Opp med hånda dere som kjenner til pianisten og komponisten Brad Whiteley. Tipper at det ikke blei så veldig mange. Uansett så er han absolutt verdt å tilbringe tid sammen med.
Du skal ha inngående kunnskap om og kjennskap til livet i jazzhovedstaden New York for å ha møtt på Brad Whiteley (40). Til tross for at han har jobba med folk som Dave Liebman, alt-pop-artisten Regina Spektor, har spilt i «grava» på Broadway på forestillinga «Avenue Q» og vært musikalsk leder og organist for The Church of the Blessed Sacrament i the Bronx i NY, så har den allsidige Whiteley aldri markert seg her på denne sida av Atlanterhavet. Det forteller en del om mengden av toppkvalifiserte jazzmusikanter som sjelden når opp til overskriftene.
Dette er Whiteleys andre cd under eget navn og den første som har kommet min vei. Alle de elleve låtene har Whiteley skrevet og han viser en enorm bredde i sin musikktilnærming.
Han sier sjøl at han har henta inspirasjon fra veteraner som Duke Ellington og McCoy Tyner og samtidige som Brad Mehldau og Edward Simon. Alt dette finnes det spor av når Whiteley presenterer låter som henter impulser fra melodisk jazz anno 2019, herlige ballader, tøffe rytmiske utflukter, spor av Carla og Paul Bleys univers, downtown-trøkk a la Lounge Lizards, alt-rock, krautrock, drum´n´bass og heftige rhythm and blues-groover.
Alt dette og mer til har Whiteley satt sammen med empatisk og meget kvalifisert assistanse fra saksofonist Michael Eaton, gitarist Tom Guarna, bassist Matt Pavolka og trommeslager Kenneth Salters – alle fullstendig nye navn og stemmer for meg som leverer på et meget høyt nivå både som ensemble og som solister. Alle fem er nok en bekreftelse på både kvantiteten og ikke minst kvaliteten på tusenvis av musikanter i New York.
Brad Whiteley er enkelt og greit en veldig bra pianist og komponist med en stor palett å hente fra. Et meget hyggelig bekjentskap med andre ord.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Presence
Destiny Records/bradwhiteley.com
