Dette er mitt første møte med den engelsk-norske lyrikeren Annabelle Despard. Det var på høy tid – hennes møte med musikerne Anders Engen og Freddy Holm er nemlig av det inderlige, unike og uforglemmelige slaget.

Hvem sin idé det var vet jeg ikke, men at 80 år unge Annabelle Despard skulle gå i studio for første gang, med musikerfølge av perkusjonist Anders Engen og multiinstrumentalist Freddy Holm, som trakterer det aller meste med strenger på, var så avgjort en glitrende sådan. Despard & Co føyer enkelt og greit et nytt og tidløst kapittel inn i den stolte, om enn ikke veldig omfattende, sjangeren der lyrikk møter musikk – og vice versa – her til lands.

Omfattende produksjon

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Despard, som er født i Cardiff, men som har bodd i Norge mesteparten av sitt liv, har skrevet åtte diktsamlinger og henter repertoaret her fra alle sammen. Hun resiterer, på et flott, tydelig og inderlig vis, både på engelsk og norsk. Hun forteller historier gjennom dikta sine og jeg har full forståelse for at høvdinger som Jan Erik Vold og Helge Torvund synes veldig om hennes lyriske univers. Despard tar oss på mange vis med på en ekskursjon fra fødsel til livets slutt og med en rekke observasjoner midt mellom – ofte med mye humor elegant inkorporert.

Store ører

Despards perfekte diksjon ber om at musikken skal følge hennes stemme på et nært og lyttende vis. Da skader det ikke, for å si det mildt, at Engen og Holm både er utstyrt med svært store ører og en melodisk og dynamisk fingerspitzgefühl som kler Despards lyriske univers bortimot til perfeksjon. Hvor musikken hører hjemme sjangermessig? Aner egentlig ikke, men så er det ikke viktig heller. Det viktige er musikken, lyrikken og stemma til Annabelle Despard snakker sammen og du verden som det gjør det.

Det skulle altså ta sin tid før Annabelle Despard og mine veier skulle krysse hverandre. Jeg lover at det ikke skal bli lenge til neste gang.

Det legendariske plateselskapet Blue Note gjenoppdager mangt og mye – blant annet seg sjøl. Gjennom sin Classic Vinyl Reissue Series får vi stifte nytt bekjentskap med mange “glemte” skatter. Hip-hop-legenden Madlib fikk for eksempel gjøre hva han ville med Blue Note-arkivene for 20 år siden.

For å være helt ærlig så er ikke dette noen glemt skatt for min del. Det er faktisk første gang jeg hører “Shades of Blue – Madlib Invades Blue Note” – ei plate som så dagens lys for 20 år siden. Det skjedde i en periode der Blue Note ville sjekke ut musikken sin for et nytt publikum og derfor inviterte sentrale hip-hopere som Madlib, dårligere kjent som Otis Jackson , Jr., til å dykke ned i arkivene og feel free til å gjøre hva de ville med musikken.

Jubileum

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Madlib har runda 50 i år. Om det er for å feire hans jubileum eller for å markere at det er 20 år siden albumet blei sluppet, vet jeg ikke. Uansett er det en opplevelse å høre hvordan deler av skatten blei behandla og tolka av Madlib som var en viktig del av det hippe LA-miljøet på den tida.

Remikser

Enten så har Madlib remiksa kjente låter som “Song For My Father”, “Footprints” og “Dolphin Dance” eller han har fått “nye” folk til å gjøre nye tolkninger av andre låter. Dessuten har han henta inn sound-bytes fra mer eller mindre kjente Blue Note- eller hip-hop personligheter som bryter opp låtene med sine hilsener.

Dette var garantert en døråpner for nye generasjoner som aldri hadde lånt øre til eller ville blitt eksponert for Blue Note-musikk ellers. Jeg både skjønner, ser og hører det, men for min del vil det likevel bli slik at de til dels legendariske originalene vil bli de fortrukne.

Uansett er dette et tidsdokument som var og er viktig og som nå altså finnes på en dobbelt lp for første gang hvis jeg har skjønt det rett.

Med sitt debutalbum forteller vokalisten, multiinstrumentalisten og låtskriveren Eir at vi har ei stemme blant oss som har noe unikt å melde i flere grenseland.

Eir Vatn Strøm er 26 år ung og har markert seg såpass kraftig i folkemusikkmiljøet at hun blei kåra til årets unge folkemusiker i fjor. Nå platedebuterer hun under eget navn på et vis som viser at hun er i besittelse av en stor bredde i sitt uttrykk – et uttrykk som kan ta henne langt. Det at det er første gang jeg hører Eir sier nok aller mest om meg. Jeg lover at det definitivt ikke blir siste gang.

Musikk, musikk, musikk

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jovisst har Eir store og djupe folkemusikkrøtter. I tillegg er kor, Tom Waits, pop og elektronisk musikk viktige ingredienser i Eirs musikalske DNA og med debutfasiten i ørene så kan man lett slå fast at hun gjennom disse ti låtene, som hun har skrevet både tekst og melodi til bortsett fra et par tradlåter, har makta å fusjonere alt dette på et unikt vis. Med si lyse, transparente stemme forteller hun personlige historier – sjølopplevde og oppdikta om de viktige tinga i livet – som gjør at jeg tror på henne, noe som er helt avgjørende for om jeg skal tilbringe tid med en artist.

Original

Det som slår meg umiddelbart med Eirs univers, er at jeg aldri har hørt noe som jeg kan sammenlikne det med. I mi bok er det et stort pluss – Eir har i veldig stor grad allerede funnet si egen stemme som kanskje både det yngre og åpne folkemusikkmiljøet og pop/elektronika-verdenen også kan både glede seg over og bli utfordra av.

Eir har så avgjort kommet for å bli. Tøft!

Jeg er neppe aleine her i vår del av verden om å stifte bekjentskap med den japanske veteranpianisten Tsuyoshi Yamamoto for første gang. Uansett så har det vært et svært hyggelig møte.

Det har seg altså slik at rundt omkring i den vide verden så finnes det et stort antall promoagenter og platepushere som har som jobb å gjøre slike seg meg oppmerksom at det finnes artister og utgivelser som vi ellers ville hatt store problemer med å oppdage. Når de først har fora oss med info og plate, så håper de sjølsagt at den får omtale og aller helst positiv sådan.

Et godt eksempel

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

75 år unge Tsuyoshi Yamamoto er et bra eksempel på akkurat dette. Til tross for at han har vært aktiv både på den japanske scena siden begynnelsen av 70-tallet og bodd og jobba i New York et år også, så har han altså passert under både min og mange andres radar med god margin. Det fine tekstheftet som følger plata forteller oss om ei innholdsrik karriere med en rekke innspillinger under eget navn samt samarbeid med amerikanske storheter som Dizzy Gillespie og Carmen McRae. Noe forteller meg likevel at det er med sin egen trio han trives aller best.

Gode og empatiske venner

Med japanske artister som Toshiko Akiyoshi, Terumaso Hino og Sadao Watanabe i platehylla, så er det sjølsagt ingen stor overraskelse at nivået der øst er høyt. Det bekrefter Yamamoto med en eneste gang med sin elegante og lette pianoteknikk som har henta mye fra Erroll Garner, Wynton Kelly, Red Garland og andre stilskapere fra 50- og 60-tallet.

Med et repertoar som inneholder både “Misty”, “Bye Bye Blackbird”, “Girl Talk” og “Speak Low” og “Like Someone in Love”, så sier det det meste om hvor Yamamoto befinner seg og stortrives.

Her kommer det ingen store overraskelser, bare en solid time med klassisk jazz der sjefen har med seg sine faste følgesvenner gjennom flere tiår, Hiroshi Kagawa (79) på bass og ungfolen Toshio Osumi (61) på trommer. Det swinger fra start til mål i alle slags tempi og hvis “ufarlig” og ekte Jazz med stor J er din greie, så er det bare å leite seg fram til Tsuyoshi Yamamoto Trio med en eneste gang.

Anne Grete Preus har vært, er og kommer til å forbli en bauta i norsk musikk- og kulturliv. Bedre hyllest enn “Møtested” kunne hun ikke ha fått. Vi skal være veldig glade for at det finne slike artister i hennes kjølvann og for at det fortsatt finnes genuine ildsjeler som Terje Pedersen i platebransjen.

Noen setter større spor enn andre. Alle som hadde privilegiet å møte Anne Grete Preus på en eller annen måte vet det og kjenner at de avtrykka var merkbare og de er evigvarende også. På grunn av at jeg var “samboer” med en annen gigant, Paolo Vinaccia, da han spilte med Anne Grete – hun er en av de vi har lov å være på fornavn med – så blei jeg kjent med henne på et personlig plan også. Jeg hadde vært en store beundrer i mange år og var veldig stolt av nesten å kunne kalle henne en venn. 25. august 2019 forlot hun tida, men du verden som hun fortsatt er med oss – spora kommer aldri til å forsvinne. Kanskje sitter hun og Paolo – og Ole Paus – og smiler ned til oss? Jeg tror ikke på slikt, men jeg elsker tanken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hyllesten

Terje Pedersen hadde gleden av å kjenne Anne Grete mye bedre enn meg. De jobba sammen i 16 år og sjølsagt kunne han ikke legge denne viktige delen av sitt liv bak seg som den skikkelige fyren han er. Han tok kontakt med Rune Lem som også var Anne Gretes venn og manager i mange år. Han var sjølsagt også positiv til tanken og dermed var prosessen i gang. En av Anne Gretes gode venner de siste åra av hennes liv, Fay Wildhagen, blei et naturlig godt valg på så mange plan – også som strålende produsent.

Stjerneliste

Jeg vil tro at lista over potensielle artister som kunne bidra til denne hyllesten i utgangspunktet var ganske lang, men når de har havna på Frida Ånnevik, Tuva Syvertsen, Odd Nordstoga, Emilie Christensen, Ane Brun, SKAAR, Marit Larsen og Daniela Reyes og med Darling West som det perfekte musikalske reisefølget, så stemmer det noe så voldsomt. At dette også har blitt et vemodig farvel med Ole Paus – Jens Bjørneboes tekst til Anne Gretes flotte melodi på “Ti bud til en ung mann som vil frem i verden” var muligens det siste han gjorde i et studio – gjør denne hyllesten enda sterkere og enda inderligere.

De “inviterte” har valgt sine favoritter fra Anne Gretes enorme skatt og gjenhør med “Vrimmel”, “Fryd”, “Jeg er en by”, “Fylt av min kjærlighet”, “Ro meg over”, “Når himmelen faller ned”, “Månens elev”, “Amatør” og “Kameleon II” – alle gjort på ytterst personlige vis, på måter jeg vet Anne Grete ville ha digga, og jeg som digger, smiler til og gråter til der jeg skuer ut over en stille fjord, en bakke og et svaberg med himmelens korrekturlakk på seg og med glimt av blå himmel.

Anne Grete Preus – en gigant som har etterlatt seg en tidløs skatt – har fått den hyllesten hun har fortjent. Fryd ligger og venter på deg!

Den svenske gitaristen Martin Högberg har mer eller mindre gjort nordmann av seg. I samarbeid med Aksel Jensen og Håkon Mjåset Johansen funker det glitrende – nok en gang.

For vel seks år siden “møtte” jeg Martin Högberg (43) og hans musikk for første gang. Da debuterte en av Brålanda, en liten ort i Västra Götaland, sine store sønner med “Panorama” og fortalte oss umiddelbart at her hadde vi med en svært så melodisk og skjønnhetssøkende musikant å gjøre. Det skada heller på ingen måte at han hadde alliert seg med med Aksel Jensen på basser og, av flere gode grunner, allestedsnærværende Håkon Mjåset Johansen på trommer.

Jazzlinja

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Högberg hører hjemme blant de etter hvert ganske mange håpefulle svenske musikerne som har søkt seg til jazzlinja i Trondheim. Noen har sjølsagt stukket tilbake til Carl Gustaf och Silvia, men ganske mange har også blitt værende her i kjempers fødeland. Högberg tilhører den siste kategorien og har siden 2017 bodd og jobba i Bodø med Bodø Rhythm Group.

Herlig oppfølger

Sammen med sine sjelsfrender fra Trondheim har Högberg, som jeg har mistenkt for å ha lytta et kvarter eller to på Bill Frisell, nå laga en veldig bra oppfølger med kun egetskrevet materiale – med ett unntak. Jensen spiller både stor fele og strømførende bass, noe som egner ypperlig i det mer rocka materialet. Mjåset Johansen fikser, ikke veldig overraskende faktisk, det aller meste fra de mest følsomme ballader til de heftigere utfluktene – han er enkelt og greit en trommeslager for alle anledninger på absolutt høyeste nivå.

Högberg fremstår nå som en enda mer komplett gitarist enn da debuten så dagens lys. Teknisk sett har han masse å fare med, men det aller hyggeligste er personligheten og “tyngden” i innholdet.

Martin Högberg Trio er det særdeles koselig å tilbringe tid sammen med – de tre har masse å melde både hver for seg og kollektivt.

I mine ører er Audun Kleive en av de aller hippeste trommeslagerne hvor man enn leter på Tellus. Og ikke bare trommeslager. Det forteller han oss på denne soloutflukten.

Helt siden musikkfamilien i kongeriket blei oppmerksom på unggutten fra Skien før han var ute av tenåra omtrent, så var det liksom ikke så stor tvil om at her hadde vi med et uomtvistelig og sjeldent talent å gjøre. Nå har Audun Kleive rukket å bli å bli 62 år ung, men forteller oss med all ønskelig tydelighet at han har forvalta talentet på et herlig vis og at han samtidig er like nysgjerrig og sulten som han alltid har vært.

Sjetterunden

Kleive har spilt med alt og alle – nesten uansett sjanger. Det er ikke vanskelig å begripe at han har vært usedvanlig ettertrakta med sitt høyst personlige driv og uttrykk og en rytmisk spenst han er bortimot aleine om.

Han har bidratt på uhorvelig mange skiver også – stort sett i andres navn. Som solo-artist har vi møtt han to ganger tidligere, nemlig med «Bitt»,  “Generator X”, «Ohmagoddabl», «Attack» og «Release». Nå har han tatt´n hel ut og står for alt sjøl både med trommene sine, perkusjonsarsenalet og ellers i laboratoriet sitt. Skøytefolket vet det aller best: sjetterunden kan være veldig vanskelig, men Kleive har løst runden på et fortreffelig vis.

Trivsel

Kleive er åpenbart en musikant som stortrives med å eksperimentere og som med assistanse av allehånde synther og studiodippedutter har skapt en rekke unike musikalske univers som møter hans akustiske tromme/perk-oppsett på en måte kun Audun Kleive kan unnfange.

Tøft, annerledes og jævlig hipt.

PS Klokka veldig tidlig på morran under en festival på Kongsberg for flere tiår siden, lurte jeg Kleive kraftig. Kanskje det er på tide å innrømme at det var jeg som var den skyldige?

Tidligere i år traff jeg på den franske vibrafonisten Simon Moullier for første gang. Det frista veldig til gjenhør.

Simon Moullier (29) kommer fra Nantes, men har tilbragt mesteparten av sitt voksne liv i Junaiten. Etter studier på Berklee i Boston gikk turen, som for så mange, til New York og hvis du kan make it there så….

På Berklee blei Moullier klassekamerat med den sør-koreanske trommeslageren Jongkuk Kim og noen år seinere, på Thelonious Monk Institute of Jazz som nå har blitt omdøpt til Herbie Hancock Institute of Jazz, så møtte Moullier den italienske bassisten Luca Alemanno og siden 2017 har trioen vært i live. Det går an å merke at de tre har spilt mye og trives sammen.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

For andre gang

Trioen har gitt ut ei skive tidligere – “Countdown” i 2021, men den gikk meg dessverre hus forbi. Mitt møte i våres var med kvartett med Kim på trommer og Alexander Claffy på bass og Lex Korten på piano. Mer enn lovende det også. Likevel er det noe som forteller meg at Moullier trives aller best i trioformat – her er det masse rom og luft å boltre seg i.

Den nye vinen

Alle de tre involverte her tilhører den nye vinen-kategorien. De har åpenbart gjort jobben grundig med å sette seg godt inn i jazzhistoria og med et repertoar som understreker det, med blant annet Horace Silvers “Ecorah”, Antonio Carlos Jobims “Desafinado”, klassikeren “Lush Life” – som Moullier gjør aleine, og “You Must Believe in Spring” unnfanga av Moulliers landsmann Michel Legrand, swinger det noe så kraftig i alle slags tempi fra start til mål.

Ute etter Jazz med stor J? Dine bønner er hørt.

Martin Horntveth har hatt fingra borti det aller meste de siste tiåra. Det er det en god grunn til: han er nemlig jævlig bra uansett hvilken hatt eller caps han ifører seg.

Martin Horntveth (46) har ikke forhasta seg, for å si det slik. Sjøl om han har spilt en hel del sentrale roller i norsk populærmusikk siden før årtusenskiftet, så har han altså venta med å solodebutere til nå. Noe, eller for så vidt ganske mye, forteller meg at det ikke har dreid seg om idémangel, men mer mangel på tid. Horntveth er nemlig en av de travleste og mest ettertrakta herrene i norsk musikkliv det være seg som musiker, komponist, produsent og i ei rekke andre roller.

Punkt

Hva som kom først, høna eller egget, eller i dette tilfellet musikken eller forespørselen fra den ustoppelig innovative Punkt-festivalen i Kristiansand om bestillingsverk til 2022-festivalen, vet jeg ikke, men det blei uansett dyttet Horntveth trengte for å få ut fingra.

Noe sier meg at noen eller kanskje også mange av ideene/låtene har ligget på vent ei god stund, men at anledninga sørga for at det heile blei en totalitet og et visittkort fra Gouldian Finch/Horntveth som han skal være svært stolt av.

Sjanger? Egen

Horntveth har jobba og/eller spilt med alt og alle og har aldri brydd seg nevneverdig om sjangre. For han har det alltid dreid seg utelukkende om musikk – god musikk. Her han har putta alt han er og har har brydd seg om opp i den store potten og laga en stor og herlig gumbo ut av det som låter spennende, stort, ambisiøst og veldig horntvethsk.

Stjernegjester

Når Horntveth så har fått med seg vokalgjester som Emilie Nicolas, Team Me, Loney Dear, Stella Mwangi og raptalentet Vuyo og og et a-lag bestående av Ståle Storløkken, Petter Eldh, Håkon Aase og Ivan Blomqvist pluss strykere fra Skopje, så skal det ikke plagsomt med fantasi til for å begripe at det meste er i de beste hender.

Martin Horntveth spiller sjølsagt et utall instrumenter sjøl, ikke minst trommer, skriver, arrangerer, programmerer og produserer. Det har til sammen ført til at “Hatch” har blitt en glitrende tilstandsrapport fra Gouldian Finch/Martin Horntveth.

Tre av dronning Margrethes aller beste, tydeligste og mest distinkte stemmer har satt hverandre stevne på et vis som ikke kommer til å bli glemt på svært lang tid.

Det bør vel ikke komme som noen bombe på de som har fulgt mine skriverier de seinest tiåra at jeg er en smule begeistra for ECM-estetikken. Manfred Eicher & Co har skapt et unikt lyd- og musikkunivers siden starten for vel 50 år siden. Et par saker har likevel overraska meg opp gjennom: hvorfor har det blitt så få liveinnspillinger og hvorfor har det gått så lang tid mellom hver gang trompetmaestro Palle Mikkelborg (82) har fått vist sitt unike uttrykk på labelen?

Endelig

Jeg føler meg ikke trygg på at jeg får svar på disse undringene noen gang, men med “Strands”, innspilt på konsert i Danmark Radios nydelige ganske så nye Koncerthuset i februar i år, så får vi altså både i pose og sekk. Mikkelborg i møte med gitarist Jakob Bro (45) og perkusjonist Marilyn Mazur (68) byr på et tre-generasjonsmøte av typen tidløst og der samtalene er av typen som sørger for at jeg sitter lengst fremme på stolsetet for ikke å gå glipp av noe som helst.

Nytt samarbeid

For meg er denne trioen en ny konstellasjon – et møte mellom tre storheter som ikke nødvendigvis blir tregangen eller vel så det av den grunn. Men med et repertoar i stor grad skrevet av Bro så blir vi møtt av tre giganter som kun er på plass for å gi samtalene og musikken noe mer – ingen av dem er der for sin egen del og for sitt eget ego.

Her møter vi tre unike stemmer i et ganske så nedstemt og ettertenksomt landskap og univers. Her blir det ikke spilt en eneste unødvendig eller overflødig tone – alt er der for helhetens skyld og for en helhet det har blitt.

Palle Mikkelborg, Jakob Bro og Marilyn Mazur tar oss med på en musikalsk utflukt som tar bolig i kropp, sjel og sinn og som gir tanken luft. Det gjør godt det.