Harald Lassen er i mine ører en av landets aller mest spennende og interessante jazzmusikanter. Det sier ikke reint lite og her følger nok et bevis på det.

Harald Lassen (32) har gjennom det siste tiåret via band som Duplex, Mopti og Pixel vist fram sitt enorme talent på et uhyre personlig vis. De seineste åra har han i stadig større grad konsentrert seg om sin egen musikk og sine egne band og med Lassen gir han oss sitt beste visittkort så langt.

Lassen har vist seg som en ung herre med sterke meningers mot. Det er herlig i ei tid der konformiteten tar stadig større plass. Slik er også musikken hans. Den er sterk, den er kompromissløs, den er personlig.

Med en tone i tenorsaksofonen som slekter på store deler av den moderne jazzhistoria, blant andre Jan Garbarek, har Lassen utvikla den til å bli hans egen. Det er en styrke og kraft i den som er unik, men samtidig en følsomhet som er god å kjenne på. Dessuten synger han på et personlig og lett naivt vis på et par av spora.

Når han så fortsatt omgir seg med den belgiske pianisten og tangentisten Bram De Looze, som var en viktig del av trioen fra Belgia som bidro mer enn hederlig på debuten «Rainbow Session», og har supplert bandet Lassen med bassisten Stian A.E. Andersen og trommeslageren og perkusjonisten Tore Flatjord, så har det nye kollektivet – det er det på alle vis sjøl om bandet henter navnet fra teamlederen, som Harald Lassen kaller seg – blitt akkurat det musikken til den ideologiske føreren ber om.

Musikken er både seriøs og reflekterende, men samtidig «lett» og underholdende – Lassen forteller oss at det er to størrelser som fint kan kombineres – og eventyrene de deler med oss er av slaget som kan fortelles på nytt og på nytt slik gode eventyr egner seg til. Både Harald Lassen og Lassen hører hjemme helt i tetsjiktet målt med både nasjonale og internasjonale tommestokker.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.