Det gode og svært så omgjengelige mennesket Joe Lovano (68) har etter hvert trådt inn i veteranrekkene. Det betyr på om ingen måte at tenor- og sopransaksofonisten, som for anledninga også spiller tarogato og gong, har mista sulten og lysten på å gå nye veier.

Trio Tapestry med den for meg ukjente trommeslageren Carmen Castaldi og den langt framskredne modernisten og lyrikeren Marilyn Crispell på piano, er det foreløpig siste nye skuddet på stammen når det gjelder nyskapninger fra Lovano. Jeg har ingen god unnskyldning for at jeg ikke har hekta meg på før trioens andre utgivelse, men samtidig blei det et godt påskudd for å leite fram debuten også.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Lovano har skrevet all musikken på begge skivene og du verden for en melodiker og lyriker vi har med å gjøre både som komponist og instrumentalist. Det er en musikant med hele jazzhistoria inne som vet hvordan han skal forvalte den og videreføre den på et høyst personlig vis med sin varme og store tone.

Dette bassløse samfunnet blir på et empatisk vis komplettert med Crispell som også er en fri lyriker av ypperste klasse og Castaldi som viser seg å være en fargelegger av meget høy byrd..

“Garden of Expression” er en naturlig oppfølger og forlenger av “Trio Tapestry” som så dagens lys for to år siden. De knappe to åra som hadde gått mellom innspillingene hadde sikkert blitt flittig brukt til turnering og dermed å bli enda bedre kjent og det skinner også gjennom. Her har vi med tre ultralyttere å gjøre som vil hverandre og musikken vel – og du verden så godt den gjør i sin evne til refleksjon. Joe Lovano har tatt nye steg igjen sammen med Trio Tapestry.