Den engelske trompeteren, komponisten og bandlederen Laura Jurd er en av hippeste stemmene uansett hvor vi leter her på Tellus i alle fall.

Laura Jurd (28) har allerede markerte seg kraftig både på øya si og internasjonalt. Også her hjemme har vi hatt gleden av å høre henne blant annet sammen med Hanna Paulsberg.

Nå er hun og bandet hennes Dinosaur ute med sitt andre album på det meget kvalitetsbevisste selskapet Edition Records, som blant andre Eyolf Dale og Daniel Herskedal også har som sitt hjem på selskapsfronten. «Together, as One» fra 2016 var en imponerende debut og oppfølgeren innfrir absolutt forventningene.

Med de samme følgesvennene som sist, Conor Chaplin på elbass, Corrie Dick på trommer og Elliot Galvin på synther, fortsetter Jurd sin søken etter et eget univers. På noen av spora synges det også. Faktisk ikke så overraskende blir det norske bandet Broen nevnt som en referanse.

Og den som leter, den skal finne som det heter i ei viss bok. Med ektemann Galvins mangslungne synther som et slags fokus og utgangspunkt for ekskursjonene, tar Jurds komposisjoner oss med til steder der 80-tallets synth-pop er en slags utskytingsrampe. Dette har hun flytta inn i vår tid og med det empatiske reisefølget som mer enn gjerne blir med henne på ferden, så har Jurd makta å skape et uttrykk hun og Dinosaur er ganske så aleine om.

Når så Laura Jurd har skapt seg en trompetuttrykk i forlengelsen av en Miles Davis, så forteller det det meste om hvilket nivå vi befinner oss på. Kanskje ikke så veldig når det gjelder tonen til salige Miles, men mer i tankegangen og ønsket om å gå egne veier.

Laura Jurd og Dinosaur er noe av det mest spennende som har kommet ut av øya, og resten av Tellus, på svært lang tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.