Gregory Porter har det seineste tiåret så definitivt overtatt den mannlige vokaltrona i jazzuniverset. Her forteller han oss hvorfor.

Gregory Porter (49) har en ganske uvanlig vei til toppen av jazzhierarkiet. Han jobba som kokk på flere New York-restauranter samtidig som han sang på en rekke mindre klubber for å få endene til å møtes. Smått om senn begynte stadig flere ører å bli oppmerksom på den helt unike stemma og ikke minst formidlingsevnen til til den tidligere fotballspilleren med den karakteristiske hodebekledninga.

i 2010 kom hans første plate, “Water”, og snøballen begynte for alvor å rulle for den da 38 år gamle Porter. Og den rulla etter hvert fort – allerede i 2014 vant han Grammy for beste jazzalbum for vokalister for “Liquid Spirit”. Verden hadde venta på en ny stor jazzvokalist og i Gregory Porter hadde de fått det og han inntok de største scenene over alt og mottakelsen var enorm – intet mindre.

Nå har Porter flytta tilbake til hjemstaten California og lever et stille og rolig familieliv – han har ikke behov for kokkejobber lenger. Med sin sjette utgivelse siden “Water” i 2010, bekrefter Porter hvilken framifrå formidler han er. Han er i stand til å fortelle historier på et vis han er helt aleine om med sin høyst personlige stemme og med en ro og inderlighet som er sjelden.

Han har skrevet det aller meste av materialet her sjøl og mye og mangt kunne ha vært trukket frem, men låter som “Mister Holland” og “You Can Join My Band” er både flotte med impulser fra en rekke kilder samtidig som det fortelles ekte historier om et levd liv. Herlig!

Gregory Porter har vært, er og kommer til å forbli min mannlige favorittsanger udi jazzen i lang, lang tid. “All Rise” er nok en bekreftelse på det.