Det tok sin tid før jeg møtte den svenske vokalisten og låtskriveren Amanda Ginsburg. Det skulle raskt vise seg at det både var synd og skam at det ikke hadde skjedd før.

Det skulle altså ta tre skiver, masse skryt og to Grammis før Amanda Ginsburg (33) endelig meldte sin ankomst med sin musikk her i heimen. Det er garantert ikke hennes feil, men jeg skjønner veldig kjapt at jeg har gått glipp av mye unik musikk basert på “Tur att jeg kan skratta” i alle fall.

Ginsburg forteller meg umiddelbart at hun både er en låtskriver, vokalist og formidler som befinner seg i den flotte svenske vokaltradisjonen som Alice Babs og Monica Zetterlund var to av foregangskvinnene for. Med sin varme stemme og sin solide jazzinnsikt tar hun denne tradisjonen et nytt steg videre med svenske tekster og flotte låter som hun i stor grad har unnfanga sjøl.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Historieforteller

Ginsburg er en historieforteller av rang. Hun tar for seg hverdagstemaer vi alle kan kjenne oss igjen i og hun gjør det på et særdeles swingende vis – det groover av henne. Dessuten er Ginsburg en scatter av sjeldent format og hun drar unislinjer med bandet som det griner av.

Bandet sitt

Når Ginsburg for sikkerhets skyld har alliert seg med Filip Ekestubbe på piano, Anders Fjeldsted på bass og den dansk-norske trommeslageren Snorre Kirk – som var en del av ungdomsteateret i Ålesund sammen med Hedvig Mollestad før han gjorde danske av seg på fulltid – som strålende kjernetrupp, samt en rekke gjester som kornettisten Tobias Wiklund, så har Ginsburg fått akkurat det reisefølget både hun og musikken hennes fortjener.

Amanda Ginsburg er en usedvanlig verdig arvtaker og forlenger av den vakre og melodiske svenske vokaljazz-tradisjonen.