Dr. Jackie Copeland, med artistnavnet Bouvier, har et sterkt og ganske så annerledes budskap å komme med.
Bouvier er et nytt bekjentskap for meg. Sikkert ikke så veldig rart fordi hun aldri har oppholdt seg verken i jazz- eller musikkuniverset tidligere – “Blachant” er på alle vis hennes debut.
Bouvier er både sosialantropolog og aktivist og begge deler tar hun så avgjort med seg inn i musikkens verden. Hun har sine røtter bokstavelig talt i det afro-amerikanske Gullah-Geechee-samfunnet i South Carolina. Når hun så tar med seg sin oppvekst fra den “black church” i Philadelphia og musikken hun lærte i den katolske skolen, så blir uttrykket hennes noe helt spesielt.
Bouvier har som mål å helbrede verden med sin musikk – intet mindre. Det tror jeg vel neppe hun greier, men at hun skriver sterke tekster og har noe djupt og inderlig å melde, hersker det liten tvil om.
Bouvier har hatt sjølvaste José James som vokallærer og han anbefalte også Ben Williams, som mange kjenner fra samarbeidet med Pat Metheny, som bassist, mentor og produsent. Det har Williams definitivt hatt ei god hånd med og sammen med et høykompetent reisefølge med Brandon Coleman på tangenter, John Davis på trommer og Andrew Renfroe på gitar – ukjente herrer for meg – så har Bouvier fått all den “støtte” hun kunne ønske seg.
Mesteparten av stoffet har Bouvier skrevet sjøl, men hun tolker også låter som “First Time Ever I Saw Your face” og “Feel Like Going On”. Noen stor vokalist er hun ikke, og fra tid til annen låter det også litt surt, men jeg tror på henne. Hun har nemlig noe ekte og inderlig å melde i sine landskap som har både jazz, soul, gospel og verdensmusikk i seg.
«Blachant»
Renewell