Det finnes en del legender i norsk jazz. Calle Neumann er definitivt en av dem og her får vi møte to utgaver av han – med 47 års mellomrom.

Calle, eller Carl Magnus som det sår i dåpsattesten, Neumann har nådd den anstendige alder av 76. Da han slo gjennom på 60-tallet var altsaksofonisten sett på som et talent i samme klasse som Jan Garbarek og det aller meste så usedvanlig lovende og lyst ut for Neumann.

Nå ville det seg ikke akkurat slik for Neumann. Livet har ikke alltid tatt like godt vare på han – og vice versa. Heldigvis har han den ustoppelige ildsjela Paal Nilssen-Love, og flere med han, aldri glemt Calle og med ujevne mellomrom henta han frem igjen. Først skjedde det med The Quintet sammen med en annen legende, bassisten Bjørnar Andresen, og de seineste åra har en ny konstellasjon også sett dagens lys.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

På en konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene i fjor sommer møttes Neuman, bassist Ingebrigt Håker Flaten, gitarist Ketil Gutvik og trommeslager Nilssen-Love og heldigvis var opptaskutyret slått på. Meininga var at de skulle gjøre studioinnspilling i etterkant, men alle var så fornøyd med det som skjedde på konserten at det blei droppa.

Med Neumanns umiskjennelige og høyst personlige saksofontone som et slags fokus, blir vi tatt med på vel en time i öppna landskap. Fire “låter”, alle unnfanga der og da, forteller oss om unik kommunikasjon og lytteegenskaper av sjeldent kaliber.

Det er en framdrift i musikken og en interaksjon mellom de fire som er av slaget unik og tidløs. Her blir det ikke kompromissa med noe eller noen og hvis betegnelsen tidvis melodiøs frijazz gir mening, så er den å finne her. De tre “ungkalvene”, som sjølsagt holder skyhøyt nivå, får likevel ha meg unnskyldt aldri så lite denne gangen: det er nemlig så stas å høre Calle Neumann i fri og full utfoldelse igjen at det blir den aller største beholdninga for meg ved dette møtet.

Samarbeidet mellom Neumann og pianist/komponist Christian Reim var viktig og sentralt i norsk jazzliv i store deler av 70-tallet. Kvartetten de hadde sammen bød på veldig mye spennende og original musikk.

Her møter vi de to i et spesialskrevet verk for Molde-festivalen i 1973 – et verk som, hvis jeg har skjønt det riktig, aldri blei spilt seinere. “Mona Lisa” er en suite bestående av seks deler og varer i rundt 40 minutter.

Musikken er skrevet av Reim og er av det vakre og melodiske slaget der bebopimpulser møter mer moderne toneganger. Reim har inkorporert sine impulser, inkludert rhythm and blues og karibiske toneganger samt en liten hilsen til “Tenderly” om jeg ikke tar feil, til et originalt hele og hans Monkske tankegang skinner også gjennom både i komposisjonene og i pianospillet.

Når han så fikk anledning til å sette sammen et drømmeband bestående av Ditlef Eckhoff på trompet, Knut Riisnæs på tenorsaksofon og fløyte, Espen Rud på trommer og Terje Venaas på bass, i tillegg til Neumann på alt- og sopransaksofon, så var forutsetningene veldig tilstede for at dette kunne bli veldig bra.

Det blei det da også og det er veldig hyggelig å høre musikken nå nesten 50 år seinere og kunne slå fast at den har tålt tidens tann på et strålende vis.. Lydopptaket, gjort av NRKs Erling Wicklund, holder også så absolutt 2021-standard.

Det er sjølsagt synd at denne musikken aldri blei spilt igjen etter denne augustkvelden i 1973. Derfor er det veldig flott at Fredrik Lavik og Jazzaggression Records løfter den fram igjen. Og ekstra moro er det å høre Calle Neumann med 47 års mellomrom. La det ikke gå 47 år til neste gang.