Sjøl om Karl Seglem etter hvert hører hjemme i veteranlauget, så tar han stadig nye steg i retning seg sjøl.

I godt over 30 år har jeg hatt gleden av å følge Karl Seglem (61) sitt kunstnerskap. Det har vært en udelt glede og spesielt har jeg satt pris på å følge både retninga og utviklinga han har stått for.

Tenorsaksofonen har vært Seglems faste følgesvenn fra den spede begynnelse. Etter hvert har også bukkehornet spilt ei sentral rolle i uttrykket hans. På dette veiskillet er det saksofonen som spiller hovedrolla i innspillinger gjort både her og der mellom 2017 og 2022.

Nok en gang finner vi Seglem i hans foretrukne landskap som henter hemningsløst fra både jazz og norsk folkemusikk. Uansett hvor han befinner seg så setter han sitt umiskjennelige bumerke på alt han foretar seg.

På sett og vis blir dette ei slags oppsummering av hva og hvor Seglem er anno 2023 og hva som har leda opp mot det. Vi finner han i alt fra solotapning til flere forskjellige mindre og halvstore konstellasjoner og vi får også møte den miljøengasjerte lyrikeren Seglem.

Alt i alt har dette blitt en grom statusrapport fra en kunstner som nekter å stå stille, men som både vil og evner på et kompromissløst vis å skape musikk og stemninger som tar bolig for å bli værende.