Av en eller annen grunn er Belgia en ganske så ukjent størrelse i jazzens verden. Saksofonisten Fabrice Alleman er nok et prov på at det er det ingen grunn til.

Jovisst er det musikanter fra Belgia som har markert seg på aller øverste hylle opp gjennom åra. Toots Thielemans, munnspiller, gitarist og plystrer i verdensklasse, og gitarist Philip Catherine er de to som virkelig har satt uutslettelige spor hos meg og når Catherine er med på to av spora her, så sier det ganske mye om hvor også Alleman befinner seg.

Har vært der lenge

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fabrice Alleman (56) har vært en sentral skikkelse i belgisk jazz i en årrekke. Til tross for en rekke plateutgivelser og masse utmerkelser så er han fortsatt en ukjent størrelse her til lands – i alle fall hos meg. Multisaksofonist, klarinettist, fløytist, komponist, arrangør og produsent – Alleman kler de fleste roller, og spiller derfor, bokstavelig talt, ei viktig rolle på den hjemlige arena.

Ambisiøst prosjekt

Mitt aller første møte med Alleman, som “kun” spiller sopransaksofon og plystrer her, er med hans første del i et stort tredelt prosjekt som vil bestå av “Clarity” og seinere “Now” og “Voices”.

“Clarity” har som mål å løfte frem det enkle og uforfalska – og lykkes veldig godt med det. Han har skrevet låter som har som mål å sette seg i hjernebarken med en gang og mange av dem gjør det. Ikke minst hyllesten til Thielemans, “Just Take It As It Is”, som Alleman freidig plystrer, om enn ikke på Toots-nivå!

Med seg ellers har han bassisten Jean-Louis Rassinfosse, også kjent som en Chet Baker-følgesvenn i mange år, og framifrå piano- og trommefølge som også bekrefter nivået på belgisk jazz. På et par av spora er også Budapest Scoring Orchestra strykende tilstede uten å skjemme seg ut.

Hele universet her er inspirert av Chet Baker og byr på musikk med masse sensitivitet og dybde. Fabrice Alleman er en musiker jeg gleder meg til å følge videre.