Storbritannia har sin Elizabeth. Vi har Sonja – og Karin. Vi vant den kampen også Lord Nelson, som Bjørge Lillelien ville ha sagt.
Jeg begynner like godt med å gratulere Karin Krog med vel overstått. Hvis det er noen – eller mange – der ute som ikke tror at hun nylig runda 83, så har jeg full forståelse for det. Uansett er det sant og riktig og skulle jeg være så heldig å være så oppegående og livsbejaende som Karin, hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med, når jeg kommer dit, så skal flagget heises og vel så det.
Med noe som likna mistenkelig på et perfekt reisefølge i Terje Gewelt på bass og Staffan William-Olsson på gitar, så tok Karin oss gjennom et repertoar med standardlåter, en John Surman-låt/tekst tilegna henne og en egen komposisjon, «Who Knows?»
Nok en gang fortalte hun oss hvilken unik historieforteller hun er – og så musikalsk leken da gitt! Det førte til at gutta på hver side måtte stay skjerpa hele veien og sjølsagt var de det og fulgte dronningas minste vink.
Låter som «My Romance», Michel Legrands «Once Upon a Summertime» og «Watch What Happens» i en elegant medley, Surmans «It Could Be Hip», nydelig duo med Gewelt på «Old Folks», «On a Clear Day You Can See Forever», «Sweet Talker» med knipsekomp fra salen, Jobims fantastisk vakre «Wave» som usedvanlig smakfull duo for herrene, tempoversjon av «My Shining Hour», to vocalese-nummer: «Moody´s Mood for Love» og Getz/Gullins, med Jon Hendricks´ tekst «Don´t Get Scared» før trioen landa med korrekte «Every Time We Say Goodbye», var innholdet i timen vi blei invitert med på. Ekstranummer blei det sjølsagt også: «Route 66» med scat innlagt – herlighet.
Gewelt hører vi alt for sjelden nå til dags – det viste han oss klart og tydelig i løpet av kvelden. William-Olsson er altså en av de mest smakfulle og allsidige gitaristene jeg vet om – hvor som helst på Tellus. Såpass.
Når de to så gir Krog akkurat det hun ber om og vel så det så blomstra dronning Karin 1. slik hun har skjemt bort sitt publikum siden slutten av 50-tallet. Jeg er djupt imponert og ser fram til fortsettelsen sjøl om nye 83 år kanskje er vel mye å forlange.
«I Ain´t Scared of Nothing» avslutta Karin «Don´t Get Scared» med. Slik har det vært gjennom hele hennes karriere. Du verden så glade vi skal være for det.
Karin Krog & The In-Between-Times
Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 20.05.20
40 (fullt….)
