Trompeteren og elektronikeren Hilde Marie Holsen er ikke av den lettskremte typen. Hun viser enormt mot, vilje og evne til å skape helt egne landskap.
For tredje gang har jeg hatt gleden av å bli invitert inn i Hilde Marie Holsen (35) sitt høyst personlige univers. Sjøl om “Ediacara” har blitt liggende til marinering i flere måneder, så har hun og den tålt ventetida svært godt. Helt siden starten med “Ask” i 2015 så har Holsen, fra Jøster i Vestland, men med base i Oslo etter utdannelse på Musikkhøgskolen, med all ønskelig tydelighet fortalt oss hvilken retningsbestemt kunstner hun er.
Bestemt
Holsens andre visittkort, “Lazuli” fra 2018, var en flott videreføring av Holsens visjoner i et landskap der samtidsmusikk møtte impro og electronica og nok en gang var hun mutters aleine.
De to første skivene mer enn antyda at Holsen med sin høyst kompromissløse innfallsvinkel til det å skape musikk og uttrykke seg, visste hvor hun ville med musikken sin. Nok en bekreftelse gir hun oss med “Ediacara”.
Hun stiller til start i denne tredelte suiten med en nydelig og varm trompettone – når hun vil at den skal låte som en trompet – og der hun benytter samtidig elektronikk til å skape fascinerende og veldig personlige lydunivers langt bortenfor det meste som har vederfaret alles sinn.
Ro
Holsen inviterer oss til steder der det er mulig å finne ro til kontemplasjon sjøl om det er mye elektronisk kaos i fundamentet. Hilde Marie Holsen befinner seg et godt stykke på sida av giganter som Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, men likevel mener jeg å oppleve et slektskap der. Et svært godt og inspirerende slektskap faktisk.
«Ediacara»
Pelun/hildeholsen.com
