Karl Seglem er en musiker, komponist og visjonær jeg har den største respekt for. Med “Mytevegar” har han skapt sitt største verk – et verk som vil bli stående lenge. Svært lenge.

Jeg har hatt gleden av å følge Karl Seglem (62) i store deler av hans karriere. Uten stans har han fortalt og vis oss hvilken kompromissløs, søkende og originale artist og kunstner han er. Som alle karrierer så har det vært variasjon i hva vi har blitt servert, men nå har altså Seglem nådd sitt absolutt høydepunkt.

Konseptalbum

Det er mulig konseptalbum er et forslitt uttrykk, men uansett er det sjelden det har passa bedre enn i forbindelse med utgivelsen av dobbeltalbumet “Mytevegar” – myth, path, hope på fremmedlandsk.

Seglem forteller oss både gjennom ord og toner at han er en kunstner som bryr seg – dette er ikke noe som er påtatt, detter er EKTE. Jovisst er det ei tydelig videreføring av hva Seglem har drevet på med gjennom hele si karriere, men her fullender han prosjektet på mange vis.

Naturen og folkemusikken

Dikta Seglem skriv, og i stor grad resiterer sjøl, handler nok en gang om hans redsel for naturen og for miljøet vi er i ferd med å ødelegge. Verken Seglem eller jeg er så naiv at vi tror våre ord kan redde verden, men det er uansett lov å håpe at alle bidrag hjelper og noe forteller meg at Seglem ikke har noen som helst intensjon om å gi seg med dette korstoget.

Seglems unike jazzmusikk med røtter i norsk og annen folkemusikk, er stadig mer fascinerende. Her har han samla et herlig kremlag far en rekke deler av sin mangslungne ferd gjennom musikkens kronglete jungel, og sammen skaper de et lydlandlandskap og et univers ulikt alt annet.

Det er enkelt og greit ingen og ingenting som likner på det Karl Seglem har å bringe til torgs anno “Mytevegar”. Det er ikke så veldig mange som har slikt på cv-en sin.

Musikkens Jon Fosse – ja, de er gode venner – fortjener også en stor pris.