Jon Balke har helt siden Arild Andersen viste han frem for et større publikum fortalt oss at han er i besittelse av dette helt spesielle. Nå i større grad enn noensinne.

Pianist, komponist og visjonær – intet mindre – Jon Balke har bidratt på vel 25 ECM-innspillinger siden debuten med Andersen på «Clouds in My Head» i 1974. To av disse har vært solo-innspillinger: «Velocities» i 2006 og «Warp» i 2015. Uansett hvor og når jeg har blitt invitert inn i Balkes univers så har det vært på et nytt sted – han er en musiker i ustoppelig utvikling.

Balke har på sett og vis vært forut for sin tid – dog ikke så voldsomt som omslaget antyder med at innspillinga er gjort i desember 2020 – men han har hele tida vært kompromissløst søkende. Sjøl om prosjekter og band har vært suksessfulle og det har vært mulig å melke kua ganske mye lenger, så har Balke takka for seg når han har opplevd at han eller tanken bak har vært «ferdigspilt».

Her møter vi han i tett samhandling med Manfred Eicher i studio i Lugano i Sveits i desember i fjor. Med seg hadde Balke 16 låter som «kommentatorer» til den pågående og tilspissa situasjonen han og mange med han opplever at verden befinner seg i. Titlene, som «the polarisation» og «the self and the opposition»  og «the first afterthought», trenger ingen nærmere forklaring.

Med seg til Lugano hadde han i tillegg en rekke prosesserte lydlandskap på en harddisk som han, og Eicher, diskuterte seg fram til bruken av: både når, hvordan og hvor de ikke skulle være med.

Det hele har ført til samtaler mellom det skrevne, det improviserte og det prosesserte/det forhåndsskapte. Til dette er Jon Balke en mester som med sin egen helt unike stemme skaper univers som glir elegant inn i den fantastiske solopianoskatten som ECM har vært med å skape helt siden Keith Jarretts «Facing You» i 1971.

Balke er en reflekterende, lyttende og empatisk klangmester som hører hjemme blant de aller største i mi bok. «Discourses» er nok et nydelig prov på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.