Charles Lloyd har vært, er og kommer til å bli værende en mester. Her er et prov på at han fortsatt er det.

Saksofonisten, fløytisten, bandlederen og visjonæren Charles Lloyd har rukket å bli 83 år. Han har rukket veldig mye mer enn det også. Helt siden han var i ferd med å bli “popstjerne” på slutten av 60-tallet, har han leda stadig nye band og staket ut ny kurs en rekke ganger. Jeg har vært blodfan mesteparten av denne tida, men likevel synes jeg “Tone Poem” er noe av det flotteste og inderligste han noen gang har gjort – og konkurransen er knallhard.

Nok en gang har han med seg et gjeng som kler navnet, The Marvels, på et ypperlig vis. Bill Frisell på gitar, Eric Harland på trommer, Greg Leisz på steelgitar og Reuben Rogers på bass – man finner ikke bedre reisefølge til den prisen noe sted på kloden nå til dags. De er strålende hver for seg og de kler umiskjennelige Lloyd perfekt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Med et repertoar bestående av de to Ornette Coleman-låtene “Peace” og “Ramblin´”, Leonard Cohens overnydelige “Anthem”, Monks “Monk´s Mood”, en live-versjon av “Ay Amor”, hans gamle kollega Gabor Szabos “Lady Gabor” samt tre egne låter, viser Lloyd og hans framifrå frender hvilken unik tilnærming de har til det å skape musikk.

Her er det impulser fra ganske så straight jazz, country, gospel, blues, moderne jazzikalske toneganger og mye mer og med fargeleggere som Frisell og Leisz – hvilken unik og herlig miks med gitar og steel gitar med to slike giganter – og med Lloyds tørre, inderlige og høyst personlige tone som sentrum i uttrykket hele tida, har dette blitt årgangs-Lloyd av aller beste merke.

Dette er, som tittelen mer enn antyder, så vakre, lyriske og inderlige tonedikt som vel bare Charles Lloyd av dagens veteranmusikanter er i stand til å skape. Nydelig er det!