Spesielt gjennom hennes engasjement som sjef for Danish Radio Big Band, har vi blitt godt kjent med den japanske komponisten og arrangøren Miho Hazama. Her møter vi hennes med hennes eget band og du verden så tøft det låter.

Da norske Birger Carlsen, som sjef Danish Radio Big Band, fortalte jazzverdenen i 2019 at Miho Hazama (36) skulle overta det musikalske ansvaret for DRBB, så var det nok ganske mange, også i den innerste jazzmenigheta, som sa Miho hvem?

Etter at hun hadde inntatt New York ti år tidligere, så hadde hun imidlertid brukt 2010-tallet til å etablere seg på den aller øverste hylla i jazzhovedstaden både som storbandkomponist-, arrangør og leder. Det gjorde hun i flere sammenhenger og nå, i tillegg til å lede DRBB, har hun blitt fast gjestedirigent for Nederlands stolthet i faget, Metropol Orkest.

Hennes eget band

Sjøl med disse høyprofilerte engasjementene, så har hun et spesielt hjerte for sitt eget New York -baserte band, m_unit, som nå feirer ti års jubileum. Hun har brukt pandemitida i sin leilighet i The Big Apple til å skrive ny musikk for sitt hjertebarn bestående av musikere hun beundrer storligen. Det er åpenbart gjensidig.

Ikke trad storband

Bandet er tydeligvis satt sammen av musikanter Hazama digger – ikke for at de spiller det rette instrumentet for et storband. Det har ført til at m_unit består av fire saksofoner, en trompet, et valthorn, to til tre strykere, vibrafon, piano, bass og trommer. På to av spora er det også invitert to favoritter av Hazama, nemlig bassisten Christian McBride og altsaksofonisten Immanuel Wilkins. Ingen hvem-som-helster med andre ord og de gjør sjølsagt strålende innsatser begge to. Bortsett fra saksofonisten Steve Wilson består m_unit av ukjente folk for meg. Det er det absolutt ingen grunn til at de forblir for Hazama har tydeligvis funnet sjelsfrender av meget høy kvalitet – det er visstnok noen av dem i New York – og de stortrives veldig i sjefens univers.

Universet

Og det er det unike universet som er det aller viktigste med «Beyond Orbits». Hazama har en egen klo i forlengelsen av giganter som Bob Brookmeyer, Jim McNeely – hennes forgjengere i DRBB – og Maria Schneider, men skaper altså noe helt eget basert på tradisjonen, men med et klart øre og øye på det som skjer anno nå. Det swinger og groover noe vederstyggelig av denne musikken, en samtidig har den noe fascinerende som ligger under der som Hazama har skrevet for akkurat disse musikerne og som fungerer veldig – ti års fartstid sammen skader nok heller ikke.

Miho Hazama er en enkelt og greit en av vår tids store når det gjelder å skape musikk for store jazzensembler.

Siden mitt første møte med det unike bandet Tundra Electro for knappe fire år siden, har jeg gleda meg til fortsettelsen. Nå er ventetida endelig over og alle forventninger blir innfridd.

Det å skape sitt eget uttrykk er noe av essensen i alle former for kunstformidling for min del. Helt siden Tundra Electro så dagens lys i 2017 og via platedebuten med «Eanan Gamáda/Earth Shaking» i 2020 har Tundra Electro etterstreba dette og lykkes med å finne det.

På tvers

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med ei besetning bestående av fiolinist i særklasse Harpreet Bansal, den sist ankomne trommeslager og perkusjonist fra øverste hylle Kenneth Ekornes, joiker og vokalist Ingá-Máret Gaup-Jusso og bandets initiativtaker, komponist, kontrabassfløytist, bassfløytist og elektroniker Patrick Shaw Iversen, så skal det ikke overvettes mye fantasi til for på skjønne at dette bandet beveger seg i en rekke spennende grenseland.

Her har Shaw Iversens komposisjoner møtt Gaup-Jussos enten egen-unnfanga eller tradisjonelle joiker, med en mangehundreårig historie med seg, på et fascinerende og nyskapende vis.

Unik konstellasjon

Jeg vil sette en ananasbrus eller to på at det ikke finnes ei slik besetning noe annet sted – ikke på Tellus i alle fall. Det har sjølsagt ført til at de fire har skapt lydlandskap de er helt aleine om og som det er ustanselig spennende å oppholde seg i. Joik, samisk tradisjonsmusikk, indiske toneganger, improvisasjon – kall det gjerne jazz – og elektronikk er hovedingrediensene i denne stuinga og jeg har full forståelse for at Tundra Electro har funnet seg et godt publikum både i nord og langt utenfor våre grenser også.

Dette er tøff, spennende og ganske så annerledes musikk.

Den sveitsisk-amerikanske pianisten og komponisten Sylvie Courvoisier møter oss på stadig nye og spennende steder.

Sylvie Courvoisier (54) flytta til New York på slutten av 90-tallet. Der fant, eller rette sagt visste hun, at mye av kjernen til hennes musikkanskuelse og inspirasjon til videre utvikling befant seg. Gjennom en rekke utgivelser, konstellasjoner og konserter har hun siden fortalt oss at hun er en av de viktigste stemmene i moderne, gjerne avantgardistisk jazz.

Bestilling

I 2021 fikk hun en bestilling til en festival i Paris, Sons d´Hiver, og hun visste raskt at musikken skulle hente inspirasjon fra den franske bildekunstneren Odilon Redon. Hun visste før hun begynte å skrive at musikken skulle være lyrisk, poetisk og skjør, men samtidig åpen og løs. Slik hun opplevede kunsten til Redon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For et band

For å få satt disse ideene ut i livet inviterte hun med seg sine faste triomedlemmer, Drew Gress på bass og Kenny Wollesen på trommer og vibrafon. Som superkrydder-formidlere stod de to strålende, men helt forskjellige trompeterne Wadada Leo Smith og Nate Wooley og den usedvanlige ekspressive og originale gitaristen Christian Fennesz øverst på ønskelista og når alle takka ja, så var forutsetningene noe så voldsomt til stede for at dette må bli en spennende ekskursjon.

Samtaler

Her føres det sakteflytende samtaler der alle får masse plass til å male videre på Courvoisiers palett. Fennesz hadde ingen skreven musikk å forholde seg til – han kunne fritt fargelegge slik han ønska det og du verden som han gjør det. Smith og Wooley kler og utfyller hverandre på sine unike vis og Courvoisier, Gress og Wollesen er det perfekte fundament for disse musikalske maleriene som har fått plass på en dobbelt-cd.

Sylvie Courvoisier slekter nok på pianister som Paul Bley og Cecil Taylor, men hun har så avgjort sin helt unike stemme. Den gjør det godt å lytte til.

Musikk er alltid en emosjonell opplevelse i større eller mindre grad. Alle møter med Maria Kannegaard er det i større grad.

Maria Kannegaard sammen måned to av sin musikalske bestevenner. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det å være i besittelse av ei spesiell og unik stemme er jo mye av essensen i det å være improviserende musiker. Både som komponist, pianist og bandleder har Maria Kannegaard alltid dette ganske så udefinerbare og, til tross for alle motbakkene hun har møtt i livet, så har hun greid å ta vare på og videreutvikle det kannegaardske. Kanskje akkurat derfor? Hvem vet!

Gutta hennes

Sammen med trommeslager Thomas Strønen og bassist Ole Morten Vågan har Kannegaard utvikla et univers over mange år. Ofte har det vært lange pauser i samarbeidet, men hver gang de har vært klare, så har de tatt nye steg i retning seg sjøl.

Her dreier det seg om personlig og musikalsk trygghet og enorme mengder empati, lytteegenskaper av sjeldent merke og en lyst og evne til å skape noe – sammen.

Dokkhuset

På Kannegaards hjemmebane i Trondheim, Dokkhuset, møttes de tre under Jazzfest den 9. mai 2020 og nå får alle vi andre være med på konserten også. Med tre Kannegaard-låter og en felles unnfanga utflukt, får vi et ofte repetitivt, men spennende melodisk forløp med masse små ingredienser som man må sitte ytterst på stolsetet får få med seg.

Her føres det små, men likevel store og rike samtaler som det er en stor og evig glede å få være med på. Vi er alle unike, men Maria Kannegaard er faktisk litt mer unik enn de aller fleste.

Fiolinisten Tuva Halse er den foreløpig siste i ei stolt og flott rekke jazzmusikere som har kommet ut av miljøet i Molde. Hennes debut under eget navn er mer enn lovende.

«Two» forteller oss om nok et sjeldent talent som ettertrykkelig slår fast at her har den norske – og internasjonale for den sakens skyld – fått ei ny stemme som garantert vil sette sitt høyst personlige preg på musikkscena i mange tiår fremover.

Tuva Halse (24) har tatt veien fra videregående i Molde til sjølvaste jazzlinja i Trondheim der hun har gjort seg ferdig med sin bachelor. Nå er Oslo basen, men med det hun har vist oss i flere sammenhenger og ikke minst med debuten «Two» så vil det ikke overraske meg et sekund om scener verden rundt snart står klar for Halse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Egen tone

For meg er det to viktige ingredienser som er avgjørende for om musikk, eller andre kunstuttrykk, snakker til meg. Det er om kunstneren eller musikeren har en personlig tone, et eget uttrykk, og om vedkommende har ei historie å fortelle. Tuva Halse er allerede utstyrt med begge deler.

Med sin lette, lyse og svært transparente tone, som er forbilledlig miksa langt frem i lydbildet på denne innspillinga – noe annet skulle forresten tatt seg ut -, har hun en evne til å dra oss inn i sine musikalske budskap som er sjelden for en så ung musikant. Hun viser med andre ord en modenhet som langt overgår hennes få år på Tellus.

Lyriker

Tittelen «Two» sier mye om hva og hvor Halse vil med musikken og budskapet sitt. Hun er svært opptatt av relasjoner på alle slags vis og det makter hun å fortelle oss uten å bruke et eneste ord – bare med å løfte fram et lyrisk, melodiøst og vakkert lydlandskap som det gjør usedvanlig godt å befinne seg i.

Når hun så har alliert seg med fremragende musikanter som islandske Benjamín Gísli Einarsson (piano), Oscar Andreas Haug (trompet), Gard Kronborg (akustisk bassgitar) og Øyvind Leite (trommer) – alle medstudenter fra jazzlinja – som har skjønt Halses intensjoner på alle mulige slags vis og som gjør musikken og budskapet så komplett som mulig, så har «Two» blitt et visittkort og en tilstandsrapport som jeg er ganske så sikker på at vi vil tenke tilbake på om mange år og si til oss sjøl at det var der det starta ja.

Inspirasjonskilder

Den polske fiolinisten Adam Baldych og Ola Kvernberg er begge store inspiratorer for Halse. Når det er sagt så skal det slås fast med en gang at Tuva Halse anno 2023 allerede fremstår som ei helt særprega og egen stemme som har masse vakkert å fortelle oss. Du verden som jeg gleder meg til å følge henne og hennes karriere i åra som kommer.

The Gothenburg Combo er en klassisk gitarduo som har eksistert siden 1999 og som har turnert i alle verdensdeler – bortsett fra Antarktis. Her gir de oss noe ganske så unikt.

De svært langt framskredne gitaristene David Hansson og Thomas Hansy får ha meg unnskyldt, men dette er altså mitt første møte med duoen. Det var sannelig på høy tid at våre veier skulle krysses – The Gothenburg Combo er åpenbart en klasseduo.

Et stort prosjekt

Dette er altså duoens del to i et prosjekt som består av fire utgivelser. De to svært litteraturinteresserte gitaristene har nemlig fått 34 nyskrevne stykker sendt sin vei av store personligheter innen samtidsmusikk, jazz/impro, folk- og verdensmusikk og pop/vise-sjangeren.

Utfordringa til jazzkomponistene, og i de andre sjangerne også for den sakens skyld, var at de skulle skrive musikk inspirert av ei bok som hadde betydd mye for dem. Det har blant annet ført til at Georg Riedel – hvilken historisk låtskriver – har latt seg inspirere av Sture Dahlström, Georg «Jojje» Wadenius av Malcolm Gladwell, David Stackenäs av Luigi Serafini og Lina Nyberg av Arundhati Roy. I alt åtte jazzister har blitt invitert til bordet og skapt utgangspunktene for tolkningene til The Gothenburg Combo. Dessuten er det et ekstra pluss at komponistene har skrevet noen ord om veien fra bok til musikk.

Ikke jazz

Jovisst har dette blitt jazzinspirert musikk, men de to herrene er nok ganske så tro mot det som har blitt skrevet. Det gjør meg ikke det aller minste. De har nemlig skapt åtte ganske så forskjellige og inspirerende lydlandskap og fører samtaler som det er en sann fryd å få være en del av.

Dette er musikk inspirert av litteratur fra åtte helt forskjellige komponister og tolka av svært dyktige musikanter med et stort hjerte for både musikk og litteratur. Det har ført til musikk et godt stykke bortenfor a4 og når David Hansson og Thomas Hansy er usedvanlig dyktige gitarister om kan hverandre ut og inn, så har dette blitt en flott og annerledes opplevelse.

Jeg liker å kaste meg ut på 70000 favner djup – uten flytevest – fra tid til annen. Ketil Bjørnstads tonesetting av diktet som på norsk har blitt til «Kirkegården ved havet» hører hjemme i den kategorien. Nok en gang er jeg glad for at jeg har tatt spranget.

Bjørnstad er nesten oppvokst med Fartein Valens musikk og spilte faktisk to av hans preludier før han var 14 år. Ikke bare Valens serielle eller atonale musikk fascinerte, også Finn Mortensen var en stor favoritt hos unge Bjørnstad.

Ny utfordring

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For et par år siden blei Bjørnstad spurt av Fartein Valen-festivalen om å skrive ny musikk til det samme diktet som Valen benytta da han skrev «Kirkegården ved havet», nemlig Paul Valérys «Le Cimetière marin» som Pelle Christensen hadde oversatt til norsk.

Bjørnstad måtte gjenoppfriske sine «bekjentskaper» med Valen og Mortensens univers, men samtidig har han så definitivt tatt med seg sine melodiske og harmoniske inspirasjonskilder slik at dette har blitt så bjørnstadsk som vi kjenner så godt også.

Uroppføring

Det vi får være med på her er uroppføringa i Festiviteten i Haugesund den 27. april i fjor og med maestro Sven Perssons livelyd som utgangspunkt, har Bjørnstad og hans håndplukka medmusikanter, som han veldig hadde i bakhodet da musikken blei unnfanga, sørga for at dette har blitt nok en opplevelse for minneboka fra Bjørnstad.

Med Solveig Andsnes, søster av han du veit, på vokal, den usedvanlig anvendelige og ditto kreative og dyktige Rune Arnesen på trommer og perkusjon og sjølvaste Nils Økland på fele og hardingfele, så har Bjørnstad hatt mye å spille på og det gjør han da også på sedvanlig vis.

Jeg kan melde at jeg flyter veldig godt etter å ha kasta meg ut på de 70000 favnene.

Tre danske stjernemusikanter har satt hverandre stevne for andre gang og du verden for noen flotte samtaler de inviterer oss til å bli en del av.

For to år siden ga tenorsaksofonisten Jakob Dinesen, bassisten Anders Christensen og trommeslageren Laust Sonne ut sin debut som trio, «Blessings». Den passerte mer eller mindre elegant under min radar og derfor er det enda hyggeligere å få anledning til å hoppe på toget i forbindelse med oppfølgeren «Moonlight Drive».

Store på hjemmebane

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette er et hold bestående av musikanter med et heftig rykte på tvers av mangt og mye i Danmark. Nordisk jazz, avant garde, kammermusikk, ECM og rock and roll er bare noen av sjangrene disse har vært innom, men her møtes de i et inderlig, varmt og akkordløst samfunn der det kommuniseres på et svært høyt nivå.

Vennskap

Trioen er åpenbart basert på vennskap – slik låter det i alle fall. Empatien mellom de tre er tydelig og transparent og låtene, som aller originale og unnfanga av alle tre hver for seg, er ofte hyllester av viktige mennesker i deres liv.

Skinne

Til tross for at dette er musikanter på et svært høyt nivå, og kanskje derfor, så har ingen noe behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de to andre. Her er det musikken som skal få skinne og du verden som den gjør det hele veien på et neddempa, men samtidig intenst vis. En ekstra liten presang er at på tittellåta så spiller trommeslager Sonne også utmerket altsaksofon.

Jeg har ikke hørt noen av de tre live tidligere – kun møtt Christensen på ei strand på Kho Samet i Thailand – men om det er hver for seg eller som trio, så vil jeg strekke meg langt for å være til stede når de spiller opp i min nærhet. Kunne for eksempel en oppegående klubb- eller festivalarrangør her hjemme plukke opp hansken? Storyville på Moldejazz for eksempel ville ha vært en utmerket arena for denne trioen. Tipset overbringes vederlagsfritt.

Jeg har hatt gleden av å følge Kåre Kolve og hans karriere siden slutten av 80-tallet. Sjelden har jeg opplevd en musikant som har utstrålt slik varme og positivitet. Det fortsetter han heldigvis med.

Nå tror jeg ikke Kåre Kolve (59), dette gode mennesket fra Voss, har noe valg egentlig. Jeg tror det ligger i hans DNA å spre varme, ekthet og inderlighet. Slik har det i alle fall virka på all musikk som har kommet fra han de seineste tiåra om det har vært med Lava, Mezzoforte, Mambo Companeros, Åge Aleksandersen eller med hans egen musikk.

Mye av hjertet

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har støtt på Kolve i alle disse sammenhengene, og noen til, men er ikke veldig i tvil om at mye av hjertet hans ligger i fusionmusikken med røtter i 80- og 90-tallet. Mye av dette musikalske uttrykket elska de «med greie på det» å hate. Dette var glatt flinkismusikk uten noen særlig form for egenverdi.

For meg har den vært egna til å skape varme og god stemning. Den har ikke bydd på de store utfordringene, men hvorfor i alle verdens dage skal all musikk gjøre det? Varme og stemning holder lenge for meg. Nå har Kolve funnet ut at han ville gjenoppfriske og videreføre denne viktige delen av seg sjøl og det har han gjort på et framifrå vis.

Strålende lag

Kolve skriver fine låter som passer godt inn i denne tradisjonen. Det groover noe infernalsk fra første til siste takt om det går i heftige tempi eller er ganske så nedpå. Eneren er uansett ikke vanskelig å finne og groooovemester Torstein Lofthus bekrefter nok en gang at han også i dette universet hører hjemme helt der oppe. Når så resten av laget med Frode Østang Mangen på tangenter, Jonny Sjo på bassgitar og Bernt Rune Stray på gitar så definitivt befinner seg på hjemmebane og stortrives med Kolve og hans musikalske landskap, så har dette blitt akkurat så livsbejaende som altsaksofonist – og kun det her – Kolve sikkert hadde sett og hørt for seg.

En skikkelig vitaminpille i høstmørket og så får de som synes dette er for flinkt og glatt bare gjøre det. Jeg hører altså ikke hjemme der.

Bandet Corpo fra Göteborg har eksistert i 30 år, men denne jubileumskonserten er likevel mitt første møte med dem. Det var på høy tid.

Sjøl om det ikke er så lange veien ned til den vakre byen på Sveriges vestkyst, så skjer det åpenbart mye der som i alle fall går meg hus forbi.

Veteraner

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Corpo anno 2023 består av sopransaksofonisten, fløytisten og komponisten Mikael Godée, bassisten Thomas Markusson, tangentisten Lars-Erik Norrström, perkusjonisten Ebba Westerberg og trommeslageren Mareike Wiening. I all hovedsak ukjente navn for meg, men de forteller meg raskt at de både som band og individuelt har mye å fare med.

I forbindelse med denne jubileumskonserten hadde de også invitert med seg vokalisten Almaz Yebio og en strykekvartett på noen av låtene.

Hvem, om noen, som hadde vært med helt fra starten i 1992 vet jeg ikke, men det låter i alle fall som om de har jobba sammen lenge og utvikla et ganske så unikt tonespråk.

Nordisk

Tonespråket og musikken Godée og Corpo søker og finner, har så avgjort en nordisk, lett ECM-tilknytning ved seg. Samtidig swinger og groover det av bandet på et vis som gjør det lett å finne fram til eneren.

Godée skriver fine låter og Corpo-folket vet hvordan de skal ta ideene videre til steder der de kan vokse og bli noe ganske så unikt.

Det tok altså 30 år og vel så det før mine og Corpos veier skulle krysses. Jeg håper det tar betydelig kortere tid før neste møte.