei uke i februar i det ettertrakta Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre, og med litt ekstra i Trondheim like før festivalen, blei musikken spilt inn.

Nerven fra liveopplevelsen er vanskelig, ja bortimot umulig, å gjenskape, men bortsett fra det forteller Natalie Sandtorv oss nok en gang at hun er utstyrt med en talent og en visjon som kan ta henne så langt hun bare vil som Solskjær sier om talentfulle fotballspillere. Med Jonas Flemsæter Hamre på saksofon, Eirik Havnes på gitarer, Mathias Holm Jørgensen på tangenter og effekter og Ole Mofjell på trommer pluss Tor Haugerud på ekstra trommer på et spor, tar Sandtorv oss med tilbake til landskap med ingredienser fra rock, indie, impro, jazz og gudene vet hva – til sammen har det i alle fall blitt så sandtorvsk som vel tenkelig.

Tekstmessig har hun henta inspirasjon fra dem som er holdt nede og som har lengst vei å gå – fint tenkt og gjort og viktigere enn noen gang virker det som. Det universet Natalie Sandtorv inviterer oss alle inn i er stort, spennende, unikt og sjangersprengende. Det er absolutt ingen umulighet at Natalie Sandtorv vil nå like langt og kanskje lenger enn sin sambying Hedvig Mollestad Thomassen. Hva gjør ikke moldenserne for ålesunderne?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Natalie Sandtorv

Freedom Nation

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Noe for seg sjøl

Altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Tim Berne er en helt spesiell musikalsk sjel. Denne amerikaneren er på sett og vis så uamerikansk som vel tenkelig.

Tim Berne´s Snakeoil er en spennende organisme.

Foto: Nuno Martins

Tim Berne (63) har gjennom hele si karriere vært en søkende og totalt kompromissløs musikant. Om det har vært i samarbeid med folk som Bill Frisell, John Zorn, Joey Baron, Django Bates, Ethan Iverson eller Craig Taborn eller med sine egne band, så har Berne hatt dette helt spesielle ved seg som har gjort han til en musikant man har lytta til med spesiell interesse.

Med «Incidentals» serverer Berne oss sin fjerde utgave av sitt band Snakeoil på ECM. For de som fikk med seg den forrige, «You´ve Been Watching Me» i 2015, så kan «Incidentals» oppfattes som en slags forlengelse. Her oppleves nemlig Snakeoil som kvintett for andre gang.

Helt siden starten med «Snakeoil» i 2012 har bandet bestått av Matt Mitchell på piano og elektronikk, Oscar Noriega på klarinett og bassklarinett og Ches Smith på trommer, vibrafon, timpani og perkusjon. Ved forrige korsvei var også gitaristen Ryan Ferreira blitt en del av det utvida bandet og han er fortsatt med her. I tillegg bidrar også produsent David Torn på gitar ved et par anledninger.

Berne er en særegen komponist som beveger seg langt utenom låt-solo-låt-formatet. Han har tatt med seg mye inspirasjon fra AACM-estetikken som han var sterkt påvirka av fra starten av sitt musikalske liv rundt 1980. Julius Hemphill har også vært en viktig inspirasjonskilde.

Berne skriver åpne og lange komposisjoner som får stadig nye elementer tilført underveis. Denne gangen varer låtene fra vel sju til vel 26 minutter og den tradisjonelle solistrolla er, om ikke utviska, så i alle fall utfordra, der alle bidragene til alle fem glir nesten friksjonsfritt over i hverandre. Av og til er det nesten fritt, mens det i andre passasjerer er spennende melodisk og rytmisk veldig interessant.

Dette er amerikansk musikk og kultur så langt unna Trumps verden som vel tenkelig. Bare det gjør at den bør gis mye og positiv oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tim Berne´s Snakeoil

Incidentals

ECM/Naxos Norge

Så fine og gode tanker!

Det slår meg hvor privilegert jeg er, men sikkert alt for sjelden. Det at jeg blir «fora» med musikk med de fleste sjatteringer av artister jeg aldri har hørt om er et av mine store privilegium. Vokalisten og saksofonisten Kjetil Flatland hører hjemme i den kategorien og jeg har umiddelbart fått meg en ny favoritt.

Kjetil Flatland har mye å melde og gjør det på et vakkert og inderlig vis.

Kjetil Flatland (30) kommer fra tjukkaste Telemark og det høres. Han synger på den herlige dialekta som vi har blitt vant til gjennom møter med blant andre brødrene Nordstoga og Ingebjørg Bratland, sjøl om det er forskjeller og nyanser også – Flatland kommer fra Seljord med de særegenheter det fører med seg. All musikk og alle tekster er skrevet av Flatland, stort sett på hyttetur der den store ro har senka seg, og han forteller oss med en eneste gang at han, som de andre jeg har nevnt her, er en historieforteller av rang.

Etter at Flatland avslutta jazzstudier på Musikkhøgskolen i Oslo i 2010, har han undervist i musikk på folkehøgskolen i hjembygda Seljord. Der har han sikkert gjort en framifrå jobb, men det betyr at slike som meg i alle fall ikke har fått gleden av å oppleve hans åpenbare talent. For to år siden ga han (noen av) oss debutalbumet «Ein song til deg», men det har altså gått meg hus forbi.

Nå er det heldigvis min tur også å få hilse på Flatland og hans musikalske univers. Han skriver om relasjoner, nære, gode og viktige, han tar opp de store spørsmåla på et inderlig og troverdig vis og han forteller oss hvor viktig naturen er for hans livsanskuelse. Når han så formidler dette med en varm og flott tenor/baryton, så er det en sann fryd å tilbringe tid med Flatland og i hans verden.

Når han toppen på av dette skriver flotte poplåter med klare impulser fra både folkemusikk og jazz, låter som i stor grad fester seg etter et par runder i spilleren, og har med seg klassemusikere som Ivar Loe Bjørnstad (trommer), Ellen Brekken (bass), Helge Wahl Flatland (tangenter), Vegard Ringsby Hasselgård (gitar) og Erlend Viken (fele) og sjøl spiller saksofon med en like inderlig tone som han synger, så er det bare å ønske velkommen til ei ny flott stemme på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Flatland

Hyttetankar

Grappa/Musikkoperatørene

En god gammel dansk

Pianisten, gitaristen og vokalisten Troels Jensen er intet mindre enn en legende i dansk musikkliv. Her presenterer bluesfaderen der sør sitt band The Healers og nok en vokalist, Miriam Mandipira, som alle har beriket danskene i en årrekke nå.

Troels Jensen, The Healers og Miriam Mandipira skaper god og blå stemning.

«I´m a bluesman to the bone» synger Jensen, som passerte 70 i fjor, på åpningssporet. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med han og bandet hans – for første gang for min del – hersker det absolutt ingen tvil om det. Helt siden 60-tallet har Jensen, som blei «befalt» av den legendariske blues- og gospelsangeren og gitaristen Sister Rosetta Tharpe, oppholdet seg i dette landskapet og det er så åpenbart som vel mulig at Jensen og bluesen hører sammen.

Jensen har jobba med storheter innen sjangeren som Sunnyland Slim og Mickey Baker. Jensen har i flere tiår turnert rundt om i Europa med sitt Delta Blues Band og nå har han også greid å realisere sin store drøm, nemlig å etablere et stort band med rytmeseksjon – The Healers, blåsere – The Blues Horns og korister – The Belles of Joy. På toppen av dette har han også fått med seg den strålende vokalisten Miriam Mandipira, opprinnelig fra Zimbabwe, men som etter et lengre opphold i Sør-Afrika, har tilbragt de seineste ti åra i Danmark.

Her blir vi servert en del kjente låter som Willie Nelsons «Night Life», Buddy Johnsons «Since I Fell for You», Ben Peters´ «I Need Somebody Bad» samt en rekke originallåter skrevet av både Jensen og Mandipira.

Om det er noe i det at bluesen og jazzen har sine røtter i Afrika, så er Mandipira et godt argument for det. Hun er utstyrt med ei varm, stor og uttrykksfull stemme som henter både fra Billie Holiday, Etta James og Aretha Franklin. Hun passer ypperlig inn i materialet og bandet til Jensen og vice versa.

«My Love» gir oss uforfalska blues med solide ingredienser soul og jazz i gumbogryta. Det blir ikke flytta en eneste musikalsk merkestein her, men det blir derimot servert god og ekte musikk av flinke folk. Det holder mer enn lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Troels Jensen & The Healers feat. Miriam Mandipira

My Love

Storyville Records/MusikkLosen

Ekte vare

På sett og vis så har vel Steinar Albrigtsen alltid vært der – i bluesheimen. Her bekrefter han det nok en gang – med nyskrevet materiale der han hyller sine store blueshelter.

Steinar Albrigtsen stortrives i bluesland.

Steinar Albrigtsen (60) har vært og er en sentral skikkelse i norsk musikkliv. Oppstarten på platebutikk i Tromsø og møter med sentrale musikkfolk på «byen», blant annet blueslegenden John Hammond, Jr. på musikkstedet Prelaten, har vært helt avgjørende for hvilken retning Albrigtsens liv og karriere har tatt.

Med «White Man Sings the Blues» har det blitt en slags payback time og det av det hyggelige og svært så personlige slaget. Sammen med sin kjære, Monika Nordli, og bortimot uunngåelige Tom Pacheco, har Albrigtsen skrevet både låter og tekster til Big Bill Broonzy, Junior Wells, Jimmie Rodgers, Joe Turner, Leon Redbone og B.B. King – alle giganter som har betydd mye for Albrigtsen på så mange vis. I tillegg er det ei coverlåt her – Merle Haggards «White Man Singin´the Blues». Countrylegenden Haggard var også en herre som betydde mye for Albrigtsen.

Sammen med et lag med Ernst Nikolaisen (gitar, piano), Richard Gjems (munnspill), Ole Torgeir Kopsland (strenger), Andy Nesblom og Jørun Bøgeberg (bass), Rune Arnesen (trommer og perkusjon) samt diverse bidrag fra Terje Tysland, Jens Petter Antonsen, Reidar Larsen og ikke minst fru Monika, har Albrigtsen med sine gitarer og ikke minst sin umiskjennelige stemme skapt et flott, sterkt, inderlig og ikke minst ekte bluesunivers.

I mine ører er Steinar Albrigtsen en historieforteller av sjeldent kaliber – uansett hva slags ører man måler det med, nasjonale eller internasjonale. Her møter vi han i et landskap han stortrives i – her er han noe så voldsomt på hjemmebane. Når det så er lagt mye sjel og arbeid i både den blå – hva ellers? – vinylen og omslaget som er laga som ei avis, så har «White Man Sings the Blues» blitt et vakkert og sterkt visittkort på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steinar Albrigtsen

White Man Songs the Blues

Grammofon/Musikkoperatørene

Helt der oppe

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Marius Neset har nå etablert seg helt der oppe. På toppen altså.

Marius Neset er både en visjonær og en unik instrumentalist.

Marius Neset (32) satte kursen mot København fra Os ved Bergen og musikkstudier rett etter videregående. Han har blitt værende i Dronningens by siden, men har nå store deler av verden som arbeidsfelt. Siden han runda 20 har han med jevne mellomrom gitt oss statusrapporter per cd på hvor han har befunnet seg i utviklinga si og med sitt sjette visittkort under eget navn, «Circle of Chimes», forteller han oss at nye steg er tatt. Steg mot noe som antyder verdensherredømme – intet mindre.

Som saksofonist har Neset tilegna seg en teknikk som ikke kan sammenliknes med noen andres. Han er i stand til å uttrykke hva han enn måtte ønske på instrumentene sine – det er umulig ikke å bli bortimot slått i bakken av det Neset melder hver gang han sier fra og slik er det også denne gangen.

Som komponist legger han også lista skyhøyt. Det er noe så inn i helvete intrikate saker han serverer oss, seg sjøl og sine medmusikanter, men samtidig er det rytmisk, melodisk og harmonisk så spennende at det bare er å sette seg ytterst på stolkanten, bite seg fast og håpe på det beste. Dessuten synes jeg Neset har blitt stadig flinkere til å benytte seg av de dynamiske virkemidlene som finnes til hans disposisjon – der han tidligere har pøst på nesten uten å puste, tar han seg nå i stadig større grad tid til det.

Til et landskap som heter inspirasjon fra jazz, folkemusikk og klassisk musikk, satt sammen til noe som er umiskjennelig Marius Neset, har han med sitt faste band bestående den utrolige norsk-svenske trommeslageren Anton Eger, den svenske bassisten Petter Eldh og engelskmennene Jim Hart på vibrafon, marimba og perkusjon og Ivo Neame på piano samt gjestene Andreas Brantelid på cello, Lionel Loueke på gitar og vokal og søster Ingrid Neset på ymse fløyter.

«Circle of Chimes» har blitt en strålende tilstandsrapport fra en våre store og en av dem som kan være med å sette standarden for det som skal komme i de neste tiåra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marius Neset

Circle of Chimes

ACT/Musikkoperatørene

Brødre i ånden

Adam Bałdych har gjennom tre skiver de siste åra mer enn antyda at han er på vei mot jazzens stjernehimmel. Denne lørdagen på Victoria kom bekreftelsen.

Adam Bałdych er intet mindre enn en virtuos med et personlig uttrykk.

Foto: Tor Hammerø

Ikke bare er han snarlik Zlatan Ibrahimovic både i utseende og frisyre – Adam Bałdych (31) har også dette helt spesielle som ikke kan læres noe sted, men som man enten har eller ikke har. Han er utstyrt med den musikalske it-faktoren, slik som Zlatan er det på og rundt fotballbanen. Dette smått magiske.

For noen år siden fant Bałdych ut, etter å ha hørt på Helge Liens triomusikk, at han ville møte den norske pianisten og bandet hans for å finne ut hva som ville skje i skjæringspunktet mellom hans eget og Liens uttrykk. Det har så langt ført til to skiver, «Bridges» fra 2015 og den ferske «Brothers». Mitt første møte med Bałdych var forresten en herlig duoinnspilling med en annen pianist, Yaron Herman – «The New Tradition».

Nå var de altså tilbake i Oslo der det hele starta for tre år siden og tittelen «Brothers» passer strålende på samarbeidet mellom disse herrene. Vi fikk møte fem sjelsfrender der Frode Berg (bass), Tore Brunborg (tenorsaksofon), Per Oddvar Johansen (trommer) og Helge Lien både kledde og utfordra Bałdych sitt slaviske, litt mørke, men hele tida stemningsfulle uttrykk på et inderlig og personlig vis.

Musikken, som Bałdych hadde skrevet, er både romantisk og lyrisk, den er reflekterende og utadvendt og med utmerka støtte i Berg og Johansen og med strålende solistiske bidrag fra Brunborg – jeg simpelthen elsker tonen i hornet hans – og Lien, som nå er en lyriker i nær slekt med både Bill Evans og Keith Jarrett, så blei dette en opplevelse for mange lange høstkvelder fremover.

Adam Bałdych følger en stolt polsk jazzfiolintradisjon der Zbigniew Seifert og Michał Urbaniak la lista svært høyt. Han gjør ikke skam på den overhodet – han kan med tida legge den stadig høyere.

Helge Lien, Adam Bałdych, Frode Berg, Tore Brunborg og Per Oddvar Johansen – et kremlag rett og slett.

Foto: Tor Hammerø

Tore Brunborg – når som helst!

Foto: Tor Hammerø

Adam Bałdych/Helge Lien Trio/Tore Brunborg

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo

21. oktober

Under skyene

Her får vi den andre utgava av Anders Thorén og hans Nordic Circles-prosjekt der relativt unge norske musikere møter erfarne og langt framskredne nordiske stjerner.

Lars Jansson, Siril Malmedal Hauge, Jesper Bodilsen, Magnus Bakken og Jacob Young med Anders Thorén foran – Nordic Circles.

For to år siden kom første del av Nordic Circles-prosjektet. Den gang inviterte Thorén trompeter Tore Johansen og pianist Helge Lien til et møte med svenskene Anders Ljungberg (bass) og Per Orvang (gitar) – et vellykket sådant.

Her følger han opp med en sammenkomst med danskenes nye stjernebassist Jesper Bodilsen og den svenske mesterpianisten Lars Jansson i samrøre med den unge tenorsaksofonisten Magnus Bakken, gitaristen Jacob Young og den unge og lovende vokalisten Siril Malmedal Hauge på noen av spora.

Repertoaret består av fire Jansson-låter, tre fra Bodilsens hånd, en fri-improvisasjon samt Olle Adolphsons «Om natten» som Malmedal Hauge synger på nynorsk.

Her snakker vi varm og melodisk jazz tolka av dyktige folk, men for meg framstår det likevel som om det er første gang de møtes – og det er det sikkert også. Det store løftet kommer aldri – der musikken blir tatt med til overraskende steder. Det betyr på ingen måte at dette er dårlig på noe vis – langt der i fra. Musikken og tolkningene klarer enkelt og greit ikke å lage minneverdige øyeblikk hos meg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nordic Circles

Under the Clouds

AMP Music & Records/Musikkoperatørene