Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love har siden begynnelsen av 90-tallet vist seg en av den moderne jazzens aller heftigste fundament. Det skjønte heldigvis et oppegående hode i Trondheim for noen år siden og inviterte de to til en ny runde.

Du skal ha fulgt svært dårlig med i timen hvis du ikke har fått med deg usedvanlig tøffe og retningsgivende band som Element, School Days, Scorch Trio og ikke minst The Thing og Atomic. I bånn, i front og over alt i disse bandene befant bassist i toppklasse, Ingebrigt Håker Flaten, og trommeslager på samme nivå, Paal Nilssen-Love, seg. De to møttes på sjølvaste jazzlinja i Trondheim på tidlig 90-tall og det blei raskt åpenbart at kjemien de to mellom var av det unike slaget.

Slik har det vært helt siden den gang da og slik er det så definitivt fortsatt. Energiforsyninga de to frembringer vet jeg ingen andre på jazzkloden som kan matche og heldigvis viser de seg å være like sultne og like nysgjerrige nå som da.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jazzfest-sjef Ernst Wiggo Sandbakk i Trondheim mente det var en god idé å invitere de to til å markere jazzlinjas 40-års jubileum i 2019, men av forskjellige årsaker så måtte sjøsettinga av prosjektet utsettes til 2022. Hvordan man enn snur og vender på det, så tok ikke ideen til Sandbakk skade av utsettelsen, og her får vi være med på liveopptak fra tre av de fire konsertene bandet gjorde på henholdsvis Nasjonal Jazzscene i Oslo, Jazzfest i Trondheim og på MaiJazz i Stavanger noen heite maidager i fjor.

Knoll og Tott hadde fått frie hender til å sette sammen sitt drømmeband bestående av folk de både hadde jobba med og noen de hadde ønska å jobbe over lang tid. Det betyr at den svenske trompeteren Magnus Broo, den belgiske barytonsaksofonisten Hanne De Backer, den franske klarinettisten og stemmekunstneren Isabelle Duthoit – feilskrevet på coveret, den dansk/norske altsaksofonisten Signe Emmeluth, den engelske pianisten og organisten Alexander Hawkins og den svenske perkusjonisten Johan Holmegaard, utgjør det usedvanlig potente reisefølget.

For meg betyr det en blanding av kjente og ukjente stemmer, men Håker Flaten og Nilssen-Love, som har unnfanga de musikalske utgangspunkta sammen, visste sjølsagt hva de gjorde da akkurat disse seks formsterke improvisatorene blei invitert.

Dette sjudelte verket består nok en gang av fremadskuende musikk som tar med frimpro-tradisjonen inn i vår tid med en rekke ganske så straighte elementer også. Sjølsagt er det masse energi i musikken og uttrykket – det virker som det er en bunnløs mengde av det slaget i og rundt musikk som Håker Flaten og Nilssen-Love er involvert i – og det er masse spenning i uttrykket og retninga musikken tar.

Her kunne det vært skrevet bøker om alle solistene, men her får det rekke med at uten unntak blir det levert på et både unikt og høyt nivå.

Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love slutter aldri å imponere, fascinere og levere på aller høyeste nivå. «Guts & Skins» er det foreløpig siste provet på det.

Mange av jazzens store vokalstjerner har forlatt tida. En ny generasjon er på vei til å føre tradisjonen videre og lengst fremme i løypa befinner Samara Joy seg. Hvorfor hører vi her og om noen uker står 23-åringen, som nylig fikk Grammy for beste nye artist – uansett sjanger – på scena i Molde.

Det har skjedd kun en gang tidligere i Grammy-historia at en jazzartist har blitt tildelt denne store hedersbevisninga. Det skjedde med Esperanza Spalding i 2011. Nå er det altså Samara Joy, som også har etternavnet McLendon i passet sitt, som blir løfta frem.

Ikke bare vant hun den gjeveste Grammy-en; hun vant også en til for beste vokal-album – «Linger Awhile» – som også har nådd frem til postkassa mi etter hvert. Den har vært vel verdt å vente på.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er nesten ikke til å tro, men Samara Joy har altså bare sunget jazz i seks – 6 – år. Hun synger og formidler et tradisjonelt jazzrepertoar på et vis som forteller om et levd liv sjøl om hun altså er bare 23 år ung. De som savner giganter som Sarah Vaughan, Ella Fitzgerald og Betty Carter har blitt bønnhørt – Samara Joy har tatt stafettpinnen og fører tradisjonen videre på et fantastisk vis med ei stemme som er intet mindre enn guddommelig.

Med et repertoar med blant annet «Guess Who I Saw Today», «Misty», «Social Call», «Someone to Watch Over Me» og hennes favorittlåt, Thelonious Monks «´Round Midnight» med tekst av Jon Hendricks, tar hun oss med inn i den stolteste og flotteste vokaltradisjonen som finnes i afro-amerikansk musikk – også kalt jazz.

Og for ei stemme og for ei utstråling det er i uttrykket til Samara Joy. Det er en sann nytelse å høre på henne og måten hun omfavner tradisjonen på og samtidig fører den videre. Når hun så omgir seg med et stilsikkert og strålende komp med gitaristen Pasquale Grosso, pianisten Ben Paterson, trommeslageren Kenny Washington og bassisten David Wong, så har dette blitt en fantastisk manifestasjon av hvem Samara Joy er og hvor flott den tidløse jazztradisjonen er.

Noen av oss kan glede seg hemningsløst til et møte med Samara Joy i Molde. Alle andre kan glede seg ofte og lenge til møter med «Linger Awhile».

De som tror at bergensere kun er i stand til å synge Nystemten på høyst upassende tidspunkt, tar fullstendig feil. Det første visittkortet til den innflytta bergenseren Michael Barnes er et strålende eksempel på det.

Den 44 år unge australieren Michael Barnes har bodd i republikken Bergen i en årrekke. Multisaksofonisten og klarinettisten er faktisk så godt etablert at han har vært musikalsk leder for Bergen Big Band siden 2019 og i tillegg markert seg kraftig ellers også i jazzmiljøet der vest. Likevel har han venta til nå med å fortelle oss hvem han er både som komponist, arrangør og bandleder. Det var åpenbart på høy tid.

Barnes er tydeligvis en mann for store anledninger: storband og, som i dette tilfellet, en oktett. Han har satt sammen et flott repertoar av musikk han har skrevet i løpet av de siste par tiåra og det er musikk det swinger og groover av på et herlig vis. Barnes har hele den moderne jazzhistoria innabords og når han så krydrer det med noen teskjeer reggae, afro-beat og ethio-jazz, så blir det en usedvanlig velsmakende musikalsk gumbo av det.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Barnes har invitert med seg gode venner med en eller annen tilknytning til Bergen Big Band og både trombonisten Håvard Kopperstad Funderud, vibrafonisten Ivar Kolve, saksofonisten Thomas Nøkling, trompeteren Are Ovesen, saksofonisten Aksel Ø. Røed, trommeslageren Øyvind Skarbø og bassisten Magne Thormodsæter, sørger for at det både kollektivt og solistisk viser seg å være godt forspent i Bergen.

«Out from Under» og det lille storbandet Michael Barnes Octet er musikk og et band det er enkelt å hygge seg med – både ofte og lenge.

Brasilianske Milton Nascimento har vært en av mine favoritter helt siden jeg hørte Wayne Shorters “Native Dancer” første gang. Nå har den svenske vokalisten Josefine Cronholm og den danske tangentøren Steen Rasmussen gått sammen om å tolke noe av mesterens skatter og du verden så fint det er på svensk-dansk også.

Jeg vet akkurat i hvilken butikk jeg kjøpte Wayne Shorters «Native Dancer». Jeg eksakt hvor jeg var da jeg hørte hans versjon av «Ponta De Areia» sammen med ei totalt ukjent stemme for meg. Milton Nascimento var mannen som eide stemma og som hadde skrevet musikken som Shorter ville tolke. Det møtet satte spor som har blitt værende til nå og som garantert kommer til å bli værende der livet ut. To fantastiske stemmer møttes og førte til noe som er bortimot umulig å beskrive – usedvanlig vakkert og usedvanlig sterkt var og er det i alle fall.

Nå har Shorter forlatt tida og Nascimento, som har runda 80, er ikke like aktiv lenger. Musikken hans derimot er både tidløs og minst like vakker som da jeg møtte den for første gang for nesten 50 år siden.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det mener åpenbart også danskenes Brasil-musikk ambassadør nummer en, Steen Rasmussen, som trakterer piano, orgel, elpiano og ymse andre tangentinstrumenter med den største finfølelse og kunnskap om det brasilianske musikkuniverset generelt og Milton Nascimento spesielt. Han har arrangert noen av mesterens mest kjente låter, og sjølsagt er «Ponta De Areia» med, og i tillegg har han skrevet et par sjøl også som jeg er sikker på at Nascimento vil sette sitt godkjentstempel på.

Når han så har alliert seg med en av Skandinavias flotteste stemmer, svenske, men Danmark-bosatte Josefine Cronholm, som har oversatt flere av tekstene til svensk – Lisa Nilsson har oversatt «I hörnet av hjärtat» -, så har dette ført til tolkninger og videreføringer av universet til Nascimento som er intet mindre enn nydelig, annerledes og dermed fornyende.

Bandet, med den brasilianske trommeslageren og perkusjonisten Celso De Almeida, saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Anders Banke og bassisten Fredrik Damsgaard, pluss en hel del langt framskredne gjester på noen av spora, gjør dette til noe som minner veldig om en musikalsk evigvarende fest.

Milton Nascimentos univers egner seg utmerket til disse tolkningene og med et så flott par reiseledere som Cronholm og Rasmussen er det bare å lukke øynene og la seg drive med i denne nydelige melodiske og rytmiske strømmen. Det er sjelden musikk gjør så godt som dette.

Vi har hatt jazz på svenska i noen tiår allerede – nå er «Milton på svenska» en mer enn verdig forlenger.

Hilde Brunsvik forteller med hvert eneste oppmøte at hun har usedvanlig mye å melde. Hun er en historieforteller og formidler mange bør åpne ørene for.

Vokalisten, låtskriveren, forfatteren og festivalarrangøren Hilde Brunsvik (64) har et levd liv å hente fra. Det gjør hun bedre enn de aller fleste og for hver gang hun stiller til start, så er det stadig mer substans og dybde i det hun bringer til bordet. Når hun så blir stadig flinkere til å synge, så er det en kombo som nærmer seg en vinnerformel.

Brunsvik har skrevet romaner og novellesamlinger og tekstene til «Min lille by» var i utgangspunktet tenkt som en novellesamling. I stedet viste det seg at tekstene ville noe helt annet. De, eller kanskje helst Brunsvik, ville at de skulle bli en sangsyklus. Det skulle avgjort vise seg å være et vellykka valg.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Brunsvik kommer opprinnelig fra Moss og mer enn noe forteller meg at hjembyen danner mye av fundamentet for tekstuniverset. Hun skriver og synger på et vis som gjør at jeg blir sittende ytterst på svingstolsetet for ikke å gå glipp av noe som helst. Her er det nemlig historieformidling på et svært høyt nivå og hun bekrefter også at norsk er et flott språk å synge på.

Brunsvik skriver fine låter i et jazz-, singer-songwriter- og blues-univers og med sitt fine og dynamiske uttrykk løfter hun frem akkurat det som skal løftes frem.

Når hun så har med seg den framifrå pianisten Dag-Filip Roaldsnes, også som arrangør, Ellen Brekken på bass, Vegard Hasselgård på gitar, Tore Sandbakken på trommer og perkusjon og Karl Seglem på tenorsaksofon og bukkehorn, samt Kristin Skaare som trekkspill-gjest på ett spor, så har den musikalske innpakninga blitt akkurat så flott og vakker som Brunsvik, musikken og vi bare kunne ønske oss.

Hilde Brunsvik har enkelt og greit tatt nye, flotte og store steg med «Min lille by».

De som har hatt gleden av å følge Anders Lønne Grønseths karriere gjennom godt og vel to tiår, har opplevd en musiker og kunstner i kontinuerlig utvikling og med ei veldig tydelig retning i sitt kunstnerskap. Årets “Inner View” er nok et strålende eksempel på det.

Jeg tror faktisk at jeg har hatt ørene borti det aller meste Anders Lønne Grønseth (44) har delt med oss siden begynnelsen av årtusenet. Fra kollektivet Sphinx, med studierøtter i Leeds, via flere andre meldeposter til det nye og svært spennende bandet Multiverse meldte seg til innsats i 2019. Uten unntak har Lønne Grønseth som multisaksofonist – også på en sjelden straight altsaksofon – og klarinettist, komponist og bandleder, fortalt oss at han er ei totalt kompromissløs, original og søkende musikalsk sjel som alltid finner noe nytt.

Nok en gang har Lønne Grønseth forska videre i det spennende landskapet som kalles det bitonale skala-systemet. For å uttrykke det «enkelt» så betyr det at alt materialet kombinerer to skalaer. Vanskelig tilgjengelig? Nei, på ingen måte, men utfordrende og spennende er det både for de som spiller Lønne Grønseths komposisjoner og for oss som blir invitert med på reisa.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jovisst har Lønne Grønseth og Multiverse, som hele tida har bestått og fortsatt består av Espen Berg på piano, Audun Ellingsen på bass, Hayden Powell på trompet og islandske Einar Scheving på trommer og for anledninga forsterka med David Skinner på pianet og clavinet, fortsatt med utstakinga av den høyst unike kursen. På fjorårets «Outer View» hadde Lønne Grønseth invitert de andre musikantene til å skrive for bandet, men med de samme forutsetningene som da han hadde kommet opp med den bitonale ideen.

Nå har Lønne Grønseth skrevet all musikken og det likner på to suiter og to enkeltstående komposisjoner. Jazzelementet er sjølsagt veldig sentralt hele veien med så fremragende solister involvert, men klassisk modernisme med Ravel og Messiaen som referanser samt impulser fra indisk musikk og fra toneganger det er mulig å kjenne igjen fra Midt-Østen, er også blant ingrediensene i dette unike brygget.

Til sammen har Anders Lønne Grønseth og hans utvida Multiverse skapt nok et nytt, spennende og originalt kapittel på sin ferd mot seg sjøl. Like fascinerende som tidligere, men ganske så annerledes.

Det unge norske jazzmiljøet har heldigvis fått en rekke impulser fra svensker som har flytta til kjempers fødeland for å utvide sin horisont. Trioen We Are er et strålende eksempel på samarbeid mellom mer enn lovende svorske musikanter.

For knappe tre år siden møtte jeg bandet We Are for første gang med debutplata deres. Bassist Aaron Mandelmann, saksofonist og tangentør Karl Hjalmar Nyberg og trommeslager Axel Skalstad- to svensker og en nordmann med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – hadde funnet hverandre i et svært spennende univers der det blei henta hemningsløst fra en rekke kilder.

Nå følger de opp på et vis i samme bredspektra univers der rock, impro, jazz og andre herligheter går opp i en større enhet. Det låter stadig tøffere av de tre etter som de har fått enda mer tid på seg til å finne frem til seg sjøl.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jazzlinjas avtroppende leder, Erling Aksdal, har ved flere anledninger understreka linjas filosofi om at studentene skal finne seg sjøl – ikke at det skal være et strengt pensum eller retning de skal følge. Dette er We Are nok et fremragende eksempel på i praksis.

Musikken er unnfanga kollektivt. De er åpenbart enig om retning og uttrykk og at her er det meste lov og til sammen har de altså endt opp med et urheftig uttrykk som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Vi har med tre strålende unge musikanter å gjøre som har markert seg kraftig i sammenhenger som Megalodon Collective, Krokofant, Eberson og Trondheim Jazzorkester, men som her altså har funnet sammen til et nytt, lite og særdeles spennende univers som kan snakke både til rocke- og jazzfolket – eller alle med åpne ører og andre sanser på vidt gap.

Livet er slik skrudd sammen at man trenger påfyll av forskjellig temperatur og tyngde til diverse perioder. Hvis man er der at behovet er av det slaget at man trenger noe lett, lyst og livsbejaende så kan saksofonisten og fløytisten Michael Blake absolutt bidra.

Fra de fleste verdenshjørner og gjerne via agenter som gjør sitt ytterste for å selge inn nye produksjoner og artister, så dukker det opp stadig ny musikk med artister jeg ofte ikke har støtt på før.

Den canadiske, men New York-bosatte Michael Blake (59), hører hjemme i den kategorien. Møtet med hans vakre musikk og flotte trupp Chroma Novo – ny farge – frista så avgjort til flere møter med Blake & Co.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

15 album med Blakes signatur på har gått meg hus forbi i hans lange karriere. Her møter vi mannen som blant annet har jobba med Lounge Lizards og Jazz Composers Collective i et kollektiv med ei spesiell og spennende besetning.

Fra Brasil møter vi de to perkusjonistene Rogerio Boccato og Mauro Refosco og gitaristen Guilherme Monteiro og fra det nordamerikanske kontinentet bassisten Michael Bates, cellisten Christopher Hoffmann og fiolinisten, rabecaisten og gonjisten (hva nå enn det måtte være) Skye Steele. Fire strykeinstrumenter, to perkusjonister og med Blake på både sopran- og tenorsaksofon samt fløyte, fører til et høyst unikt lydlandskap – et landskap som kler Blakes utadvendte og livsbejaende budskap på et flott vis.

Blake, som hyller sin nylig avdøde og tydeligvis sprudlende mor med denne musikken, har tatt ingredienser fra brasiliansk musikk, americana og moderne, melodisk jazz og laga en herlig, frisk og annerledes gumbo av det.

«Dance of the Mystic Bliss» er musikk til å bli glad av. Det skader ikke, kjenner jeg.

De to forrige møtene med Skarbø Skulekorps har vært intet mindre enn en fest – to for å være helt korrekt. Den vanskelige tredjerunden har vist seg å bli nok ei festforestilling.

En av Strandas store sønner – det er jo vanvittig mange å velge mellom, som alle vet – Øyvind Skarbø har, med republikken Bergen som base, de seineste par tiåra vist seg å være en av de aller mest spennende entreprenørene i norsk jazz.

Med en totalt kompromissløs tilnærmingsmåte til det å sette sine visjoner ut i livet, har trommeslager, komponist og bandleder Skarbø (41) skapt opp til flere univers som det har vært stor stas å avlegge besøk. Det spørs om ikke hans Skulekorps både har vært og er det aller mest spennende.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Unnfangelsen fant sted i 2019 og med en tanke – sikkert flere tanker faktisk – om å fusjonere både korpsmusikk, avantgarde, impro, fusion og gudene vet hva, så har korpset inntatt scener så forskjellige som jazzfestivaler, Lindmo på NRK og Øya-festivalen. Noe, eller ganske mye faktisk, forteller meg at etterspørselen ikke kommer til å bli noe særlig mindre etter at «Innesko» har sett dagens lys.

Skarbø har skrevet ni låter med et spenn som er voldsomt. Det hele begynner med «Miami» som minner om akkurat det – fusion fra 80-tallet med Signe Emmeluths usedvanlig stilriktige altsaksofon. Seinere blir det en gumbo med låter på under minuttet til «Lat-Lo» på hele 5.55 der Skarbøs gamle venn Mari Kvien Brunvoll debuterer som gjest med si umiskjennelige røyst og på Molde-dialekt, må vite. Det kan ingen bruke mot verken Skarbø eller Kvien Brunvoll. Tøft og annerledes – som alt annet underveis.

Når korpset eller truppen ellers består av Ivar Grydeland på gitar og pedal steel, Eirik Hegdal på klarinett, C-melodi saksofon og vibrafon, Chris Holm på bass og synth, Erik Johannessen på trombone og elektronikk og Stian Omenås på trompet og synth, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at vi blir invitert til en fest som låter annerledes enn det meste – alt, for å være korrekt – som har vederfares eders sinn og sanseapparat. Tøft – veldig tøft er det!

Gitaristen Jacob Young dukker heldigvis opp med jevne mellomrom i diverse konstellasjoner. Mye forteller meg at med denne utsøkte trioen har han gitt oss sitt flotteste visittkort.

Jacob Young (52) har liksom vært der i mange tiår både som gitarist, komponist og bandleder. Til tross for at sjølvaste Manfred Eicher og ECM har hatt trua på han og gitt ut tre plater med han som sjef før denne, så har likevel det store gjennombruddet latt vente på seg. Hvorfor? Tja, si det.

Kan det komme nå? Sjølsagt umulig å si, men kvaliteten skal det i alle fall ikke stå på. En av grunnene til at jeg er i tvil er at denne glitrende trioen ikke er noe «working band» og heller ikke har noen planer om å bli det, hvis jeg har skjønt det riktig.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Young og bassist, av slaget usedvanlig smakfull, Mats Eilertsen har spilt sammen ved en rekke anledninger opp gjennom åra. Det er det svært gode grunner for. Begge herrene har tilegna store og varme toner i horna sine – noe som kler begge utmerket.

Når de så tenkte seg grundig om når det gjaldt hvem de skulle invitere med seg på trommer til den første trioinnspillinga til Young, så falt heldigvis valget på the one and only Audun Kleive – en lyttende musikant extraordinaire som alltid setter sitt umiskjennelige bumerke på alle musikalske konstellasjoner han dukker opp i. For et lykketreff – ikke overraskende – det skulle vise seg å være.

Jacob Young, som var elev av sjølvaste Jim Hall under studietida i New York, noe som kan gjenkjennes i smakfullheten i spillet hans, har skrevet ni nydelige melodiske utgangspunkt som de tre storkoser seg med i ymse termpi.

Det er en varme, inderlighet og finstemthet i det de tre skapte i Klokkereint Studio i jazzmetropolen Hunndalen ved Gjøvik for vel to år siden, som for meg kanskje er det fineste Jacob Young noen gang har gitt oss. Hvorfor denne trioen ikke fortsetter på fast basis er vanskelig å begripe, men akkurat derfor er det i alle fall fantastisk å ha «Eventually» å hygge seg med når det enn måtte passe. Vakkert, er det!