Ulf Wakenius er en av jazzens aller beste gitarister. Det bekrefter
han her både sammen med sin sønn Eric og den finske mesterpianisten
Iiro Rantala.

Ulf Wakenius (60) har i flere tiår bevegd seg rundt jazzens toppsjikt
når det gjelder gitarspill i mange forskjellige stilarter. Det enorme
gjennombruddet kom da ikonet Oscar Peterson, som sjølsagt kunne velge
og vrake mellom «alle» musikanter på Tellus, valgte Wakenius som sin
samarbeidspartner fra 1997 til han la ned pianolokket for godt ti år
seinere.

Nå er det slik at Wakenius kan velge og vrake og når det har vist seg
at han har fått en sønn, Eric (30), som er bitt av den samme basillen
som han sjøl, så regner jeg med at valget var ganske enkelt i dette
tilfellet. Både far og sønn har jobba mye med den elektriske gitaren,
men nå har de altså funnet et felles ståsted ved hjelp av den
akustiske seksstrengeren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har ført til et herlig debutalbum der det er «bare» de to som
møter oss. Jeg kan love alle at det er mer enn nok. De to virtuosene,
sønnen står absolutt ikke noe tilbake for faren, leker seg gjennom et
repertoar bestående av Zawinuls «Birdland», «Vem kan segla förutan
vind», Ennio Morricones «Once Upon a Time in America», «Scarborough
Fair», Esbjörn Svenssons «Dodge the Dodo/When God Created the
Coffebreak», Beatles-låta «Eleanor Rigby», et par originallåter og Cat
Stevens´ «Father and Son», som Eric også synger på, og forteller oss
om musikalsk og personlig kjemi av det unike slaget, så er det ikke så
mye mer å kreve.

Det er altså et spenn i tilnærming og låtvalg som bekrefter en
oversikt av det helt spesielle slaget og når så musiseringa er av
samme kvalitet, så skjønner man at her er det mye å hygge seg med –
ofte!

Ulf Wakenius er definitivt Sveriges største gitarstjerne på sine felt.
Iiro Rantala nyter akkurat den samme anerkjennelsen hjemme i Finland
som pianist.

Ideen om å spille sammen dukka opp først i 2015, men fullbooka
ordrebøker på hver sine hold første til at det tok sin tid før planene
kunne realiseres. I mai i fjor var de, etter noen konserter rundt om
på kloden, klar for denne innspillinga og det vi får være med på er
stort sett første-tagninger. Øvelsene for de travle herrene hadde
stort sett foregått på lydprøver, men det ser ikke til å plage de to
nevneverdig. Det plager ikke oss lyttere heller.

Dette er så livsbejaende, friske, fyrrige og virtuose samtaler som vel
tenkelig basert på originalkomposisjoner, Bizets «Carmen», Puccinis
«Nessun Dorma», Stevie Wonders «Sir Duke», «What a Wonderful World»,
Coltranes «Giant Steps» og Stuffs «Love the Stuff» kobla med «Ain´t No
Mountain High Enough».

Her finnes det få om noen grenser overhodet og at de to har hatt det
moro sammen, formelig strømmer ut av høytalerne.

Eric og Ulf Wakenius og Iiro Rantala er alle mestermusikanter. Her gir
de oss to nye bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.