Den amerikansk-vietnamesiske trompeteren Cuong Vu kan velge blant gitarister helt der oppe. Forrige gang var det Pat Metheny og nå er det Bill Frisell.
Allerede i 2005 jobba Cuong Vu (48) for første gang på skive, «It´s Mostly Residual», sammen med sin daværende sambying Bill Frisell. Begge var bosatt i Seattle og har på alle vis holdt kontakten siden, sjøl om de har jobba med mye og mangt annet. Frisells karriere tør være kjent for de fleste jazzinteresserte, mens Vu har spilt ei mer beskjeden rolle. Til tross for det har han vært fast med i Pat Methenys band i en årrekke og bidratt på flere av sjefens skiver. I fjor var det Metheny som bidro på Vus Nonesuch-utgivelse «Cuong Vu Trio Meets Pat Metheny».
Det er ikke spesielt merkelig i det hele tatt at de langt framskredne gitaristene og mange andre vil samarbeide med Vu. Han har nemlig utvikla et spennende og personlig uttrykk som henter mye fra 60-talls uttrykket med Don Cherry som en slags ledestjerne, samtidig som han har makta å flytte det inn i samtida på et personlig vis.
Frisell har nå flytta tilbake til New York, men før det skjedde blei Vu spurt av University of Washington i Seattle om de kunne gjøre noe sammen. Det er disse konsertene vi får være med på her. Frisell var ikke vanskelig å be, men han hadde et spesielt ønske: han ville at de skulle tolke musikk av komponisten Michael Gibbs.
Det syntes heldigvis Vu var en god idé. Gibbs (80) er født i Zimbabwe, studerte på Berklee på 60-tallet, jobba mye med Gary Burton og har stort sett vært bosatt på fotballøya etter studiene. Han er intet mindre enn en strålende komponist og ikke minst arrangør, som likevel har fått altfor lite oppmerksomhet.
Her tar Vu og Frisell, sammen med Vus faste triomedspillere Luke Bergman på elbass og Ted Poor på trommer, for seg fem Gibbs-komposisjoner – med Gibbs på plass i salen – på et løst vis. Låtenes flotte melodier er så avgjort tatt vare på, men spesielt Frisell og Vu tar seg friheter som både vi, og sikkert også Gibbs, setter stor pris på. Frisells americana-stemme skinner sjølsagt gjennom hele veien – det er hans bumerke – og han og Vu kler hverandre på et framifrå vis. Noe forteller meg at Michael Gibbs satte pris på denne hyllesten – det burde han i alle fall. Den er nemlig både hjertevarm og veldig bra.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
De som vil gjenoppleve minner med Tore Brunborg og Steinar Raknes fra Reknesparken under Moldejazz en tidlig lørdags morgen eller fra toppen av Rørsethornet over Midsund tidligere i år, får nå anledning til det. Alle andre også for den sakens skyld.
Absolutt ingen grunn til å se så alvorlige ut gutter!
Da Voss sin store sønn, tenor-og sopransaksofonisten Tore Brunborg, skulle sette sammen et nytt band i forbindelse med bestillingsverket «Ym» til Vossajazz i 2013, falt bassvalget på Midsunds store sønn, Steinar Raknes. Siden har de to hatt fast følge og blant annet på Brunborgs flotte kvartettutgivelse på det tyske storselskaper ACT, «Slow Snow» fra 2015, er Raknes mer enn hjertelig tilstede.
De to fant også ut at de ville utforske en enda mindre konstellasjon, nemlig duoformatet. Brunborg benytter seg her kun av tenorsaksofonen og gjennom komposisjoner de enten har unnfanga sammen eller hver for seg, for så å avslutte med den argentinske legenden Ariel Ramirez´ underskjønne «Alfonsina y el Mar», tar de oss med til så vakre, personlige og inderlige steder som vel tenkelig.
Både Brunborg og Raknes er utstyrt med helt unike stemmer – stemmer som klinger nydelig sammen. De to er lyttere av voldsomt kaliber og det fører til samtaler på et vanvittig høyt nivå mellom to av våre aller mest uttrykksfulle jazzmusikanter.
Er det jazz? Så avgjort, men dette er musikk for alle med et stort hjerte for MUSIKK som uttrykker noe stort og viktig – langt forbi uviktige sjangergrenser. Tore Brunborg, som er en liten generasjon eldre enn Raknes, har allerede etablert seg langt der fremme – det har også Raknes gjort de seineste åra. Sammen har de funnet fram til et språk og et landskap de er aleine om og som mange burde få anledning til å oppleve.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Hva er det med vannet eller lufta i Grenland? Jeg aner ikke, men den frembringer i alle fall jazzmusikanter på et usedvanlig høyt nivå. Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten er tre glitrende eksempler på det.
Kristoffer Berre Alberts, Thomas Johansson, Ola Høyer og Gard Nilssen – Cortex – for et band.
Det er ikke småtterier som har fulgt i fotsporene til grenledninger som Guttorm Guttormsen, Rune Klakegg, Audun Kleive og Jens Christian Bugge Wesseltoft. Eyolf Dale, Torun Eriksen, Lage Lund og Bjørn Vidar Solli er bare noen av mange som har etablert seg på toppnivå både innaskjærs og utaskjærs. Da har jeg på ingen måte glemt Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten – disse tre utgivelsene på det meget oppegående og innovative portugisiske selskapet Clean Feed handler nemlig i stor grad om disse tre.
Kvartetten Cortex har eksistert i ti år og bestått av saksofonisten Kristoffer Berre Alberts, bassisten Ola Høyer, trompeteren Thomas Johansson og trommeslageren Gard Nilssen hele tida. «Avant-Garde Party Music» – for en tittel!!!! – er bandets femte utgivelse og med et knippe Johansson-komposisjoner på menyen, forteller Cortex oss at der et mer samspilt, tøft og empatisk band enn noensinne.
Cortex har akkurat lagt bak seg en ti-dagers USA-turné. Det er nemlig et band som har vært i stadig utvikling, sjøl om de har holdt fast ved sine idealer og sine fundament hele veien, og som har fått et stadig større nedslagsfelt og publikum.
Bandet og musikantene er utstyrt med en utømmelig mengde energi og vilje til å drive det melodiske utgangspunktet til Johansson videre til steder musikken aldri har vært før. Ornette Coleman har garantert vært en viktig inspirasjonskilde, men Cortex har hele tida og i stadig større grad stått på sitt eget fundament. Beintøft og heftig er det!
André Roligheten, Petter Eldh og Gard Nilssen – Acoustic Unity – tøffere blir det knapt.
Trommeslageren Paal Nilssen-Love lå definitivt i teten når det gjaldt antall spillejobber og reisedøgn blant norske musikanter noen år. Nå har jeg en mistanke om at Gard Nilssen, som av fullt forståelige årsaker er en særdeles ettertrakta perkusjonist hos alle fra Pat Metheny til Susanne Sundfør og dalstrøka utafor, har overtatt tetposisjonen. Denne uka tror jeg USA, Tyrkia og Halden står på reiseruta!!! Det er ikke til å undres over: Nilssen er nemlig så forbanna bra på alt han involverer seg i og så kjenner han ingen grenser, sjangre er ikke noe ord som brukes i Nilssens vokabular.
For noen år siden ville han sjekke ut hvor musikken ville ta veien med hans egne låter som utgangspunkt. Han inviterte med seg den svenske bassisten Petter Eldh og sin sambying André Roligheten på tenor- og sopransaksofon til en studiosession, kjemien stemte og trioens debut-cd «Firehouse» blei resultatet.
Alle tre var begeistra for samarbeidet som var basert på åpne rammer der notelesing ikke sto i høysetet for å si det slik. Siden debuten har trioen, som har mange av de samme idealene som Cortex, men som likevel låter helt forskjellig, spilt en rekke jobber og blitt en en stadig tettere enhet. I fjor sommer gjorde de en rekke festivaljobber rundt om i Europa, og basert på det vi får høre på denne trippel cd-en, var det stor begeistring både på North Sea-festivalen i Rotterdam, i Ljubljana og i Oslo. I Ljubljana blei trioen utvida til kvartett med Atomics Fredrik Ljungkvist som gjest på tenorsaksofon og klarinett og i Oslo blei de faktisk fem med Cortex´ Kristoffer Berre Alberts på alt-, tenor- og barytonsaksofon og Jørgen Mathisen på tenorsaksofon og klarinett.
Som Jan Garbarek sa for noen år siden da han blei spurt om hvordan han trodde hans nye musikk ville låte: akkurat som før, men helt forskjellig. Slik låter også Gard Nilssen´s Acoustic Unity. Noen av de samme låtene går igjen, men med de forskjellige besetningene så tar musikken stadig nye og spennende veier.
Uansett så er musikken tøff, kompromissløs, energisk og forteller oss at også som bandleder har Gard Nilssen mye å fare med – ikke veldig overraskende det heller.
André Roligheten – en saksofonist i det aller øverste sjiktet.
André Roligheten (32) blei vi først kjent med på nasjonalt nivå gjennom duoen Albatrosh. Sammen med barndomskameraten Eyolf Dale på piano skapte han et lite musikalsk univers ulikt alt annet, de vant de den høythengende Jazzintro-konkurransen, de vant JazZtipendiat-prisen og dermed storkonsert med Trondheim Jazzorkester og de turnerte masse i både inn- og utland.
Roligheten viste gjennom dette bandet og en rekke andre konstellasjoner, blant annet Team Hegdal, at han har han en helt egen tone i det han foretar seg og med bandet Roligheten og denne debutskiva viser han det kanskje tydeligere enn noen gang både som instrumentalist, komponist og bandleder.
Med en kvartett bestående av Erik Nylander opp trommer og perkusjon, Jon Rune Strøm på bass og Adrian Løseth Waade på fiolin – som stadig når nye høyder med sitt flotte sjangerutslettende spill, samt seg sjøl på tenor- og sopransaksofon og bassklarinett, tar Roligheten oss med til landskap som med denne spesielle instrumenteringa låter spennende og ganske så unikt.
Roligheten har skrevet alle låtene, blant andre «Bratsberg Boogie» og «Telemark Tango», bortsett fra avslutningslåta «Kathleen Gray» av Ornette Coleman. Den forteller også en hel del om hvilke idealer som ligger til grunn for Rolighetens ekskursjoner – de er tøffe, originale, med stor respekt for tradisjonen, men med blikket festa solid mot framtida.
Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten er alle viktige retningsgivere i norsk og internasjonal jazz allerede.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sjøl om Ape Club har eksistert siden 2009 og kom med sin sjøltitulerte debut-cd for fire år siden, så er dette altså mitt aller første møte med bandet. Bortsett fra bassisten og bandlederen Julius Lind, så har jeg stifta mye bekjentskap med både trombonist Øyvind Brække, trommeslager Erik Nylander og saksofonist Kasper Værnes i en rekke andre sammenhenger som The Source, Trondheim Jazzorkester, Ola Kvernberg og Large Unit. Derfor kommer det ikke akkurat som noen bombe at også Ape Club har masse originalt å fare med.
Som det går fram av instrumenteringa så er det altså et akkordfritt univers vi beveger oss inn i. Da er det lett å la tankene gå i retning Ornette Colemans verden og jeg er ganske så sikker på at Ape Club har henta mye derfra og fra andre føringsoffiserer som befant seg i skjæringspunktet mellom bebop og mer løsere uttrykk.
Ape Club er et band som trives med gode og sterke melodier og Brække og Værnes kler hverandre svært godt. Solistisk vet vi jo fra før at de holder meget solid klasse og Lind og Nylander er et meget bra fundament for det som skjer i front. Sjøl om Ape Club består av meget dyktige individualister – Lind synger også på avslutningssporet – så er det kollektivet som gir meg det største kicket: de vet hvor de vil og de staker ut kursen sammen på et spennende vis. Det tok altså sin tid før våre veier skulle krysse hverandre. Det var virkelig på høy tid!
Denne utgivelsen finnes kun digitalt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den svenske trioen Viva Black har invitert med seg søstrene Gretli & Heidi, som er glasskunstnere/musikere, og det har ført til noe helt utenom det vanlige.
Viva Black med Gretli & Heidi på ymse glass – spennende!
Viva Black, det vil si bassisten Filip Augustson, trommeslageren Christopher Cantillo og fiolinisten Eva Lindal, har gitt ut to skiver tidligere, «Viva Black» i 2015 og «Minsta gemensamma nämnaren» i fjor. De har gått meg hus forbi, men heldigvis har noen forbarmet seg over meg slik at jeg får bli med på tredjerunden. Basert på det jeg får høre og oppleve her, har jeg gått glipp av mye spennende og original musikk med de foregående utgivelsene.
Augustson, som er en slags ideologisk fører for Viva Black, hørte søstrene Catharina Backman og Carin Blom, aka Gretli & Heidi, for ei stund tilbake. Han blei umiddelbart fascinert av musikken og lydlandskapene de to skapte med sine glass. Han bare visste at han MÅTTE finne en anledning til å samarbeide med de to som spiller på alt fra glass til glassharpe, flasker, skåler, tallerkener – i tillegg til å jodle etter at de har vært på jodlekurs i de sveitsiske alper!
Som sagt, så gjort og høsten 2015 møttes de to gruppene til konsert i en reaktorhall i Stockholm. Augustson, Gretli & Heidi og Peter Danemo hadde skrevet musikken og resultatet blei akkurat så annerledes og unikt som man kunne forestille seg det.
Her møtes nemlig fem musikanter, søstrene har forresten spilt sammen i 25 år, med usedvanlig åpne sinn i et musikalsk landskap som henter inspirasjon hemningsløst fra kilder som impro, jazz, folkemusikk, samtidsmusikk og sikkert mye annet også. De utfordrer seg sjøl, de utfordrer oss og de sørger for at vi får utvida horisonten vår. Det gjør godt det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ballen ruller ikke helt veien i Fredrikstad om dagen, men når en av byens store sønner, Magnus Grønneberg, hyller en annen, Egil Hovland, så er det så avgjort håp – uansett.
Magnus Grønneberg løfter fram en sjelden sangskatt.
Det er vel ikke så mange som så denne skiva og disse tolkningene komme: Rockeren Magnus Grønneberg (50) blei altså utfordra av Borg Bispedømmeråd til å «ta for seg» sin gamle dirigent i Glemmen kirkes barnekor, Egil Hovland (1924-2013), sine salmer og gi dem ny drakt slik at et nytt publikum skulle få anledning til å møte denne vakre musikken. Med visjonene til Kirkelig Kulturverksteds ideologiske leder Erik Hillestad som døråpner, har det blitt ei reise for både troende, ikke-troende og alle andre.
Når sjølvaste Knut Reiersrud blir hyra på som arrangør, så ligger det i korta at også denne musikken vil finne sine egne, uransakelige veier som det vel heter i de kretser. Reiersrud bidrar med noen av sine gitarer og sitt munnspill og ellers er et a-lag bestående av Bjørn Holm på bass, Olaf Olsen på trommer og perkusjon og Torjus Vierli på tangenter et helt perfekt reisefølge. Reiersrud & Co har skapt ei tidsriktig ramme med masse blått i seg, men hele tida med en voldsom respekt for Hovlands melodiske utgangspunkt.
Grønneberg hadde sjøl sunget «Måne og sol» i barnekoret med Hovland som dirigent. Her gjør han den som duett sammen med sin datter Hanna-Maria Grønneberg – nydelig og ikke minst inderlig. Ellers er alle salmene som Hovland har satt melodi til nye for Grønneberg, men om det er på norsk eller svensk så gir han materialet en tyngde, skikkelighet, personlighet og ærlighet som skinner gjennom hele veien.
Møtet mellom melodiskatten til Norges fremste kirkemusiker i moderne tid og en av rocke-Norges tydeligste stemmer har gitt oss – uansett hvor vi står eller sitter i trosspørsmål – et herlig påfyll i høstmørket.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Helt siden 70-tallet har Michael McDonald (65) vært en svært så særprega og populær vokalist – i enkelte kretser. Han har fått en rekke tilnavn opp gjennom karriera si, The King of Blue-Eyed Soul og Cottonmouth er et par av dem, men for oss som har digga han helt siden Steely Dan- og ikke minst Doobie Brothers-tida, så har kvalitet og personlighet vært fellesnevnere på alt Michael McDonald har foretatt seg. Det er det fortsatt.
Med ujevne mellomrom, dette er hans ellevte soloalbum og første siden 2008, dukker denne høyst personlige stemma opp og det tar sånn cirka et hundredel å avgjøre at det er Cottonmouth som er på besøk igjen. Tilnavnet har han forresten fått fordi det er noen som mener det er vanskelig å skjønne hva han synger!
Nok en gang er det sofistikert musikk med spor av både pop, rock, soul, funk, jazz, fusion, rhythm and blues og sikkert mye mer som preger McDonalds univers. Her er det elleve låter, stort sett skrevet av far sjøl både når det gjelder tekst og musikk, i en sedvanlig blanding av ballader som er av det forførende slaget og tempolåter som groover ut av ville helvete.
Når McDonald som alltid har med seg a-lags folk som Robben Ford og Michael Landau (gitar), Marcus Miller (elbass), Larry Goldings (orgel) og Branford Marsalis og Tom Scott (saksofoner), så sier det seg sjøl at tonefølget også er i de beste hender.
De som har digga Michael McDonald opp gjennom åra, kan bare heise flagget – her er det mer av det samme som han har gitt oss tidligere. De som ikke har likt han tidligere kan bare styre unna denne gangen også.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det hevdes at dur betyr smil og glede og at moll er ensbetydende med tungsinn og mørke. Oslo String Quartet forteller oss at det ikke trenger å være slik.
Oslo String Quartet inviterer til Beethoven- og Schubertfest.
Nok en gang tar jeg sjansen og beveger meg ut på tynn is. Ludvig van Beethovens (1770-1827) strykekvartett no. 11 i F-moll opus 95, også kjent som «Quartetto Serioso», og Frans Schuberts (1797-1828) kvartett no.15 i G-dur D887 opus 161, er ikke akkurat hverdagsmat for min del. Det er musikk jeg garantert har hørt før og også gledet meg over, men som jeg aldri har gått djupt inn i. Heldigvis har Oslo String Quartet og plateselskapet 2L gitt meg en ny sjanse og det er bare å takke og bukke.
2L har gjennom mange år med kvalitetsproduksjoner, og en hel rekke Grammy-nominasjoner, lagt lista skyhøyt for hvordan – i stor grad – klassisk musikk, men etterhvert også litt jazz, skal presenteres og skal låte. Denne gangen har Morten Lindberg tatt med seg Oslo String Quartet til Jar kirke like utenfor Oslo og nok en gang låter det helt fantastisk.
Oslo String Quartet, bestående av Geir Inge Lotsberg på fiolin, Are Sandbakken på bratsj og Øystein Solstad på cello helt siden kvartetten blei oppfunnet i 1991, og med Liv Hilde Klokk på fiolin siden 2007, har gjennom et langt og spennende liv etablert seg høyt der oppe i det internasjonale tetsjiktet blant strykekvartetter. Her kommer det nok en herlig bekreftelse på det.
Beethoven skal ikke ha vært i sitt aller beste lune da dette verket blei skapt og det tok da også seks år før allmuen fikk høre det. Gjennom Sonstads usedvanlig informative tekst i omslagsheftet blir vi tatt med inn i musikken på et flott vis – i alle fall for en amatør i denne verdenen som meg. Vi skjønner hvordan både komponistene (kanskje) og Oslo String Quartet har tenkt og det gir meg en større innsikt i og glede av opplevelsen. Gjennom denne tolkninga blir vi tatt med gjennom masse sinnsstemninger og slik er det også med Schuberts verk. De varierer altså mellom dur og moll og «Minor Major» er kanskje en ypperlig anledning til å ta en runde med seg sjøl om dur og moll stemmer med det vi har lært om lyst og mørkt. For meg blir det enkelt og greit en manifestasjon av både Beethoven og Schuberts storhet og udødelighet og at i Oslo String Quartet har vi med et «band» i toppklasse å gjøre.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Dette er siste runde i «The Reason Why»-trilogien til Goran Kajfeš. For oss som har greid å unngå de to første rundene, så kommer dette uansett som en fantastisk hovedrett – eller dessert.
Goran Kajfeš Subtropic Arkestra – for et band, for en musikk.
Trompeteren, bandlederen og komponisten Goran Kajfeš (47) har vært en sentral skikkelse i svensk jazz- og musikkliv de seineste 20 åra. Han har spilt med alt og alle innen både jazz, rock og andre herligheter – Stina Nordenstam, Kent, Fläskkvartetten, Neneh Cherry, Robyn, Lester Bowie, Monica Zetterlund og The Thing XL er bare et knippe av Kajfeš stoppesteder underveis. Det forteller det aller meste om hans allsidighet, men hovedgrunnen til at «alle» ville ha en bit av han er jo at han er så forbanna bra. Det er også grunnen til at han vant Nordic Music Prize i 2011 i «konkurranse» med artister som Björk, Lykke Li og Ane Brun.
Der vi i størst grad har truffet på han i jazzsammenheng her hjemme er nok i bandene Oddjob, Nacka Forum og Fire! Orchestra. Der har vi møtt han i forskjellige typer musikalske landskap, men hele tida sammen med kremen av svenske jazzmusikere fra hans generasjon. Slik er det også i hans Subtropic Arkestra som denne gangen henter inspirasjon fra alt fra den etiopiske tangentisten Hailu Mergia, via den franske elektronikeren Bernard Fevre til den alternative popstemma Panda Bear – og helt sikkert mye mer.
Med et band bestående av ei saksofonrekke av (her er det bare å holde seg fast) Per «Ruskträsk» Johansson, Jonas Kullhammar og Per «Texas» Johansson, gitaristene Reine Fiske og Robert Östlund, tangentisten Jesper Nordenström, bassisten Johan Berthling og trommeslagerne og perkusjonistene Johan Holmegard og Juan Romero, så sier det seg sjøl at her er det superkvalitet både i ensemblet og solistisk. Her er det toppmusikanter med bakgrunn fra både jazz, rock og verdensmusikk og Kajfeš har satt det sammen til et så livsbejaende og unikt sound og landskap at det er vanskelig å sitte stille.
Dette er tøft, det er spennende, det er friskt og det er så personlig og annerledes at det ikke kunne ha kommet fra noen som helst andre. Kajfeš sier at siden han er redd for å stivne i et musikalsk uttrykk, så blir det med disse tre utgivelsene eller kapitlene. Det er forsåvidt trist – det som er hyggelig er at bandet kommer til å leve videre, men at musikken nå skal skapes innenfra og der vet ingen hva som finnes sier Kajfeš. Det eneste vi vet er at det blir garantert uhyre spennende!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Noen av oss er avgjort flinkere til å leite enn andre. Når det gjelder å finne fram til talenter utenom det vanlige fra litt utenfor jazzens allfarvei, så er plateselskapsdirektør Odd Gjelsnes i Losen Records i Oslo i første rekke. Hvor han har funnet fram til LRK Trio aner jeg ikke – ikke er det så forbanna viktig heller. Det viktige er at han gjør jobben (for oss) og kommer opp med stadig ny og spennende musikk. Måtte han aldri gå lei.
Bak initialene LRK Trio skjuler pianisten, tangentisten og trekkspilleren Evgeny Lebedev, bassisten og elbassisten Anton Revnyuk og trommeslageren og elektronikeren Ignat Kravtsov seg. Jeg har en mistanke om at det ikke er mange hender som går i været på spørsmålet om det er noen som kjenner til disse herrene. Det bør det så absolutt bli basert på hva de presterer på «If You Have a Dream».
Alle tre er enkelt og greit virtuoser på sine instrumenter. Dessuten er alle komponister og i tillegg til å ha hele den moderne jazzhistoria innabords, så lener de seg også på den stolte klassiske russiske tradisjonen fra Tchaikovsky til Sviridov – den mest romantiske og lyriske delen av den med andre ord. Det betyr blant annet at en strykekvartett er hjertelig tilstede på to av spora pluss litt fløyte-, klarinett- og hornkrydder og en gjesteopptreden av den franske munnspillvirtuosen Olivier Ker Ourio på to av låtene.
Grunnen til at vi aldri har møtt denne trioen eller disse musikantene før, er garantert at de kommer fra Russland – et land vi hører nesten ingenting om i jazzsammenheng. Lebedev, med en teknikk og et anslag i Corea-klassen, og et temperament i uttrykket sitt som er sjeldent, hører hjemme helt der oppe og han får utsøkt følge av de to andre – Revnyuk er like bra på begge horna og Kravtsov er noe så voldsomt på plass – han har tilbragt timer sammen med Gadd og Weckl for å si det slik.
Bortsett fra Antonio Carlos Jobims «Zingaro» er all musikken skrevet av LRK-gutta. Her er det bare å takke og bukke – og invitere dem til Norge fortest mulig.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
