Flukten vant Spellemannpris for sin debut for tre år siden. Nå er
kvartetten tilbake – bedre enn noen gang.
Da Flukten og “Velkommenhåp” så dagens for fire siden, så kom det ikke
som noen bombe at at det var et kollektiv med et musikalsk budskap som
ville vekke åtgaum og samtidig stake ut en spennende kurs. Bare å ta
en titt på besetninga var mer enn nok til å friste flere sanser: Hans
Hulbækmo på trommer, Marius Kloving på gitar, Hanna Paulsberg på
tenorsaksofon og Bárður Reinert Poulsen på bass var en nok til å vaske
ørene ekstra godt.
Utvikling
Debuten var unnfanga av et ferskt band med pandemien som uønska
følgesvenn. Nå har bandet fått spilt mye sammen og det låter nå som et
uhyre sammmensveisa snilt firehoda troll som føler seg usedvanlig
trygge på hverandre som kollektiv og individuelt er det sjølsagt ikke
til å forundres over at det låter hinsides bra.
HH
I stor grad er det Hans Hulbækmo som har skrevet musikken. Han sier at
han er mer opptatt av melodilinjer enn akkorder. Det merkes godt også
i et univers der det hele veien er ei tydelig retning samtidig som
musikken som musikken oppleves løs og ganske så fri ofte. Her får alle
det rommet de fortjener og som de fyller på best mulig vis og
kommunikasjonen mellom de fire musikantene, som kan hverandre svært
godt etter fire år på veien. er av slaget framifrå Tre av spora er
også spilt inn live, enten i Svolvær eller Trondheim, og forteller oss
med all ønskelig tydelighet hvor bra bandet funker i levende live.
Flukten er noe av det mest spennende som serveres på bygdene av norsk
jazz om dagen – det betyr musikk av svært høy internasjonal klasse
det.
