Gitaristem, oudisten, komponisten, bandlederen og retningsgiveren Gordon Grdina har virkelig vist seg fram det siste året. Nå gjør han det igjen – med to forskjellige og spennende trioer.

I løpet av det siste året, og knapt nok det, har jeg fått og hørt på fire plater med den canadiske strengeleikeren Gordon Grdina. Om det har vært i solotapning, med kvartett eller med et stort band der arabiske toneganger har vært sentrale, så har Gordon Grdina (45) fortalt oss at han er ei helt spesiell og usedvanlig interessant stemme.

Nå er han på plass igjen og denne gangen med to framifrå, men helt forskjellige trioer. Begge utgivelsene er nummer to i rekka for begge trioene og det høres at dette er kohorter som har jobba lenge og godt sammen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nomad Trio består av to av den moderne New York-jazzens aller mest interessante stemmer. trommeslageren Jim Black – nå bosatt i Berlin – og pianisten Matt Mitchell. I dette bassløse samfunnet der Grdina spiller stort sett gitar, men litt oud, blir vi tatt med gjennom seks Grdina-komposisjoner av det stort sett melodiske, men samtidig åpne slaget der lytting og empati står i høysetet. Det er tøft, annerledes og veldig fascinerende.

Den andre, mer kollektivt anlagte trioen, består også av to usedvanlig sentrale New York-musikanter i den moderne gata, bassisten Mark Helias og pianisten Matthew Shipp. Et trommeløst samfunn med andre ord, men de ni kollektivt unnfanga låtene greier seg utmerket uten.

Denne trioen og denne musikken er åpnere, løsere og friere og forteller oss at også i slike landskap er Gordon Grdina ei heftig stemme. Han bekrefter enkelt og greit gjennom de seks møtene det siste året at han er en usedvanlig produktiv, allsidig og høyst personlig gitarist uansett landskap og setting. Han er på god vei til å etablere seg helt der oppe blant dagens moderne gitarister faktisk.