Jeg har både hørt om og hørt Gordon Grdina, Mat Maneri og Christian Lillinger, men aldri sammen. Det har vært en spennende opplevelse.

Den canadiske gitaristen og oudisten Gordon Grdina, den amerikanske bratsjisten Mat Maneri og den tyske trommeslageren Christian Lillinger er hver for seg svært langt framskredne instrumentalister og konseptualister innen moderne jazz- og avantgarde garde-uttrykk. Det har de tre vist oss ved en rekke anledninger både som sidemenn og ikke minst som bandledere.

Her møtes de altså og, har jeg skjønt det riktig, for første gang. Det skjedde i Canada i 2018 og av en eller annen mystifistisk årsak så har denne studioinnspillinga blitt liggende til marinering helt til nå. Den har tålt marineringsperioden svært godt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det de tre byr på er tre kollektivt unnfanga «komposisjoner» på til sammen knappe 46 minutter. Her har vi med tre fremragende instrumentalister å gjøre som også er utstyrt med tre par store ører. Hvis du mener du finner spor av den amerikanske jazztradisjonen, den europeiske impro-skolen og arabiske toneganger, så er det helt rett. De tre har makta å fusjonere dette, pluss en hel del annet også vil jeg tro, til et brygg de er helt aleine om. Den unike instrumenteringa er også med og sørger for helt spesielle lydlandskap.

«Live at The Armoury» byr på musikk som aldri før har vederfaret eders sinn.

Fiolinisten Inger Hannisdal imponerte med et høyst personlig uttrykk da hun debuterte med sitt internasjonale ensemble med «North South East West» for et knapt år siden. Det fortsetter hun med helt aleine på «Free Folk».

Inger Hannisdal (31) fremstår på mange vis som en grenseløs musikant. Hun har studert i Midt-Østen og tilegna seg impulser derfra. I tillegg har hun benytta sine ører og evner til å suge til seg inntrykk fra veldig mye mer også: norsk folkemusikk, samtidsmusikk, impro og sikkert mye annet også.

Alt dette har Hannisdal laga en herlig gumbo av på «Free Folk» – som tittelen mer enn antyder. Med sju egne komposisjoner som utgangspunkt tar Hannisdal, og hennes fra tid til annen preparerte fiolin, oss med på spennende ekskursjoner til steder de færreste eller kanskje ingen av oss har vært på tidligere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hannisdal gir seg sjøl, og oss, kraftige utfordringer. I mine ører, og for resten av mitt sanseapparat, er det det som gjør musikk spennende. Når musikere med Hannisdal evner åpner nye dører og nekter å kompromisse, da skjer det noe med musikken og med meg som mottaker. Slik var det første gang jeg møtte musikken til Inger Hannisdal og slik er det også når hun møter opp kliss naken med «Free Folk».

Til tross for at den danske saksofonisten Cecilie Strange har vært på scena ei god stund, så er dette mitt første møte med hennes flotte univers. Det var på høy tid.

Har jeg skjønt det rett så er «Beyond» Cecilie Strange (38) sitt tredje album. Som på de tidligere utgivelsene så består kvartetten hennes av bassisten Thommy Andersson, trommeslageren Jakob Høyer og pianisten Peter Rosendal – drømmelaget i følge henne sjøl og jeg ser ingen grunn til å være uenig med henne i det. Her føres det nemlig usedvanlig flotte samtaler mellom fire likeverdige musikanter – alle på høyt nivå.

Hele albumet har en ro og inderlighet over seg som gjør godt – veldig godt. Strange har skrevet eller henta materiale som minner henne om og gir henne – og oss – fred og som er egnet til avslapning og ettertanke. Det er musikk som er dedikert til hennes bestemor, til hennes barn, «Byssan lull» som blei sunget til hennes mann som barn, en mann som også får en sang dedikert til seg og så får vi hennes usedvanlig vakre tolkning av et opphold på Saltværsøya i Lofoten der det «evige» lyset gjorde stort inntrykk. Når så den flotte vokalisten Josefine Cronholm gjester på to av spora, blant annet på «Byssan lull», så har dette blitt ei lita perle som kan plukkes frem igjen og igjen og…..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Musikken er uten unntak lyrisk, vakker og melodisk og forteller meg at Cecilie Strange både er en komponist og saksofonist med mye flott på hjertet, i hodet og i uttrykket sitt.

Den Oslo-baserte oktetten Beats of No Nation hyller legenden Fela Kuti slik at svetten renner av veggene. Herlig både i heimen og garantert live også.

De som har lånt et eller flere ører til de nye generasjonene norske jazzmusikere, vet at innfallsvinklene til det å skape musikk er nesten ubegrensede. Ingenting er hyggeligere enn det – mangfold har aldri skada det aller minste.

Når lagoppstillinga består av bassisten Håkon Norby Bjørgo, saksofonisten Kristoffer Lippestad Dokka, trombonisten Magnus Murphy Joelson, vokalisten og tangentisten August Kann, trompetisten Richard Köster, trommeslagerne og perkusjonistene Raymond Lavik og Lars Takla og gitaristen Arne Martin Nybo, så er det mulig å nikke gjenkjennende til de fleste. Her er det nemlig opptil flere som allerede har satt betydelige og flotte spor i norsk jazz blant annet i storbandkollektivet OJKOS.

Her har de satt hverandre stevne i et ytterst livsbejaende og heftig kollektiv med lav struktur. Inspirasjonskildene til dette egenkomponerte repertoaret er å finne i nigeriansk musikk fra 70-tallet der Fela Kutis groovebaserte og usedvanlig energiske og svette musikk prega både dansegulv og jazzscener verden rundt.

Med dette i ryggsekken har det grenseløse bandet Beats of No Nation skapt et ganske så liveprega album sjøl om det er gjort i studio. Her blir det telt opp og de åtte lar det stå til og det funker som ei kule.

Kollektivet er fett, solistene er bra, låtene er troverdige og i tradisjonen. Noe forteller meg at dette fungerer noe så vederstyggelig der elevert dansemoro bedrives, men jeg kan forsikre alle om at dette funker som bare det i heimen med eller uten ørepropper også. Tøft!

Vi var mange som var lei oss da bassisten Johannes Eick gikk inn i indre musikalsk eksil for en del år siden. Etter ei solid tenkepause fant han heldigvis ut at han ville tilbake til både bassen og den improviserte musikken.

Johannes Eick (59), storebror til Mathias, fortalte oss via en rekke spennende konstellasjoner som Airamero, Vigleik Storaas og ikke minst sammen med Elin Rosseland, hvilken strålende musikant han var. Til tross for masse jobber og stor åtgaum både blant medmusikanter og publikum ellers, så fant han likevel ut at han enkelt og greit gikk lei og la bassen nesten bokstavelig talt på hylla. Den blei ikke rørt på mange år og Eick jobba blant annet som snekker og i barnehage – og stortrivdes med det.

Det var ikke få som prøvde å lokke han tilbake underveis, men han var bestemt: det var game over. Som kjent er det lov å skifte mening og det skal vi være veldig glad for at Eick den eldre gjorde til slutt.

Nå er han tilbake i en rekke settinger igjen – ikke minst sammen med sin sjelsfrende Elin Rosseland og faktisk også som vikar i lillebror Mathias sitt band.

Johannes har hatt en tanke i mange år – også før han «la opp» – om en dag å lage et soloalbum også. Sammen med sin spesielle seks-strengs store fele satte han kursen for Ocean Sound Studio på Giske på Sunnmøre sammen med Mathias som produsent.

Med en rekke ideer og låter i bagasjen – 15 har det blitt til sammen på utflukten som varer i vel 47 minutter – brukte han tre septemberdager i fjor svært godt.

Det har ført til et svært så variert lydlandskap der han både med og uten bue og med en smakfull bruk av effekter, tar oss med til vakre, melodiske og ettertenksomme steder der det er godt å være.

Johannes Eick forteller oss tydeligere enn noen gang at han er en musikant med flotte og sterke ideer og et uttrykk han er helt aleine om.

Du verden så glade vi skal være for at han tok bassen i ei anna hånd igjen. Det er mulig snekkeryrket gikk glipp av en kapasitet i Johannes Eick. Det for så være – musikken trenger han enda mer.

Saksofonisten, komponisten og visjonæren Donny McCaslin har imponert mange flere enn David Bowie som han spilte med på ikonets siste plate, «Blakcstar». Her tar McCaslin sin visjon nok et steg videre.

Donny McCaslin (56) har vært en viktig del av det spennende New York-miljøet i en årrekke uten å få det store gjennombruddet. Sjølsagt hjalp samarbeidet med Bowie kraftig på synligheten, men det er så avgjort McCaslins egne ferdigheter og visjoner som har tatt han opp dit han er i dag. Og han stopper heller ikke – heldigvis.

Jeg har hatt gleden av å følge deler av McCaslins karriere spesielt de seinere åra og det er utvilsomt en av de aller mest spennende stemmene, uansett hvor man leter, både som instrumentalist og ikke minst som komponist og bandleder vi har med å gjøre.

I det elektro-akustiske universet han inviterer oss inn i her er det intet mindre enn et helt nytt lydlandskap han presenterer oss for. Det er intenst, det er energisk, det er melodisk, det er krevende og det er utfordrende – både for de som har skapt det og for oss på mottakersida. Når det så er slik at det har mye flott og unikt å gi oss, så er det så absolutt vel verdt utfordringa.

McCaslin, med et tøft og kraftig uttrykk i tenorsaksofonen, sparer ikke på kruttet underveis. Når han så har invitert med seg Mark Guiliana på trommer, Tim Lefebvre på elbass og Jason Lindner på tangenter som kjernetroppene – sjelsfrender som har vært med han på ekskursjonene hans lenge og som har skjønt intensjonene til fulle – så har «I Want More» blitt akkurat det tittelen mer enn antyder.

Tøft, heftig, spennende og annerledes – Donny McCaslin er ei svært viktig stemme som allerede er med på å stake ut den fremtidige kursen.

Tangentøren og komponisten Andreas Utnem har det med å dukke opp med jevne mellomrom. Alltid med noe unikt på hjertet. Det har han definitivt gjort denne gangen også.

Andreas Utnem (49) har vansker med å sjangerbeskrive seg sjøl. Det har jeg også og i mi bok så taler det utelukkende til hans fordel. Han har jobba mye med både teater- og kirkemusikk og så har han alltid vært tiltrukket av jazzmusikere og vice versa. Improvisasjon har med andre ord vært en viktig ingrediens i hans univers.

Det at han har jobba med sterke og tydelige produsenter som Manfred Eicher og Erik Hillestad, som i dette tilfellet, har sjølsagt også vært med å prege uttrykket til Utnem. Når han så har jobba i Tøyenkirka i Oslo i flere tiår, så fører det til sammen til et spennende og originalt uttrykk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne innspillinga, som blei gjort i Tøyenkirka må vite i august i fjor, har blitt liggende i marineringsbunka mi noen måneder. Det har den tålt på best mulig vis og denne tidløse musikken kan plukkes fram igjen når som helst i åresvis fremover.

Tekstene er skrevet av storhetene Jon Fosse og Kong David og blir tolka av Tuva Syvertsen, Synnøve Brøndbo Plassen, Julie Kleive, Andrea Bræin Hovig og Julius Winger – alle sterke og høyst personlige stemmer. Utnem har åpenbart tenkt nøye gjennom hvem han skulle invitere til hvilke sanger – og det er korrekte valg rund baut.

Musikken er vakker, nedpå, reflekterende og uten unntak inderlig. Salmetradisjonen er absolutt med, men det er også folkemusikkuniverset. Vise- og jazzimpulsene er avgjort på plass også og når reisefølget består av Pål Hausken på trommer, Jo Berger Myhre på bass og Trygve Seim på saksofon, samt fiolinisten Gjermund Larsen på et spor, så har Utnem invitert akkurat de rette folka til de oppgavene også.

«Du kjenner meg» har blitt tittelen på plata. Jeg kjenner i alle fall Andreas Utnem som en høyst personlig og særdeles uttrykksfull komponist og musikant.

Vokalgruppa Trio Mediæval har siden 1997 gitt oss uendelig mye skjønnhet. Av forskjellige årsaker trenger vi påfyll av det slaget og heldigvis har de tre nok en gang tatt på seg oppgava med å gi oss ny tilførsel. Du verden så vakkert det låter.

Trio Mediæval, som fra starten har bestått av Anna Maria Frimann og Linn Andrea Fuglseth og siden 2013 av Jorunn Lovise Husan, har jeg hatt gleden av å oppleve både aleine og sammen med blant andre Mats Eilertsen og Arve Henriksen. Med sitt fantastiske klangunivers og sine unike stemmer, tar de oss med inn i musikalske og følelsesmessige sterke landskap.

Denne gangen, for andre gang på lydselskapet over alle i musikkverdenen, 2L, inviterer de oss med på ekskursjon inn i en musikalsk verden basert på et manuskript fra tidlig 1500-tall kalt Old Hall. En tredel av de 18 sangene er faktisk kreditert med navn – noe som er uvanlig for denne epoken.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sammen med den chilenske gammelinstrument-spesialisten Catalina Vicens, som her trakterer noe som heter organetto og som er en type bærbart orgel, blir vi servert motetter og messeledd. Dessuten har trioen bestilt to nye verk av henholdsvis David Lang og Marianne Reidarsdatter Eriksen.

Jeg er veldig langt fra noen spesialist på middelaldermusikk som Trio Mediæval har spesialisert seg på. Det jeg er ekspert på er å nyte vakker musikk og det gir Trio Mediæval oss med god hjelp av lydmaestro Morten Lindberg i fullt monn.

Er du, som meg, avhengig av vakkert musikalsk påfyll relativt ofte, så anbefales også denne utgava av Trio Mediæval på det varmeste. Det at Hilliard Ensembles John Potter har skrevet coverteksten skader heller ikke på noen måte og når det låter slik Morten Lindberg har skjemt oss bort med noen år nå, så er det bare å lene seg tilbake å nyte.

Jeg innrømmer det glatt: organisten Caesar Frazier og hans musikk har gått meg hus forbi. Det har den danske multiinstrumentalisten Kresten Osgood & Co sørga for å gjøre noe med. Og det på best mulig vis!

Caesar Frazier (75) fra solskinnsstaten Florida har tilbragt store deler av karriera si som sidemann for legender som Lou Donaldson og Marvin Gaye. Orgel har hele livet vært hans foretrukne instrument, men han har også forsøkt seg på ei sånn passe suksessrik karriere som soulsanger – godt inspirert av Mr. Gaye, vil jeg tro.

Nå har han vendt tilbake til sin første store musikalske kjærlighet, nemlig jazz og nærmere bestemt souljazz med røtter i Jimmy Smiths univers og sikkert også med spor av det han livnærte seg med sammen med Donaldson.

Sammen med det ustoppelige unikumet Kresten Osgood, som spiller det som finnes av instrumenter og som mer enn gjerne dukker opp i alle mulige slags sjangre med den største selvfølgelighet, svenskenes mestersaksofonist Jonas Kullhammar og den nye stemma – for meg i alle fall – Johannes Wamberg på gitar, blir vi tatt med på hot jazzklubb i København, nærmere bestemt på Jazzcup som er en blanding av platesjappe, scene og bar.

I løpet av to novemberkvelder i fjor møttes de fire over et knippe standardlåter som «Jive Samba», «You ́ve Changed» og «Night in Tunisia» samt Prince-klassikeren «Thieves in the Temple» og at a good time was had by all, hersker det svært liten tvil om.

Det skjer absolutt ikke noe revolusjonerende nytt i løpet av disse kveldene. Hvorfor i alle verdens må det det? Jeg er i alle fall mer enn fornøyd med at det swinger og groover noe vederstyggelig.

Paul Simon er blant dem som har vært med meg i hele mitt voksne liv. Jeg trodde faktisk ikke det skulle komme mer fra den lille giganten, men det gjorde altså. Og det er nok en gang strålende.

Paul Simon er på god vei inn i sitt 82 år. Har jeg oppfatta det korrekt, så har han meldt fra om at turnélivet er en saga blott, men heldigvis har han mer på hjertet. Egentlig er det ikke det minste overraskende at det er høy kvalitet på det Simon gir oss heller; i mine ører har det vært utelukkende kvalitetsmusikk- og produksjoner som har kommet fra Simon & Garfunkel-samarbeidet og frem til nå. Hvorfor skulle han i sin villeste fantasi vurdere å gi oss noe annet enn kvalitet på oppløpssida av karriera si?

En av populærmusikkens aller største historiefortellere fortsetter med en bekreftelse på at han fortsatt er det. Han er en observatør av guds nåde og – som tittelen «Seven Psalms» mer enn antyder – så beveger han seg nå mot slutten av sitt livsløp, nærmere en tro enn det jeg noen gang har opplevd han har vært opptatt av. Eller hva sies om:

«The Lord is my engineer

The Lord is the train I ride on

The Lord is the coast, the coast is clear

The path I slip and I slide on»

Det har egentlig liten betydning hva vi på den andre sida mener om Simons personlige ståsted. For meg i alle fall. Jeg er mye mer opptatt av hvilken fantastisk historieforteller han fortsatt er og hvilke nydelige og høyst Paul Simonske låter han omgir historiene sine med.

Stemma er fortsatt like unik og like bra som den alltid har vært. Fru Edie Brickell synger duett på to av de sju salmene og Simon spiller sjøl masse forskjellige instrumenter. Perkusjonist Jamey Haddad er diskret og vakkert på plass store deler av veien og i tillegg et fint ensemble med fløyte, strykere og chalumeau og theorbo – hva nå enn det måtte være.

Jeg hadde altså ikke venta dette fra Paul Simon. Av den grunn blei det enda mer hyggelig og berikende enn det ellers ville ha blitt. Paul Simon er og forblir en stor favoritt.