Michel Petrucciani blei bare 36 år gammel. På de få åra ga han oss veldig mye både som menneske og musiker.
Fra dagen han var født visste omgivelsene at livet kom til å bli både kort og utfordrende for Michel Petrucciani (1962-99). Han var multi-funksjonshemma og blant annet led han av såkalt glassbones – beinstruktruren hans var så skjør at han risikerte å bryte bein i hele kroppen for den minste berøring. Likevel var han utstyrt med et pågangsmot, en viljestyrke og en livsbejaenhet som lærte oss som møtte han eller hans musikk på et eller annet vis noe vesentlig om det å leve og om kunsten.
I 1984 hadde jeg gleden og æren av å være et slags vertskap for Petrucciani under Moldejazz. Han spilte med, som Gard Nilssen ville sagt, et ganske guffent band bestående av Billy Hart, Joe Henderson, Freddie Hubbard og Buster Williams. Litt ut på kvelden ville den livsfriske 21-åringen gjerne ta seg et glass eller to og gjerne sjarmere lokale representanter av det motsatte kjønn. Når fludium skulle inntas var han ekstra redd for at han skulle komme borti noe og at bein kunne knekke. Dermed fikk jeg forespørselen om jeg 1: var edru 2: om jeg kunne tenke meg å bære han resten av kvelden. Jeg svarte ja på begge deler gitt. Det førte til en helt spesiell kveld som aldri kommer til å gå i glemmeboka.
Det er altså 20 år siden den lille kroppen ikke tålte mer. Han døde av en lungeinfeksjon og han hadde alltid visst at han måtte leve som den neste dagen var den siste. Og du verden hva han fikk ut av sine tilmålte år blant oss.
Hans franske selskap Dreyfus Jazz fant ut de ville minnes den lille store nok en gang i forbindelse med de to tiåra som har gått siden han forlot tida. Det har de gjort på et herlig vis med en dobbeltcd der vi får møte Petrucciani i en rekke settinger både live og i studio. Det er kun originalmateriale som blir spilt her og ei låt, sammen med organisten Eddy Louiss, har aldri vært gitt ut tidligere.
Vi får møte fyrverkeriet Petrucciani i alt fra solo, duo med Louiss og Stéphane Grappelli, trio med Steve Gadd og Anthony Jackson og med Dave Holland og Tony Williams, med strykere og i sekstett-format med blant andre trombonelegenden Bob Brookmeyer, og i løpet av disse to timene forteller han oss nok en gang hvilken fantastisk og livsbejaende virtuos han var – mot alle odds. Han var også en fantastisk komponist – hans «Looking Up» i solotapning her – er kanskje det aller beste eksemplet på det.
Michel Petrucciani er en musiker og et menneske man ikke passerer uberørt. Han vil være med oss for all fremtid og her minnes noen av hans beste musikervenner, blant andre Marcus Miller, Steve Gadd og Charles Lloyd, han med flotte minneord. Jeg kommer aldri til å glemme verken han, musikken hans eller tilliten han viste meg en julikveld i 1984. Merci Maestro!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Colors
Dreyfus Jazz/Warner Music
