Med første konsert klokka 7 og siste klokka 22 blei dette en maratondag fyllt av store opplevelser. Her begynner gjennomgangen med Gard Nilssens drømmeprosjekt.

Super Supersonic – slik drømmer blir til

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Musikk dreier seg ofte om drømmer. I løpet av et par timer i går kveld tror jeg Gard Nilssen – og mange andre – fikk oppfylt mange av dem. For en drøm – for en opplevelse!

Da Gard Nilssen fikk forespørselen om å bli Artist in Residence under Moldejazz i år, begynte det raskt å svirre rundt i den sjeldent hvilende hjernen og kroppen til unge Nilssen. Drømmen hadde kanskje ligget på lur tidligere også, men den var jo fullstendig urealiserbar. Det å sette sammen et stort band bestående av 16 av Nilssens aller beste venner – som tilfeldigvis er noen av verdens beste jazzmusikanter, i følge Nilssen – pluss hyre inn lyd- og lysekspertise fra aller øverste hylle, var jo ikke mulig.

Men så

Festivalsjef Hans-Olav Solli blei fødselshjelperen som Nilssen takka fra scenekanten – uten hans velvilje og åpenhet på så mange plan, ville ikke dette ha vært gjennomførbart. Kjør på, var beskjeden Nilssen fikk og fredag kveld mellom klokka 20 og nesten 22 blei drømmen virkelighet.

If you listen

Sammen med en av sine beste kamerater fra ungdomsåra i Skien, saksofonisten og komponisten André Roligheten, satte Nilssen i gang både med komponering og utvelgelsen av lekekamerater. Det endte med 15 av hans absolutte favorittmusikanter og det førte til at sju saksofonister, to trompetere, en trombonist, tre bassister og tre trommeslagere fikk den unike muligheten å gi liv til verket «If You Listen Carefully, the Music Is Yours». Og for et liv som blei skapt!

Roligheten troppsfører

Fra sin plass sentralt i blåserekka, styrte André Roligheten troppene med bestemt hånd. Låtene var ikke av det kompliserte slaget – de var ofte lettfattelige, melodiske og tøffe. Hele tida var de herlige utgangspunkt for at alle 16 på skulle få vist hva og hvem de var enten hver for seg eller i urtøffe duetter eller vel så det. Det å plukke frem enkeltspillere her blir både feil og meningsløst. Alle var åpenbart så inspirerte og klare som vel tenkelig og uten unntak grep de øyeblikket både individuelt og kollektivt og skapte minner og drømmer for evigheten.

Noe tungt er på vei

Jo Nesbø har skrevet at tunge ting har vært på vei her i Molde for noen år siden. Det spørs om noe tyngre enn drømmebandet og drømmeprosjektet til Gard Nilssen har vært i disse dalstrøka siden rumba-Gunn var her. Det var altså så voldsomt, så monumentalt, så livgivende, så inspirerende som vel tenkelig og når så lyd- og lysmagikerne Tor Breivik og Ingrid Skanke Høsøien løfta opplevelsen helt opp dit der drømmer skapes, så blei denne stunda, denne konserten, denne drømmen et øyeblikk som kommer til å bli værende med alle oss som var så privilegerte at vi blei invitert med. Takk og gratulerer Gard Nilssen!

Håkon Mjåset Johansen- trommer (NO), Hans Hulbækmo- trommer (NO), Gard Nilssen-trommer (NO), Petter Eldh- kontrabass (SE), Ole Morten Vågan- kontrabass (NO), Ingebrigt Håker Flaten- kontrabass (NO), Eirik Hegdal-saxofoner (NO), Per ”Texas” Johansson- saxofoner (SE), Kjetil Møster- saxofoner (NO), Hanna Paulsberg- saxofoner (NO), Mette Rasmussen- saxofon (DK), Maciej Obara- saxofon (PL), André Roligheten-saxophones (NO), Thomas Johansson-trompet (NO), Goran Kajfes-trompet (SE), Erik Johannessen- trombone (NO).

Ingrid Skanke Høsøien- lysdesign, Tor Breivik- lyddesign.

Trampeklapp etter låt nummer to

Fredagen under Moldejazz begynte tidlig – svært tidlig. Utekonsert med Marja Mortensson klokka 7. Derfor gjorde det ekstra godt med ei flott stund i Domkirka sammen med Håkon Kornstad Trio. For en musikant – for et band.

Tenorsaksofonist og operasanger Håkon Kornstad er enkelt og greit noe helt for seg sjøl. Jeg vet ikke om noen, på Tellus i alle fall, som er utstyrt med de samme kvalitetene som han. Nok en gang fortalte han oss, med uante mengder sjarm, inderlighet og ekthet, hvilket unikt univers han har skapt. Når han så i sin relativt nye trio har med seg bassist Mats Eilertsen og trekkspiller Frode Haltli – vi snakker det beste det er mulig å skaffe seg til den prisen – så lå alt til rette for en stor stund i kirka. Det blei det da også.

Jussi Björling

Det hele starta med et opptak av en av Kornstads store favoritter, Jussi Björling. Når så Kornstads strålende miks av jazz og opera førte til trampeklapp allerede etter låt nummer to, så trengte verken han eller noe av oss andre bedre bevis på at han hadde kommet hjem hos publikum.

Wagner, Verdi, Schubert, Grieg og Tosti stod på repertoaret og sjøl om jeg ikke skal skryte på meg noen operakompetanse overhodet, så makta uansett Kornstad å forføre meg – og den godt befolka menigheta i Domkirka. 

Eilertsen og Haltli er akkurat så lekne og så enormt dyktige instrumentalister som det Kornstad «spør» etter og trenger til å formidle dette universet. Når Kornstad tar rennafart og elegant kommer seg opp i høyden på Tostis «Marechiare» og avslutter med en morsom «duett» med Björling på «O Sole Mio», så hadde vi alle fått det flotte og spennende påfyllet kun Håkon Kornstad kan gi oss.

Larry Goldings på orgel, Peter Bernstein på gitar og Bill Stewart på trommer er absolutt i nærheten av et superlag på papiret. På scena på Storyville var de det også.

Goldings og Stewart kjenner vi godt etter en rekke besøk her hjemme opp gjennom åra, mens Bernstein er mindre kjent. Uansett holder han akkurat den samme standarden som de to andre.

Vi snakker her om instrumentalister fra den aller øverste hylla og tre herrer som åpenbart stortrivdes i hverandres selskap. Humoren var fremtredende og måten setlista blei til på underveis, fortalte oss alt hvor lett, løst og på sparket de tok jobben, men samtidig seriøst. Her snakker vi hardtswingende JAZZ med røtter i den amerikanske 60-tallsjazzen.

Låtene var enten henta fra herrenes egne bøker eller fra komponister som Wayne Shorter og standardlåter som «Embraceable You», «I´m in the Mood for Love» og «It Ain´t Neccesarily So».

Her kom det ingen overraskelser, bare solistiske bidrag av høyeste kvalitet og et gruppesound de fleste kan misunne dem. Herlig!

Etter start med konsert klokka 7 om morran og ei utblåsing a la Gard Nilssen, så er det bare å innrømme at innboksen nærma seg full for min del.

Likevel blei kvelden avslutta i selskapet med Juno – en svært spennende og annerledes kvintett med utgangspunkt i Jazzlinja i Trondheim.

Den svenske bassisten Georgia Wartel Collins, de to vokalistene Thea Ellingsen Grant og Malin Dahl Ødegård, tenorsaksofonisten Mona Krogstad og trommeslager Ingvald Vassbø, ga oss en time med høy energifaktor og masse humor.

Iført sine hippe kledebon og tilløp til koreografi hos vokalistene, tok de oss med til steder der rap møtte noe som nærma seg frijazz og med solide impulser fra både rock, pop og nesten tilnærma straight jazz.

Jeg hørte bandet i Bodø vinteren 2018 og de har tatt voldsomme steg siden den gang. Nå er musikken deres nesten som ei energibombe å regne og det var så tydelig og godt å se og høre hvor mye musikken, samholdet i bandet og musikken betyr for de fem. 

I november kommer debutskiva – til da skal vi leve godt på vitaminpillen de ga oss i går kveld.  

En heftig og herlig dag var over – nå står avslutningsdagen på den 59. festivalen for døra.