Fredrik Ljungkvist er en av de mest uttrykksfulle saksofonistene og klarinettistene som finnes – uansett hvor du leter. Her kommer det to glitrende eksempler på det.

Etter å ha vært en svært viktig del av – noe de alle andre også er – supergruppa Atomic, så føler vi på denne sida av Kjølen at Fredrik Ljungkvist (50) nesten er bitte lite grann norsk. Han har i alle fall markert seg kraftig her hos oss i en rekke sammenhenger og det høres det virkelig ut som han har tenkt å fortsette med.

Først ut her er en svært spennende kvartett på tvers av mange landegrenser. Den canadisk/amerikanske pianisten Kris Davis, og Strandas store trommesønn Øyvind Skarbø, som jeg har en liten mistanke er initiativtaker til dette møtet, og den aller mest stillfarne og presise mannen fra Brønnøysund, bassisten Ole Morten Vågan, møttes til en turné i Norge høsten 2016. Det førte til opptak i Haugesund og nå får alle vi som ikke var på plass der også oppleve bandet.

Alle har bidratt på låtskriversida samt at tittellåta er kollektivt unnfanga. Det er litt slik musikken også oppleves – i skjæringspunktet mellom skrevet og fritt. Vi har med fire langt framskredne musikanter med svært store ører å gjøre som ikke har noe behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de tre andre. De vil føre samtaler på et elevert nivå og det gjør de uten stans. Her er det bare å bukke og takke for å få muligheten til å lytte til samtalene.

Ljungkvist er en herre som har hatt og fortsatt har mange jern i ilden. Han er usedvanlig allsidig og uttrykksfull – og totalt kompromissløs. Der borte hos Carl XVI  Gustav og Silvia er han blant annet utstyrt med en glitrende trio sammen med trommeslageren Jon Fält og bassisten Mattias Wellin. Fält kjenner vi etter hvert godt her hjemme også for sitt livsbejaende og ekspressive trommespill blant annet sammen med Ellen Andrea Wang og Bobo Stenson, mens Welin er et nytt og hyggelig bekjentskap.

Fire av de sju låtene her er Ljungkvists egne, blant annet «Jag vet inte» som også blir tolka av Inland Empire på et ganske så annet vis. Her er også Sofia Jernberg med som gjest på vokal og Ljungkvist spiller barytonsaksofon.

Ellers blir vi servert «Monk´s Dream» og Bill Evans-klassikeren «Very Early» og pianistene Max Agnas og Göran Strandberg gjester også på hvert sitt spor.

Dette er på sett og vis en straightere utgave av Fredrik Ljungkvist, men du verden som han kaster loss også her når det trengs. Han overrasker og forteller oss nok en gang at han er blant de mest uttrykksfulle treblåserne hvor som helst på Tellus. Mer makt til Fredrik Ljungkvist!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.