Didrik Ingvaldsen har vært, er og kommer til å bli værende ei stemme det er meningsfullt å lytte til. Likevel har han passert under alt for mange radarer.

Trompeter, komponist, bandleder, pedagog og mye annet Didrik Ingvaldsen (60) har, med base stort sett i Stavanger, helt siden 80-tallet fortalt oss i utallige sammenhenger hvilken original og retningsgivende musikant han er. Likevel har det dessverre vært slik at alt for mange ikke har fått med seg mye av det han har holdt på med. Årsakene er sikkert sammensatte, men det å bryte gjennom lydmuren med utgangspunkt utenfor hovedstaden har aldri vært lett.

Hvilket nummer i rekka av Pocket Corner-utgivelser dette er, har jeg mista tallet på. Bandet har eksistert siden 1986 med stadig nye stemmer involvert, men hele tida med Ingvaldsen som ideologisk fører og komponist. 2020-utgava står ikke tilbake for noen av de tidligere og Ingvaldsen er åpenbart like sulten og nysgjerrig fortsatt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med Ståle Birkeland på trommer, Aleksander Grønstad på gitar og Glenn Brun Henriksen på saksofoner – et bassløst samfunn med andre ord – tar Ingvaldsen oss med inn i et heftig, ofte riffbasert landskap der rocke- og jazzimpulsene trives utmerket sammen.

Det er masse dynamikk i Pocket Corners uttrykk. Vi får puste akkurat når vi trenger det og vi får heavy påfyll når det er tid for det. Hvis du er blant dem som digger Hedvig Mollestad både i små eller litt større format, så vil det være mye å hygge seg med i Pocket Corners univers også.

Har jeg skjønt det rett er alle fire i Pocket Corner Stavanger-baserte. Det forteller oss at det finnes svært dyktige jazzmusikanter godt utenfor Oslo-gryta også og bakom lurer en viktig inspirasjonskilde sikkert for alle fire: Frode Gjerstad.

Til tross for at Ingvaldsen altså har passert under en rekke radarer her hjemme, så har han definitivt markert seg kraftig utaskjærs. Blant annet i samarbeid med det meget aktive og innovative slovakiske plateselskapet Hevhetia Records har Ingvaldsen vært å treffe i flere konstellasjoner.

Her møter vi en sterkt Don Cherry-inspirert kornettist Ingvaldsen sammen med landsmann Dag Magnus Narvesen på trommer og tsjekkerne Marian Friedl på bass og Radim Hanousek på alt- og sopransaksofon samt et kor bestående av sju herrer og kvinner som bidrar på noen av låtene.

Ingvaldsen har skrevet 11 av de 13 låtene og sier sjøl at han var sterkt inspirert av den spanske surrealistiske poeten Rafael Alberti da han unnfanga musikken – spesielt de sju låtene der koret bidrar.

I utgangspunktet var musikken skrevet for solofiolin, men seinere tilpassa dette formatet. Musikken er åpen og fri, men samtidig ofte melodisk og reflekterende og koret bidrar til å ta uttrykket ut i akkurat det surrealistiske, burleske og abstrakte med sine sprechstimmer fra tid til annen. Annerledes og veldig spennende.

Disse to utgivelsene viser noe av spennvidden og originaliteten i Didrik Ingvaldsens musikkanskuelse. Måtte enda mange flere få opp ørene for Ingvaldsen her hjemme også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.