Det var en merkelig følelse å motta en mail fra arrangøren om hvordan man skulle forholde seg for å gå på konsert. Kanskje var det framtida vi fikk hilse på der og da? Neon Ion sørga uansett for ei lykkestund.
Oppmøte mellom 19.30 og 19.50. Etter det ville dørene være stengt. Servering ved bordene. Ingen alkohol. Antibac både her og der. Navnelapper ved bordet vi skulle sitte. 40 personer i et lokale som lett tar 250. Sånn var altså opplevelsen av min første konsert sammen med levende mennesker både på scene og i salen. Nå verken tror eller håper jeg at framtida vil bli slik, men at det var en klar indikasjon på at verden kommer til å se ganske så annerledes ut post-korona er det vel liten tvil om.
Musikalsk vertskap for min første livekonsert var plateaktuelle Neon Ion – anmeldt i går i Nettavisen og på bloggen Tor de Jazz – og det kommer neppe som noen stor overraskelse for dere som har lest hva jeg synes om plata at dette blei en sjelden hyggestund.
Neon Ion framstår som en sjarmerende og ekte scenepersonlighet med massevis av naiv sjarm. I det spennende lyduniverset hun omgir seg med et perkeunderlag av det hippe og heftige slaget fra Henrik Lødøen og Ole Mofjell, elbass og synth fra Kristian Jacobsen, fint gitarspill fra Torgeir Hovden Standal, tangenter/synth med Martin Vinje og utmerka koring av Karoline Wallace, så storkoser hun seg i dette livsbejaende og veldig 2020-universet et sted der pop møter r´n´b´ møter litt jazz.
Det er stort dynamisk spenn i Neon Ion-uttrykket fra det nydelige farvelet med duolåta «Orbit» med bare henne og Vinje til fullt øs og et helvetes trøkk. Det gjør det hele ekstra spennende og mitt høydepunkt blei «Heavy Hearted» – hipt, tøft og en potensiell schläger – eller hva vet jeg!
Da er det bare å håpe at dette var starten på noe som etter hvert vil likne på verden slik vi husker den. Det er som kjent lov å håpe.
Neon Ion
Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo 140520
40 – fullt (!)
