Ran Blake har vært og er en gigant i jazzkretser over hele kloden. Likevel er han nesten ukjent her hjemme. Hvorfor han er så «stor» får vi to gode eksempler på her.

Pianisten, komponisten og pedagogen Ran Blake (84) har gjennom sine bortimot 50 år som lærer ved New England Conservatory of Music i Boston vært «oppfinner» og retningsgiver for det som lenge gikk under betegnelsen Third Stream.

Hans evne til å kombinere elementer fra blues, gospel, klassisk musikk, samtidsmusikk og film noir til et slags mørkt jazzuttrykk har gitt Blake en enorm standing, men ikke hos de breie lag av folket akkurat. Dette har for så vidt, og med rette, blitt sett på som et intellektuelt uttrykk. Musikken og ideene til Blake egner seg avgjort bedre i en konsertsammenheng enn i klubber med trafikk til og fra sjenkekranene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dette er sikkert også grunnen til at Blake aldri har blitt noe stort navn her hjemme – så vidt jeg vet så har han aldri spilt i Norge. Nå er altså muligheten her for å sjekke ut hva denne høyst spesielle kreative kraften har å melde.

Først møter vi Blake sammen med pianisten Claire Ritter. Hun var elev av Blake fra 1981 og her hyller de sammen, litt hver for seg og litt sammen med den australske saksofonisten Kent O´Doherty 100 årsdagen for Thelonious Monks fødsel.

Konserten er spilt inn live i Charlotte, North Carolina der Ritter bor og jobber og der Monk og en annen av Ritters mentorer, Mary Lou Williams, også kom fra. Gjennom en rekke originalkomposisjoner, standarlåter, Monk-komposisjoner og en Jobim/Barroso-medley som Blake spiller solo, blir denne konserten fra oktober 2017 både ei flott markering av Monks liv og musikk samt en glitrende påminnelse om hva og hvem den originale retningsgiveren og innovatøren Ran Blake er også i vakkert samspill med eleven Claire Ritter.

Det at duoskiva med Blake og Ritter dukka opp, var også ei fin anledning til å plukke fram «Chabrol Noir» som har blitt liggende marinering alt for lenge.

Musikken blei spilt inn allerede i 2012, men utgitt først noe år seinere – uten at det har noen stor betydning. Dette er nemlig totalt tidløst og en flott manifestasjon av av hva og hvem Ran Balke og hans musikkfilosofi er.

Han sier sjøl at han i 45 år har vært mer enn betatt av franskmannen Claude Chabrol sine filmer og musikken, som Blake i stor grad har skrevet sjøl, relaterer seg til mange av filmene hans – filmer stort sett fra perioden 1958 til 1970.

Musikken er ofte mørk, kontemplativ, melodisk og hele tida høyst personlig. På noen av spora er tenorsaksofonisten Ricky Ford også med mens vokalisten Dominique Eade, kollega av Blake fra New England, bidrar på ett spor.

På begge disse skivene blir vi invitert inn i et unikt, mørkt og reflekterende univers skapt av en av den moderne jazzens mest interessante stemmer – ei stemme som alt for få kjenner til. Her finnes det to gode muligheter til å gjøre noe med det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.